Mikhail Djomin var en russisk forfatter og kriminell, særlig kjent for sine selvbiografiske bøker fra de sovjetiske fangeleirene.

I 1942 ble Djomin dømt til to års fengsel, men unnslapp ved å dra til fronten. Etter krigen studerte han kunst, men da hans fortid ble avdekket, søkte han tilflukt i forbryterverden og bedrev blant annet togrøveri. I 1947 ble han arrestert og dømt til seks års leir. Der slo han seg sammen med de kriminelle fangene, som i det sovjetiske fangeleirsystemet ble holdt i en annen kategori enn de politiske. I 1953–1956 levde han i eksil i Sibir.

Djomin debuterte som lyriker i 1956, flyttet etter hvert til Moskva, og gav ut fire diktsamlinger og en prosabok. Under en turistreise til Paris i 1968 hoppet han av og begynte å skrive sin selvbiografi, som omfatter tre bind: En forbryter (Blatnoj) ble først utgitt på tysk i 1973, mens En tajga-landstryker (Tajezjnyj brodjaga) og En rødhåret djevel (Ryzjij djavol) utkom posthumt.

Mens den russiske Gulag-litteraturen nesten utelukkende er skrevet av politiske fanger, skildrer Djomin åpent sitt liv som kriminell. Hans skikkelser er helt uten samvittighet og etiske normer, ikke minst i sin oppførsel overfor andre mennesker, særlig de politiske fangene i leirene. I sin siste bok, kriminalromanen Skjebnens korsveier (Perekrestki sudeb, 1983), forsøker Djomin å formulere en etisk problematikk. I 1990-årene fikk Djomins bøker ny aktualitet gjennom sine skildringer av en skjult forbryterverden som ifølge den offisielle sovjetiske propagandaen ikke fantes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.