Mikhail Bakunin

Mikhail Aleksandrovitsj Bakunin var en russisk revolusjonær og den fremste forkjemperen for anarkismen på 1800-tallet.

Etter en kort militær karriere gikk Bakunin ut av tjenesten, ble hegelianer og reiste i eksil til Tyskland. Her begynte han en hektisk publisistvirksomhet. Han deltok i februarrevolusjonen, de revolusjonære oppstandene i en rekke europeiske land omkring 1848. Ved to anledninger ble han dømt til døden, uten at dommen ble eksekvert (fullbyrdet). I 1851 ble han utlevert til Russland, satt i festningsarrest i seks år, for så å bli forvist til Sibir.

Bakunin klarte å rømme og kom i 1861 til London, hvor han traff Karl Marx, som han også hadde møtt tidligere. Han gikk i 1868 inn i Internasjonalen (den første) som ble ledet av Marx, men de to ble snart dypt uenige, og Bakunin utarbeidet sitt eget anarkistiske program. I 1872 ble Bakunin utstøtt av Internasjonalen, og konflikten med Marx kom til å splitte den revolusjonære bevegelsen i mange år.

Bakunin var en meget produktiv skribent. Hans mest kjente verk er Dieu et l'État (1871, norsk oversettelse «Gud og staten»). Han så staten som et onde og ville avskaffe denne og privat eiendomsrett ved revolusjon, der de undertrykte proletarene i byene og på landet skulle styrte det gamle samfunn under ledelse av en revolusjonær elite. Her skilte han seg ut fra Marx, som ønsket å skape en massebevegelse bygd på en moderne industriarbeiderklasse.