Militær fane

Militær fane, har ved oppstillinger sin plass midt foran avdelingens front. I tidligere tider fulgte fanen avdelingen under strid. Fanen bæres av fanefører (løytnant eller fenrik). Fanevakten består normalt av to befal og 8 soldater. Fanen hilses med samme æresbevisninger som den øverste krigsherre (i Norge H.M. Kongen), dvs. med stor salutt. Avdeling som særlig har utmerket seg i kamp, får ofte stedsnavnet satt på faneduken (brukt i Norge) eller innrisset i en metallring på stangen, i enkelte land påhenges det også fanen en ordensdekorasjon. Når en soldat trer inn i hæren, avlegges i flere land faneed ved fanen. I Norge brukes ikke faneed, i stedet leses opp en formaning til rekruttene.

Det nåværende norske riksbanner, brukt ved Haakon 7s kroning 1906, har høyrød kvadratisk duk festet til en opprett stang. På duken står kongevåpenet, et kronet riksvåpen omgitt av ordenskjede og kongekåpe.

Oldtidens kulturfolk brukte faner som felttegn. Den romerske vexillum var en rytterstandart, altså en rytterfane. Fra Caesars tid var den purpurfargede labarum hærens hovedfane. Konstantin den store forsynte sin fane med Kristusmonogram, et forbilde for senere kristne faner. Fra Karl den store ble en fane overrakt ved større forleninger. På nordisk område finner man faner fra vikingtiden. Norske og danske vikinger hadde faner med Odins ravner. Olav Haraldssons fane, som skal ha hatt en orm på hvit bunn, ble påvist i Nidarosdomen på kong Sverres tid.

Fra 1658 er noen bygdefaner som ble brukt av bondetroppene fra vedkommende bygder (Lesja/Dovre, Lom, Vågå, Ringebu/Øyer, Hole, Røyken, Ullensaker). Se også banner, flagg, kongeflagg.