Midtøsten-konflikten

Den lokale dimensjonen (Palestina-spørsmålet) er kjernen i Midtøsten-konflikten. Den består av den vedvarende striden omkring territoriet Palestina og de moralske, historiske og folkerettslige krav på å bosette seg og etablere statsdannelser i det som inntil 1947 var et britisk mandatområde.

Allerede før Israel ble opprettet 14. mai 1948 var det militære konfrontasjoner i området, mellom jøder og palestinere, jøder og briter, samt mellom palestinere og briter.

Den lokale konfliktdimensjonen har med årene endret karakter. I utgangspunktet dreide den seg mest om hvorvidt en jødisk stat overhodet skulle ha rett til å eksistere i området, i betydelig grad til fortrengsel for palestinerne.

Etter hvert som Israels eksistens ble realpolitisk akseptert, gradvis også på arabisk og palestinsk hold, er konflikten på det lokale plan mest blitt et spørsmål om det palestinske folkets likeverdige rett til en selvstendig stat. Denne løsningen, tostatsløsningen, innebærer én jødisk og én palestinsk stat side om side slik FNs delingsplan forutsatte, men med andre grenser.

Blant annet som følge av Oslo-avtalen er løsningen akseptert, også av Israel, men videre forhandlinger har ikke ført fram. Palestinernes fremste representanter, først Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), deretter De palestinske selvstyremyndighetene, har stilt seg bak tostatsløsningen. Andre grupper, som Hamas, har avvist den. Det samme har militante motstandere i Israel som ikke vil oppgi kontrollen; særlig med Vestbredden.

Fra Israels side er kravet om sikkerhet et kjerneanliggende. Et annet er å opprettholde bosettingene på Vestbredden. Disse er etablert i strid med folkeretten, og reduserer – og stykker opp – territoriet til en palestinsk stat ytterligere. Fra palestinsk hold er særlig flyktningenes rett til å vende tilbake og spørsmålet om Jerusalems status sentrale.

Den regionale dimensjonen, det vil si den arabisk-israelske konflikten, er også en direkte følge av FNs delingsplan fra 1947, med etableringen av staten Israel i 1948. De arabiske nabolandene motsatte seg planen. Derved oppsto en militær og politisk konfrontasjonslinje mellom Israel og de arabiske nabostatene. Dette førte til utstrakt spenning og til fire arabisk-israelske kriger – 1948–1949, 1956, 1967 og 1973 – samt Israels krigføring i Libanon og til terrorisme fra flere av partene.

Selv om Israel hele tiden har vært tallmessig underlegent, har landet vært militært overlegent og vunnet de fire arabisk-israelske krigene (1948, 1956, 1967 og 1973).

I den regionale militære konflikten har særlig Israel og nabolandene Egypt, Jordan og Syria, vært delaktige. Også Irak og Libanon har deltatt, men i mindre grad. Andre land har bidratt mer symbolsk, samt mest økonomisk, med støtte til statene som har gått til militær kamp mot Israel.

Flere stater har støttet den palestinske frigjøringsbevegelsen – politisk, økonomisk og militært – fra den startet sin motstandskamp i 1960-årene. Palestinske grupper i flere land, samt ikke-statlige aktører, særlig i Libanon, er den andre kategorien aktører i den regionale konflikten.

Etter den første arabisk-israelske krigen i 1948 ble det i 1949 inngått våpenstillstandsavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria. Etter oktoberkrigen i 1973 slo Egypt inn på en ny politisk linje og ble i 1979 den første arabiske stat som inngikk en fredsavtale med Israel, fulgt av Jordan i 1994. Fredsforhandlinger ble også ført med Syria, uten at en avtale ble oppnådd.

• Les også om fredsprosessen Israel–Egypt og fredsprosessen Israel–Jordan samt fredsprosessen Israel–Syria

Den globale dimensjonen ved Midtøsten-konflikten ble skapt allerede gjennom FNs behandling av Palestinas framtid, og beslutningen om en deling av mandatområdet i én arabisk og én jødisk stat i 1947. Spørsmålet ble deretter internasjonalisert gjennom ulike lands involvering i konflikten og i krigene den medførte.

FN har vært en sentral premissleverandør for konflikten, både ved flere prinsipielt viktige resolusjoner, spesielt resolusjon 242, samt ved å etablere flere fredsoperasjoner i regionen, hvorav fem med utspring i Palestina-spørsmålet. FN har også vært engasjert på andre områder, blant annet gjennom en egen hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA).

Fra 1948 har Midtøsten-konflikten utviklet seg til en av de mest kompliserte og lengst bestående i verdenssamfunnet. Den er ytterligere vanskeliggjort ved flere storpolitiske dimensjoner. Konflikten har i alle år medført utstrakt internasjonalt diplomati, og ved siden av FN har en rekke land og enkeltpersoner forsøkt å bidra til en løsning.

