Fredsprosesser i Midtøsten

Allerede før den første arabisk-israelske krigen brøt ut i mai 1948, søkte FN ved diplomati å forhindre kamphandlinger, dernest å stanse dem, og så finne en politisk løsning på konflikten. FN opprettet en våpenhvilekommisjon, Truce Commission for Palestine (TCP), i april 1948, og oppnevnte så i mai en mekler for Palestina. Sistnevnte, Folke Bernadotte fra Sverige, la fram flere forslag, som i hovedsak samsvarte med FNs delingsplan fra 1947. Blant disse var å slå den arabiske delen av Palestina sammen med Transjordan og at FN skulle administrere Jerusalem, samt at de palestinske flyktningene skulle ha rett til å vende tilbake. Disse spørsmålene har forblitt sentrale i fredsprosessen i Midtøsten.

I sin resolusjon nr. 50 (1948) oppfordret FNs sikkerhetsråd til opphør av fiendtlighetene, og vedtok at en våpenhvile skulle overvåkes av FN-mekleren. Denne ble snart støttet av militære observatører i FNs første fredsoperasjon: United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Bernadotte ble i september 1948 drept av en sionistisk gruppe, og etterfulgt av Ralph J. Bunche fra USA. FN opprettet i desember 1948 en forsoningskommisjon, United Nations Conciliation Commission for Palestine (UNCCP), som skulle ta initiativ til og iverksette fredsforhandlinger. Til disse hørte den internasjonale fredskonferansen i Lausanne, Sveits, fra april til september 1949, med deltakelse fra de berørte parter, uten at disse offisielt møttes direkte. I mai 1949 ble Lausanne-protokollen undertegnet, hvorigjennom partene sluttet seg til vedtatte FN-resolusjoner om flyktningenes rettigheter og territorielle grenser. UNCCP inviterte til en ny konferanse, i Paris, i september 1951, men da partene sto for langt fra hverandre, ble denne etter kort tid avsluttet, uten resultater.

Fra januar 1949 ledet Bunche forhandlinger for å få på plass tosidige våpenhvileavtaler mellom Israel og nabostatene. Forhandlingene førte til at det ble inngått separate avtaler mellom Israel og de fire nabolandene: Libanon, Syria, Jordan og Egypt. For å overvåke de inngåtte avtalene ble det etablert en våpenhvilekommisjon (Mixed Armistice Commission, MAC) for hver av dem, med medlemmer fra de to land avtalen omfattet samt en offiser fra UNTSO som leder. Det var også bilaterale forhandlinger mellom Jordan og Israel, og mellom Egypt og Israel, mellom 1949 og 1951. På dette tidspunktet var ikke palestinerne anerkjent som en part i prosessen.

Fredsprosessen i 1948–1949 førte til bilaterale våpenstillstandsavtaler, men ikke til fredsavtaler. De var ment som en grunnlag for fred, hvorpå FN skulle bidra til å finne varige løsninger på konflikten. Til tross for et fortsatt diplomati tidlig på 1950-tallet – og senere – har en slik fullstendig løsning ikke blitt funnet. Én årsak er uenighet mellom partene i konflikten, en annen var den framvoksende kalde krigen. Som følge av de militære kampene og den påfølgende diplomatiske tautrekkingen ble staten Israels grenser derimot fastlagt, og i erklæring fra de tre vestlige stormaktene Frankrike, Storbritannia og USA («tremakts-erklæringen») fra mai 1950 ble disse grensene garantert.

De politiske motsetningene så vel som militære sammenstøt fortsatte på tross av våpenstillstandsavtalene, og FNs sikkerhetsråd vedtok på 1950-tallet en rekke nye resolusjoner som fordømte slike aksjoner – uten at det var klima for nye fredsforhandlinger. Tvert imot ble forholdet mellom Israel og araberstatene skjerpet, særlig som følge av Suez-konflikten, den andre arabisk-israelske krigen, i 1956. FNs hovedforsamling krevde våpenhvile, og satte inn sin første væpnede fredsstyrke, United Nations Emergency Force (UNEF) for å overta de områder de angripende styrker, fra Frankrike, Israel og Storbritannia, hadde tatt kontrollen over.

