Mikhail Lomonosov

Som barn og ungdom var Lomonosov i høy grad selvlært og utviste en helt usedvanlig vitebegjærlighet og lærelyst. Som 19-årig gikk han til fots til Moskva, 1000 km fra hjemstedet Misjaninskaja (i dag Lomonosovo) i Nord-Russland, for å studere ved Det slavisk-gresk-latinske akademiet. Der utmerket han seg og ble etter fire år sendt til St. Petersburgs vitenskapsakademi, der han senere fikk stipend for å studere videre i Tyskland (Freiberg og Marburg). Lomonosov studerte en lang rekke naturvitenskapelig og humanistiske fag. Han vendte tilbake til Moskva i 1741 og ble i 1745 professor i kjemi i St. Petersburg. I 1755 ble universitetet i Moskva grunnlagt etter hans initiativ og i 1760 ble han rektor ved universitetet knyttet til Vitenskapsakademiet i St. Petersburg.

Lomonosov regnes som de moderne vitenskapenes grunnlegger i Russland, som på 1700-tallet hadde liten tradisjon på dette feltet utover innreiste lærde fra Vest-Europa. Hans mange avhandlinger fra nær sagt alle naturvitenskapelige felter rommer teorier og ideer som var langt forut for sin tid. Blant annet kritiserte han den utbredte flogiston-teorien, antok at lyset beveger seg i bølger, utviklet en teori om sammenhengen mellom nordlys og elektrisk ladning, bestemte frysepunktet til kvikksølv, konstruerte en prototyp av et helikopter (til bruk for meteorologiske observasjoner) og oppdaget Venus’ atmosfære.

Innenfor russisk språk- og litteraturhistorie er Lomonosov kjent for sin stilistiske normering av forholdet mellom kirkeslavisk og russisk talespråk, som han i skriftet Forord om nytten av kirkelige bøker (1757) regulerte etter forbilde av antikkens lære om de tre stilarter. Han lanserte en reform av russisk versifikasjon, det syllabotoniske versifikasjonssystem, som ble en standard for russisk versdiktning. Lomonosov skrev også en av de første russiske grammatikker (1755), flere håndbøker i retorikk, historiografiske og pedagogiske verker.

Som dikter huskes han særlig for sine oder skrevet til de russiske herskernes ære og forherligelse. I sin odediktning overførte han barokkens herskerkult og glorifiserende retorikk til russisk. På denne måten la han grunnlaget for en litterær russisk statsstil som har sin parallell i Bartolomeo Rastrellis russiske barokkarkitektur i samtiden.

• Russlands litteratur