USA har, både som supermakt og Israels nærmeste allierte, vært den tyngste part i en rekke forsøk på å finne en politisk løsning. Fram til begynnelsen av 1990-årene dreide disse forsøkene seg hovedsakelig om å løse konfliktene mellom Israel og araberstatene, men fra omkring 1990 kom Israel-Palestina-spørsmålet også opp i forhandlingene.

I 1993 klarte norsk diplomati å bringe partene sammen i forhandlinger som førte til de første formelle avtaler mellom Israel og PLO, understøttet av USA. Disse førte til at det ble etablert palestinsk selvstyre i Gaza og på Vestbredden, som utgangspunkt for en palestinsk stat. Oslo-avtalene var grunnlag for en videre fredsprosess, som imidlertid stanset opp. Flere sentrale spørsmål forble uavklart, og avtalene møtte betydelig motstand både i Israel, blant palestinerne og i resten av den arabiske verden. Spenning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene førte, særlig fra utgangen av 1990-årene, til et fornyet høyt konfliktnivå.

Med global avspenning som følge av den kalde krigens slutt, med bilateral tilnærming mellom enkelte arabiske stater og Israel, samt etablering av det palestinske selvstyret, er den regionale dimensjonen ved konflikten fra 1990-årene blitt mindre, og den lokale dimensjonen desto mer framtredende.

• Les mer om fredsprosesser i Midtøsten og Oslo-avtalen

Midtøsten-konfliktens hovedårsak ligger i Palestina. Sionistbevegelsen gjorde fra slutten av 1800-tallet krav på en stat i Palestina. Det hadde ikke minst bakgrunn i den østerrikske jøden Theodor Herzls bok Der Judenstaat (1896), som inspirerte til målrettet arbeid for etableringen av en jødisk stat. Gjennom World Zionist Organization, etablert i 1897, ble en organisert jødisk innvandring til Palestina finansiert, blant annet ved oppkjøp av jord, som grunnlag for jødisk bosetting.

En viktig politisk og moralsk støtte til kravet om et jødisk nasjonalhjem var Balfour-deklarasjonen fra 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur Balfour i et brev til sionistlederen lord Rothschild slo fast at den britiske regjering støttet etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina – uten nærmere spesifikasjon av grensene.

Dette tilsagnet ble lagt til grunn for jødenes kampanje for en egen stat etter første verdenskrig, da Storbritannia kom i en sentral posisjon for å påvirke en slik etablering; Storbritannia fikk fra 1922 ansvaret for Palestina som mandatområde under Folkeforbundet.

For å sette makt bak det politiske kravet ble den organiserte – og dels illegale – jødiske innvandringen fra Europa til Palestina trappet opp mot andre verdenskrig, gjennom fem aliyah (innvandringsbølger). Den første fant sted allerede i 1882. Mens innvandringen tidlig på 1900-tallet var særlig stor fra Øst-Europa, medførte jødeforfølgelsen i Sentral-Europa en særlig sterk innvandring utover i 1930-årene. For å opprettholde et nært forhold til arabiske ledere begrenset britene tidvis den jødiske innvandringen til Palestina. Denne politikken bidro til at jødiske flyktninger fra det nazifiserte Europa ble nektet å søke tilflukt i Palestina.

Fundamentet i den sionistiske strategien for å etablere en egen jødisk stat var en kolonisering av så store deler av Palestina som mulig: Det skjedde først (før andre verdenskrig) gjennom oppkjøp av jord, deretter fra 1947 ved okkupasjon og fordrivelse av palestinere for å bosette jødiske innvandrere.

Andre verdenskrig og jødeforfølgelsen, med folkemordet under holocaust, forsterket jødenes krav om en egen stat hvor de kunne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Den sionistiske ideen, og dermed staten Israel, fikk derfor mye sympati og støtte internasjonalt. En annen faktor som spilte inn i støtten til Israel var den kalde krigen, og Vestens bestrebelser på å begrense Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten.

Under den kalde krigen stod supermaktene på hver sin side i den arabisk-israelske konflikten, der Sovjetunionen støttet (politisk, økonomisk og militært) de mer radikale arabiske stater, framfor alt Egypt og Syria, mens USA var Israels fremste støttespiller. Egypt besluttet i 1972 å sende hjem de sovjetiske militære ekspertene og vendte seg etter krigen i 1973 gradvis mot USA, som deretter ble landets viktigste økonomiske og militære partner.

Regionens oljeforekomster har vært av stor strategisk interesse for stormaktene helt siden første verdenskrig; for supermaktene særlig etter andre verdenskrig. Betydningen av energiforsyningen ble forsterket i 1970-årene da de ble brukt som et politisk maktmiddel. Under oktoberkrigen besluttet de oljeproduserende land ved Persiabukta å redusere sin produksjon og eksport til Israel-vennlige stater, til israelske styrker var trukket ut fra alle arabiske territorier okkupert under seksdagerskrigen.