Den tredje arabisk-israelske krigen, Seksdagerskrigen i 1967, førte til at Israel okkuperte Gaza og Vestbredden samt Øst-Jerusalem, som alle tilhørte det gamle mandatområdet Palestina, så vel som Golan-høydene, tilhørende Syria, og Sinai, tilhørende Egypt. Øst-Jerusalem ble deretter de facto annektert, og Jerusalem forent under israelsk styre.

Den 22. november 1967, etter omfattende diplomati, vedtok FNs sikkerhetsråd det mest sentrale dokument i fredsprosessen for Midtøsten: Resolusjon 242. Den er ikke entydig, men forstås å kreve at Israel skulle trekke seg tilbake fra alle territorier landet okkuperte under Seksdagerskrigen. Til gjengjeld skulle de arabiske statene anerkjenne staten Israels eksistens, og derved dens sikkerhet: Et slikt bytte av land mot fred er deretter lagt til grunn som grunnleggende prinsipp for en langsiktig løsning på Midtøsten-konflikten, og lå til grunn for den første bilaterale fredsavtalen, inngått mellom Egypt og Israel i 1979. I tråd med resolusjon 242 oppnevnte FNs generalsekretær Gunnar Jarring fra Sverige som fredsmekler. Han fikk en krevende oppgave i det partene dels ikke ville samarbeide med ham, dels trenerte hans forsøk på å finne løsninger.

Som følge av Seksdagerskrigen endret forhandlingene om en løsning på Midtøsten-konflikten karakter. Israels eksistens (innenfor grensene fra 1949) ble i realiteten akseptert av de arabiske statene, som derimot krevde israelsk tilbaketrekking fra territoriene okkupert i 1967. Under en konferanse i Khartoum, Sudan, hvor de i september 1967 drøftet konsekvensene av krigen, fastslo araberstatene at de var mot direkte fredsforhandlinger med Israel, og avviste en formell anerkjennelse av den jødiske staten. De var derimot åpne for forhandlinger via en tredjepart, framfor alt Israels nærmeste allierte, USA, men Israel var primært opptatt av å bruke den nye territorielle situasjonen til å styrke sin sikkerhet, framfor alt gjennom annektering av Øst-Jerusalem og bosettinger på Vestbredden.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 engasjerte amerikanske presidenter seg, i noe varierende utstrekning, for å finne en fredsløsning. Richard M. Nixon (tiltrådt i 1969) utpekte utenriksminister William Rogers til å mekle i konflikten, og han la i desember 1969 fram en fredsplan innenfor rammen av FN-resolusjon 242. Ifølge denne planen skulle Israel trekke seg tilbake fra okkuperte områder etter visse grensejusteringer; til gjengjeld skulle Israel oppnå anerkjennelse fra de arabiske stater. De siste var skeptiske til forslaget; Israel var helt avvisende.

I juni 1970 la USA fram et nytt forslag («Rogers B»). Forslaget besto av tre deler: en tre måneder lang våpenhvile; en aksept av resolusjon 242 fra Egypt, Jordan og Israel; og en tilbaketrekking fra okkuperte områder og gjenopptakelse av fredsforhandlinger under ledelse av FNs mekler for Midtøsten, Gunnar Jarring. Mens Egypt og Jordan sluttet seg til forslaget, ble det avvist av Israel – før statsminister Golda Meir snudde etter press fra USA, og aksepterte våpenhvile og mekling. FN-meklingen ble gjenopptatt i desember 1970, men Jarring kom ingen vei.

