Faner var opprinnelig merker for å identifisere en militær avdeling og lede den i strid. I nyere tid brukes faner også av foreninger, skoler eller institusjoner. I sin enkleste form er en fane et stykke tekstil festet til en stang eller hengende fra en tverrstang festet til en bærestang. Fanen er et unikum, den finnes bare i ett eksemplar, til forskjell fra et flagg. Ordet er lånt fra oldhøytysk fano – «tøystykke». Infanteriets faner ble båret av en fanebærer, en fenrik, av tysk Fähnrich. Kavaleriets fane kaltes standart eller rytterfane og var gjerne mindre enn infanteriets fane.
militær fane
Fanen til Nordre Trondhjems Infanteriregiment Nr. 13, overlevert til regimentet i 1914. Fra 1930 Nord-Trøndelag infanteriregiment nr. 13. Fra 1946 Kombinert Regiment nr. 13. KR 13. Fra 1961 Nord-Trøndelag infanteriregiment nr. 13, FDI 13/IR 13. Fra 1995 Nord-Trøndelag regiment (NTR). Fanen ble fornyet i 1995.
Historikk
Nyere fane for Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 fra 1995. Nederst ved stangen er listen over regimentets deltagelse i strid supplert med flere slag: Frøsøen 1644 og 1657, Jämtland 1677,
Stralsund-Neutieff 1715, Dynekilen 1716, Trangen 1808 og Ofotbanen 1940.
Av
Knoph foto AS, Steinkjer/https://www.steinkjerleksikonet.no.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Oldtidens kulturfolk brukte faner som felttegn. Den romerske vexillum var en rytterstandart, altså en rytterfane. Fra Caesars tid var den purpurfargede labarum hærens hovedfane. Konstantin den store forsynte sin fane med Kristus-monogram, et forbilde for senere kristne faner. Fra Karl den store ble en fane overrakt ved større forleninger.
På nordisk område finner man faner fra vikingtiden. Norske og danske vikinger hadde faner med Odins ravner. Olav Haraldssons fane, som skal ha hatt en orm på hvit bunn, ble påvist i Nidarosdomen på kong Sverres tid.
Fra 1658 av er det noen bygdefaner, som ble brukt av bondetroppene fra vedkommende bygder (Lesja/Dovre, Lom, Vågå, Ringebu/Øyer, Hole, Røyken, Ullensaker).
Symbol og seremoniell
Siden 1600-tallet har norske militære faner vært avdelingenes symboler, og de ble båret i strid senest i 1814. Nå har hver avdeling ned til bataljons nivå sin egen fane, og de brukes i seremonier og ved parader.
Fanen har ved oppstillinger sin plass midt foran avdelingens front. Fanen bæres av fanefører (løytnant eller fenrik). Fanevakten består normalt av to befal og åtte soldater. Fanen hilses med samme æresbevisninger som den øverste krigsherren (i Norge H.M. Kongen), det vil si med stor salutt.
En avdeling som særlig har utmerket seg i kamp, får ofte stedsnavnet satt på faneduken (brukt i Norge) eller innrisset i en metallring på stangen, i enkelte land påhenges det også fanen en ordensdekorasjon. Når en soldat trer inn i hæren, avlegges i flere land faneed ved fanen. I Norge brukes ikke faneed, i stedet leses opp en formaning til rekruttene.
Det nåværende norske riksbanneret, brukt ved Haakon 7s kroning i 1906, har høyrød kvadratisk duk festet til en opprett stang. På duken står kongevåpenet, et kronet riksvåpen omgitt av ordenskjede og kongekåpe.
Kommentarer (2)
skrev Harald Baustad
skrev Jon Gunnar Arntzen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.