På 1980-tallet fant det sted en dreining i retning av større vilje til å finne en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Det ble allerede i 1970- og 1980-årene tatt diplomatiske initiativ for å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, og det har vært flere fredsprosesser i Midtøsten, dels flernasjonale, dels bilaterale.

Sentralt i dette arbeidet står FNs resolusjon 242 fra 1967 som krever en varig fred der enhver stat i området skal kunne leve i fred, en israelsk tilbaketrekking fra territorier okkupert under seksdagerskrigen, samt en løsning på flyktningspørsmålet. Israel avviste ikke resolusjonen, men fastholdt kravet om direkte, bilaterale fredsforhandlinger med sine naboland.

USAs president Jimmy Carter signaliserte i 1977 amerikansk vilje til å akseptere et palestinsk «hjemland» i Palestina. USA og Sovjetunionen la fram en felles uttalelse der de oppfordret til en løsning på konflikten som sikret «palestinernes legitime rettigheter». Dette innebar en dreining av USAs politikk, men førte ikke fram da Likud vant det israelske valget i 1977, og statsminister Menachem Begin avviste enhver dialog med PLO eller tanke om en palestinsk stat.

Ikke desto mindre var det Begin som gikk i dialog med Egypts president Anwar al-Sadat. Med Carter som mellommann ble det første skritt mot fred, gjennom Camp David-avtalen, tatt: Fredsavtalen mellom Israel og Egypt, den første mellom en arabisk stat og Israel, ble inngått i 1979.

I 1982 la USAs president Ronald Reagan fram en plan som gikk inn for å overgi de okkuperte arabiske områdene – uten å etablere en egen palestinsk stat. Forslaget var en jordansk-palestinsk føderasjon. Samme år la arabiske stater fram en plan som gikk inn for dannelse av en palestinsk stat i de okkuperte områdene og som samtidig implisitt anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før 1967. I 1985 undertegnet Jordans kong Hussein og PLOs leder Yasir Arafat en avtale som skulle sikre palestinsk selvstyre innenfor en jordansk-palestinsk føderasjon. De diplomatiske framstøtene på slutten av 1980-tallet førte ikke fram.

To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ tidlig i 1990-årene: Slutten på den kalde krigen og Golfkrigen. Dette førte til nye allianser i Midtøsten-konflikten. USA utnyttet de nye politiske forutsetningene etter Golfkrigen til å gripe initiativet i fredsprosessen. Initiativet ble støttet av Sovjetunionen, som imidlertid hadde mistet sin reelle innflytelse i Midtøsten.

30. oktober 1991 åpnet den første fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med deltakelse fra Israel og de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Konferansen var starten på en lengre prosess, hvor den mest sentrale del besto av bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria.

Israel aksepterte ikke å forhandle med PLO direkte, men såkalt uavhengige palestinske representanter deltok i den jordanske delegasjonen. Det var betydelig politisk strid om deltakelsen innad i PLO, men organisasjonens svekkede posisjon resulterte i tilslutning til forhandlingene selv om PLO var utestengt.

Madrid-prosessen lyktes i å bringe representanter for partene sammen, men møtene mellom israelere og palestinere førte ikke langt. I stedet startet Israel og PLO parallelle drøftelser, som for første gang brakte offisielle representanter sammen. Fra januar 1993 ble det avholdt en rekke hemmelige møter i Norge. Oslo-kanalen førte til en prinsipperklæring som ble undertegnet i Washington D.C. 13. september 1993.

Erklæringen var ikke en fredsavtale, men et første skritt mot fredsavtalen det skulle forhandles videre om. Oslo-avtalen inneholdt blant annet prinsipper knyttet til delvis palestinsk selvstyre, som av PLO ble ansett som et første skritt på veien mot en palestinsk stat. Nye forhandlinger førte til at partene 28. september 1995 inngikk en endelig avtale (kjent som «Oslo 2») om begrenset palestinsk selvstyre, innført til mai 1999.

Sentralt i planen var en gradvis tilbaketrekking av israelske styrker fra okkuperte områder, og en samtidig overføring av kontroll til de palestinske myndighetene.

Under det arabiske toppmøtet i Beirut i 2002 la Saudi-Arabia fram et fredsforslag som gikk ut på at arabiske stater ville anerkjenne Israel mot at israelerne trakk seg ut av okkuperte arabiske områder. Dette ble avvist av Israel.

Selv om det har vært gjentatte forsøk på fredsforhandlinger siden da har konflikten i realiteten gått i stå. Israel har befestet sin kontroll over Vestbredden og palestinerne har blitt dypt splittet mellom Fatah og Hamas.

• Oslo-avtalen
• Midtøstens historie
• Israels historie
• Palestinas historie etter 1948