Egypts uttalte ønsker om fred førte ikke fram, og landet inngikk i 1971 en vennskaps- og samarbeidsavtale med Sovjetunionen – og rustet opp, med tanke på ny krig, for å ta tilbake Sinai. Verken Israel eller USA avdekket den felles egyptisk-syriske planleggingen av Oktoberkrigen (Ramadan-krigen; Yom Kippur-krigen) i oktober 1973. Denne overrumplet Israel, som like fullt klarte å slå tilbake angrepet, hvorpå Egypt inngikk en våpenhvile. USA og Sovjetunionen holdt kontakt for å legge press på sine allierte og forhindre at konflikten eskalerte. 22. oktober vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 338, bygd på enigheten mellom de to supermaktene. Den krevde øyeblikkelig våpenhvile og umiddelbare fredsforhandlinger basert på resolusjon 242. Krigen økte spenningen i Midtøsten, hvor også arabiske støttespillere til USA sluttet seg til en oljeboikott rettet mot USA og europeiske land. I kjølvannet av Oktoberkrigen styrket USA sin kontakt med den arabiske verden, og tok initiativ til en fredskonferanse i FN-regi, og med Sovjetunionen som medarrangør, i Genève, Sveits, i desember 1973. Denne førte ikke til konkrete resultater, men til økt amerikanske engasjement under utenriksminister Henry Kissinger. Med sitt såkalte skytteldiplomati besøke han flere land i Midtøsten, inklusive Egypt og Syria, og framforhandlet i 1974 separate avtaler mellom de to landene og Israel.

Fortsatt var ikke Palestina-spørsmålet et sentralt spørsmål i fredsforhandlingene, og palestinerne ingen part i prosessen. Oktoberkrigen endret på dette, ved at de arabiske stater anerkjente Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) som palestinernes eneste rettmessige representant, og PLO ble fullt medlem av Den arabiske liga i 1976. En rekke land etablerte diplomatiske forbindelser med PLO, og dens leder, Yasir Arafat, fikk i 1974 anledning til å tale for FNs hovedforsamling, da FN for første gang behandlet Palestina-spørsmålet som egen sak. En reell fredsprosess, med bred internasjonal deltakelse, forutsatte imidlertid at PLO anerkjente Israels rett til å eksistere, i tråd med FN-resolusjon 242. Dette var en betingelse blant annet fra USA for å møte PLO.

I 1970- og 1980-årene var det flere diplomatiske framstøt for å finne en løsning på Palestina-spørsmålet. Forslagene var imidlertid uakseptable både for palestinerne og deres arabiske støttespillere, som krevde opprettelsen av en palestinsk stat, og for Israel, som avviste en slik løsning. Mens PLO tidlig på 1970-tallet aksepterte den såkalte tostatsløsningen – med en israelsk og palestinsk stat side om side, med gjensidig anerkjennelse, innenfor grensene til det tidligere britiske mandatområdet Palestina – ble det avvist av Israel. Samtidig bidro kamp om politisk hegemoni til motsetninger og skiftende allianser mellom flere arabiske stater, noe som splittet den siden.

Med valget av Jimmy Carter som USAs nye president fra 1977, ble det en ny giv i USAs Midtøsten-diplomati. Carter søkte en helhetlig løsning for varig fred i regionen – bygd på resolusjon 242, og så behovet for et hjemland også for palestinerne. Presidenten møtte motstand fra Israels nye statsminister Menachem Begin, som var imot forhandlinger med palestinerne og tanken om en palestinsk stat, samtidig som han intensiverte utbyggingen av israelske bosettinger på okkuperte områder.

Etter Oktoberkrigen søkte Egypts statsminister Anwar al-Sadat fred med Israel, brøt forbindelsene med Sovjetunionen og etablerte samarbeid med USA. Etter hemmelige samtaler med israelske ledere, besøkte Sadat Israel i november 1977. Sadat bekjentgjorde at han ikke kun ønsket et fredsavtale mellom Egypt og Israel, men en fredsløsning for hele regionen, og at palestinerne måtte være en del av løsningen. Mens statsminister Begin – så vel som andre arabiske stater og PLO – var avvisende, så president Jimmy Carter en mulighet, og inviterte Begin og Sadat til et toppmøte i Camp David, USA i september 1978. Der ble den såkalte Camp David-avtalen framforhandlet, undertegnet av Egypt, Israel og USA, 17. september 1978. Den besto av én rammeavtale om separat fred mellom Egypt og Israel; og én for fred i Midtøsten. Fredsavtalen mellom Egypt og Israel ble undertegnet i mars 1979, den andre førte ikke til konkrete resultater. Den separate fredsslutningen førte til at Egypt ble isolert i den arabiske verden, og til hardere politiske fronter som vanskeliggjorde videre fredsprosesser i regionen. Forhandlingene om palestinsk selvstyre, som Egypt og Israel hadde forpliktet seg til ble avsluttet uten resultat.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Midtøsten ble i 1979 radikalt endret da USAs nærmeste allierte ved Persiabukta, sjahen av Iran, ble styrtet, og en islamsk republikk opprettet. Denne ble i 1980 angrepet av Irak. Det politiske klimaet ble ytterligere forverret av Israels invasjon av Libanon sommeren 1982. Det palestinske opprøret (intifada) i 1987–1993 økte spenningen i området, samtidig som det viste nødvendigheten av å inkludere palestinerne, og å ta hensyn til deres krav om en egen statsdannelse, i fredsdiplomatiet. Palestinerne bidro selv til bevegelse: I 1988 erklærte Det palestinske nasjonalrådet (Palestinian National Council, PNC), den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden, og med Jerusalem som hovedstad, for opprettet. Kong Hussein ga avkall på Jordans krav på den okkuperte Vestbredden, og overdro den formelle kontrollen til PLO. Ved å akseptere FN-resolusjon 242 og 338, godtok PNC eksistensen av en jødisk stat i Palestina og anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før Seksdagerskrigen. Dermed ble også en tostatsløsning palestinsk politikk. Under FNs ekstraordinære generalforsamling i Genève, Sveits, i desember 1988, avsverget PLOs leder Yasir Arafat bruken av terror, og forpliktet seg til fred. Deretter fjernet USA forbudet mot direkte og offisiell kontakt med PLO.

USAs nye president, George H.W. Bush, tiltrådte i 1989, og tok en mer offensiv holdning til å finne en løsning på Midtøsten-konflikten enn forgjengeren Ronald Reagan. Med resolusjon 242 som grunnlag ga Bush-administrasjonen Israel beskjed om at drømmen om et «Stor-Israel» måtte oppgis, og at det måtte etableres dialog med palestinerne. De nye signalene påvirket i liten grad Israel, men i 1989–1991 ble det geopolitiske bildet radikalt endret ved Berlinmurens fall, og den påfølgende slutten på Den kalde krigen, deretter den andre golfkrigen. I 1990 invaderte Irak nabolandet Kuwait, og truet Vestens energisikkerhet. USA samlet en internasjonal koalisjon til militært angrep på Irak; Operation Desert Storm i 1991. Krigen svekket Irak militært og dets leder Saddam Hussein politisk, og reduserte dermed trusselen mot Israel. Flere arabiske stater, deriblant Egypt, Syria og Saudi-Arabia, deltok i koalisjonen, og styrket derved forbindelsen til USA. PLO hadde derimot stilt seg bak Saddam, og kom svekket ut av krigen – også i den arabiske verden.

Med et styrket USA og et svekket Sovjetunionen, et styrket Israel og et svekket PLO tok president Bush initiativ til en internasjonal fredskonferanse om Midtøsten, og med Sovjetunionen som medarrangør åpnet Madrid-konferansen den 30. oktober 1991. Palestinsk deltakelse ble akseptert, men i form av personer som ikke representerte PLO, og som inngikk i den jordanske delegasjon. Israels statsminister Yitzak Shamir var motvillig til en internasjonal prosess som bygde på resolusjon 242 og Camp David-avtalene, men USA la press på landet, som hadde bedt om økt økonomisk bistand. Shamir deltok dermed motvillig. Madrid-prosessen besto av både multilaterale og bilaterale forhandlinger; sistnevnte mellom Israel og henholdsvis Libanon, Syria og Libanon. De multilaterale drøftingene omfattet sentrale tema knyttet til sikkerhet og økonomisk utvikling, så vel som flyktningspørsmålet. Madrid-konferansen ble videreført i Washington i desember 1991 (bilaterale forhandlinger) og Moskva i januar 1992 (multilaterale tema). Forhandlingene var politisk viktige ved at de bragte partene direkte sammen, men prosessen gikk i 1992 i praksis i stå, for i 1993 å bli overskygget av den hemmelige Oslo-kanalen.

Norge var tilrettelegger for en prosess som startet med møter på lavt og uformelt nivå mellom representanter fra Israel og PLO, for etter hvert å løftes til øverste politiske nivå. Det første møtet ble holdt i Sarpsborg 20. januar 1993, etterfulgt av flere møter med offisielle representanter for partene. Israels nye statsminister, Yitzhak Rabin, var positiv til forhandlinger med PLO, men avviste de opprinnelige, vidtrekkende forslagene, derunder at Gaza skulle bli et internasjonalt tilsynsområde. Israel kunne gå med på fullt selvstyre i Gaza og delvis selvstyre på Vestbredden. Dette ble kjernen i Oslo-avtalene som kom ut av prosessen, hvorav den første ble undertegnet utenfor Det hvite hus i Washington 13. september 1993, med president Bill Clinton som vert. Den første Oslo-avtalen var først og fremst en prinsipperklæring, et grunnlag for en politisk prosess, og flere sentrale spørsmål, som flyktningene, bosettingene og Jerusalem, var utelatt for senere behandling. Hovedsaken i avtalen var en gjensidig anerkjennelse mellom Israel og PLO, samt innføring av palestinsk selvstyre i løpet av en femårsperiode. Ansvarsområdet til selvstyremyndighetene ble utvidet gjennom «Oslo 2-avtalen», undertegnet i Washington 28. september 1995. Den bygde på den første avtalen samt tre mer konkrete avtaler inngått i 1994–95, og regulerte styringen av Gaza og Vestbredden, inklusive en delvis israelsk tilbaketrekking. Som følge av avtalen om Gaza og Jeriko, fra mai 1994, kunne PLOs leder Yasir Arafat vende tilbake fra sitt eksil, og ankom Gaza 2. juli 1994.

Perioden etter inngåelsen av Oslo-avtalen ble preget av tiltagende voldsbruk, blant annet ved at en ytterliggående jødisk bosetter drepte 29 palestinere i Hebron i februar 1994 (Hebron-massakren), og i form av selvmordsangrep i Israel gjennomført av Hamas. 4. november 1995 ble en av de fremste pådriverne for Oslo-prosessen, statsminister Yitzhak Rabin, drept i et attentat i Tel Aviv, og etterfulgt av Shimon Peres. Etter det israelske parlamentsvalget i mai 1996 ble Benjamin Netanyahu fra Likud landets nye statsminister. I januar 1996 var Yasir Arafat blitt valgt til palestinernes president. I motsetning til Rabin og Peres var Netanyahu motstander av Oslo-prosessen. Fra 1995/1996 gikk fredsprosessen hovedsaklig i stå på tross av en lang serie forsøk og mindre omfattende avtaler.

Under amerikansk ledelse fortsatte fredsprosessen, men uten avgjørende gjennombrudd. I januar 1997 inngikk Israel og PLO en avtale om israelsk militært nærvær i Hebron, og sikkerhetssituasjonen i den palestinske byen med israelske bosettinger. Hebron-protokollen var i tråd med Oslo-avtalen, og førte til utstasjoneringen av observatørgruppen Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH). I oktober 1998 førte amerikansk-ledede forhandlinger i Wye River, Maryland, USA til at Israel og PLO undertegnet Wye River-memorandumet – som omhandlet videre israelsk militær omgruppering på Vestbredden, og palestinsk kontroll over et større område. Samtidig skulle avtalen føre til sluttforhandlinger og en fredsavtale. Allerede i desember suspenderte statsminister Netanyahu gjennomføring av forpliktelsene i Wye River-memorandumet, og skrev ut nyvalg. Det førte til regjeringsskifte, da Ehud Barak fra Arbeiderpartiet tok over. Han hadde gått til valg på at Israel skulle trekke seg ut av Libanon, og var mer innstilt på å finne fredsløsninger – både med PLO og Syria – enn sin forgjenger. I september 1999 signerte Barak og Arafat Sharm el-Sheikh-memorandumet, oppkalt etter den egyptiske byen der den ble undertegnet. Dette inneholdt en bekreftelse på og plan for gjennomføring av Oslo 2-avtalen, og partene forpliktet seg til å fortsette prosessen mot gjennomføring av FN-resolusjon 242 og 338. Mot slutten av sin presidentperiode gjorde Bill Clinton sine siste forsøk på å få på plass en fredsavtale. 11. juli 2000 møttes israelske og palestinske delegasjoner på Camp David i USA, men partene sto langt fra hverandre. Arafat stilte som krav at hele Vestbredden samt Øst-Jerusalem skulle komme inn under palestinsk styre. Begge parter avviste det amerikanske avtaleutkastet, hvoretter Clinton presentere et forslag – som i realiteten inneholdt Israels siste utspill – som gikk lenger enn noen gang tidligere. Det foreslo å opprette en selvstendig palestinsk stat på inntil 90 prosent av Vestbredden samt Gaza, mens de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel, og som ville delt Vestbredden i to. Forslaget avviste de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine gamle hjem i Israel. Særlig dette punktet, og kravet om Jerusalem som hovedstad, gjorde at Arafat avviste forslaget.

I desember 2000, etter at en ny palestinsk intifada hadde brutt ut i september, inviterte Clinton partene til Washington, hvor han presenterte et nytt løsningsforslag. Partene avviste det ikke, og møttes til nye drøftinger i Taba, Egypt i januar 2001, men Barak ville ikke gå lenger i påvente av nyvalg. Dette, i februar 2001, ble vunnet av Ariel Sharon fra Likud, som var motstander av de inngåtte avtalene med palestinerne, ikke minst enhver tilbakeføring av land. Da hadde også USA fått en ny president i George W. Bush, som ikke ville følge opp Clintons fredsdiplomati.

Terrorangrepene 11. september 2001 endret den amerikanske regjeringens utenrikspolitiske hovedfokus til bekjempelse av internasjonal terrorisme – hvor også palestinske Hamas ble plassert. Det politiske klimaet ble ytterligere forverret av en israelsk militær reokkupasjon av Vestbredden våren 2002, da også Arafats hovedkvarter i Ramallah ble angrepet og ødelagt. Deretter begynte Israel byggingen av sin såkalte sikkerhetsmur mot Vestbredden. Like fullt, 24. juni 2002, la president Bush fram sine tanker om en palestinsk stat, og utenriksminister Colin Powell initierte en ny prosess, der USA sammen med Russland, FN og EU dannet den såkalte Kvartetten. Før Kvartetten la fram sitt Veikart for fred, 30. april 2003, hadde Arabiske liga på sitt toppmøte i Beirut, Libanon i mars 2002, adoptert en fredsplan lagt fram av Saudi-Arabia, med grunnlag i resolusjon 242, og hvor de arabiske stater ville anerkjenne Israel. Dette såkalte «Arabiske fredsinitiativ» ble ønsket velkommen av den israelske regjering, men denne var ikke klar til å gå inn i nye forhandlinger. Veikartet fra Kvartetten var en timeplan for en prosess fram mot en fredsløsning. Den inneholdt konkrete tiltak, og en målsetting om en endelig fredsavtale i 2005, med opprettelse av en palestinsk stat. Uformelle drøftinger i Genève, Sveits i 2003 tok til orde for at palestinerne skulle oppgi kravet om flyktningenes rett til å vende tilbake, mot å få kontroll over nær hele Vestbredden – og Øst-Jerusalem som hovedstad. I 2003 la statsminister Sharon fram sin plan om israelsk tilbaketrekking fra Gaza, som ble gjennomført i 2005. Samtidig med at bosettingen på Vestbredden tiltok, bidro dette til at Veikartet ble ytterligere fraveket, og måtte oppgis.

En ny palestinsk ledelse kom på plass etter av Yasir Arafat døde i november 2004 og Mahmoud Abbas overtok. I det palestinske parlamentsvalget i 2006 fikk Hamas stor oppslutning, hvilket førte til væpnede sammenstøt særlig på Gaza, som fra 2007 ble styrt av Hamas. De palestinske områdene ble dermed splittet, og Israel og Vesten forholdt seg til de palestinske myndighetene på Vestbredden, under Abbas. Fra desember 2006 til september 2009 møttes den israelske statsminister Ehud Olmert og den palestinske president Mamoud Abbas 36 ganger, samtidig som det var forhandlinger på lavere nivå. Ett av forslagene til Olmert var israelsk tilbaketrekking fra størstedelen av Vestbredden, mens en palestinsk stat skulle kompenseres for land inkludert i Israel med områder i Negev, tilknyttet Gaza, samt en korridor mellom Gaza og Vestbredden. Palestinerne avvist til slutt det israelske forslaget, blant annet fordi det palestinske territoriet ville bli oppsplittet, og fordi Israel avviste at Jerusalem kunne være palestinsk hovedstad.

Etter diplomati fra utenriksminister Condoleezza Rice gjorde Bush-administrasjonen sitt siste forsøk på å få til en fredsavtale: I desember 2007 møttes partene til en konferanse i Annapolis, Maryland, USA, uten at en løsning ble funnet. I 2007–2008 ble situasjonen i området forverret som følge av konfrontasjoner mellom Hamas og Israel, med israelsk invasjon av Gaza i desember 2008.

USAs nye president, Barack Obama, sendte i 2009 sin spesialutsending George J. Mitchell til Midtøsten, samtidig som Benjamin Netanyahu igjen ble israelsk statsminister. Hans regjering var for økt bosetting på Vestbredden og mot en palestinsk stat, men Netanyahu selv ga i 2009 sin teoretiske støtte til opprettelsen av en palestinsk stat – på visse betingelser. Særlig opptrapping av bosettingen førte til at Obamas ambisjon om å få gjenopplivet fredsprosessen gikk i stå – til partene igjen møttes til direkte forhandlinger i Washington, USA i september 2010, med deltakelse også fra president Hosni Mubarak fra Egypt og kong Abdullah av Jordan. Dette møtet ble etterfulgt av nye samtaler i Amman, Jordan i januar 2012, før en ny runde med forhandlinger ble innledet i Jerusalem i august 2013. I mellomtiden hadde særlig den arabiske våren bidratt til å endre det politiske kartet i Midtøsten. Den nye, amerikansk-ledede fredsprosessen vinteren 2013–2014 ble i praksis avbrutt i april 2014, da Israel protesterte mot avtalen mellom de rivaliserende palestinske gruppene al-Fatah og Hamas om å danne en samlingsregjering.

Utspill fra USAs president fra 2017, Donald Trump, har komplisert fredbestrebelsene, særlig ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte ambassaden dit. Arabiske stater og palestinske myndigheter har ført an i protestene, med gjentatt krav om at Øst-Jerusalem må være hovedstad i en palestinsk stat. Trumps såkalte fredsplan fra 2020 ble blankt avvist av palestinerne da den ga hele Jerusalem til Israel, åpnet for at Israel kunne annektere alle bosettingene og kansellerte det palestinske kravet om retur for flyktningene.

Egypt var det første landet som inngikk en fredsavtale med Israel, i 1979. Bakgrunnen var presidentskiftet i Egypt i 1970, da Anwar al-Sadat tok over etter Gamal Abdel Nasser. Sadat signaliserte samme år vilje til fred, og svarte i 1971 positivt på et forslag fra FNs fredsmekler Gunnar Jarring om å inngå en fredsavtale med Israel. Forslaget ble avvist av Israel. Sadat ønsket fred, og gjenopptok etter Oktoberkrigen i 1973 arbeidet for en fredsløsning. For å kunne nærme seg Israel, brøt han forbindelsene med Sovjetunionen, og utviklet de politiske forbindelsene med landets nærmeste allierte, USA. Den amerikanske diplomatiske innsatsen førte til at Egypt og Israel inngikk den såkalte «Sinai I avtalen», 18. januar 1974. Derved fikk Egypt tilbake vestbredden av Suezkanalen, som Israel hadde tatt kontroll over. FN-styrken UNEF II ble opprettet etter felles ønske fra Egypt og Israel, allerede i oktober 1973. En ny avtale, «Sinai II», ble inngått 11. september 1975, og innebar ytterligere israelsk tilbaketrekking, men fortsatt kontroll over om lag halvparten av Sinai – og med utvidet oppdrag for FN-styrken. Fra 1976 ble denne støttet av en varslingsmekanisme stilt av USA, Sinai Field Mission (SFM); en sivil observatørgruppe som bidro til den nødvendige tillitsskaping mellom partene, som grunnlag for Camp David-forhandlingene, i 1978–1979.

Etter en hemmelig dialog mellom de egyptiske og israelske lederne, kunngjorde Anwar al-Sadat, 9. november 1977, at han var rede til å besøke Israel i forsøk på å skape fred. Bare ti dager senere, 19. november, ankom han Israel, for blant annet å tale i parlamentet, Knesset. Under besøket ble al-Sadat og Israels statsminister Menachem Begin enige om tre prinsipper: At de to land ikke skulle gå til krig mot hverandre; at Israel skulle levere Sinai tilbake til Egypt; og at Sinai skulle demilitariseres. Etter flere lange runder med forhandlinger ledet av USAs president Jimmy Carter ble fredsavtalen undertegnet i Washington, 26. mars 1979. Begin ønsket ikke å levere tilbake Gaza eller Vestbredden, men var rede til å ofre Sinai for fred med det største nabolandet. Flere sikkerhetsmekanismer ble etablert, blant dem en buffersone som skulle overvåkes av FN. Egypt, Israel og USA etablerte i fellesskap en tredjeparts styrke, Multinational Force and Observers (MFO), med norsk deltakelse og ledelse.

• Les mer om fredsprosessen Israel–Egypt.

Jordan var det andre landet som inngikk en fredsavtale med Israel, i 1994. I motsetning til Egypt og Syria, som begge har kivet om lederskap i den arabiske verden, og har vært tydelige – og til dels aggressive – motstandere av Israel, har Jordan, som er et mindre land med begrensede ressurser, ført en mer pragmatisk politikk. Allerede før Israel ble opprettet hadde kong Abdullah kontakt med de jødiske lederne i Palestina, tilbød den jødiske befolkningen selvstyre i et Transjordan som inkluderte hele Palestina – og advarte mot krigen mot Israel i 1948, som Jordan like fullt deltok i. Etter FN-mekling inngikk Jordan og Israel en våpenstillstandsavtale i 1949, hvoretter kongen førte hemmelige forhandlinger for å få denne erstattet av en fredsavtale. Hans etterfølger, kong Hussein, førte Jordan inn i Seksdagerskrigen i 1967, som førte til at områdene vest for Jordanelva – Vestbredden og Øst-Jerusalem – som Jordan hadde tatt kontroll over i 1948 og deretter annektert, ble okkupert av Israel. Hemmelig kontakt mellom de to land fortsatte etter 1967, med samarbeid på flere områder – både sikkerhetspolitisk og økonomisk.

Kong Hussein ville i utgangspunktet unngå en separat fred med Israel, slik Egypt hadde inngått, men knytte en fredsslutning til Palestina-spørsmålet og en fredsløsning for Midtøsten. Madrid-konferansen, og enda mer Oslo-avtalen i 1993, ga Jordan et slikt grunnlag. Dagen etter at Oslo-avtalen var undertegnet i september 1993, inngikk Jordan og Israel en agenda for en bilateral fredsprosess, og engasjerte USA i det videre arbeidet. Avtalen om Gaza og Jeriko, inngått innenfor rammen av Oslo-prosessen i mai 1994, og som etablerte de palestinske selvstyremyndighetene, ga kong Hussein det grunnlaget han trengte for å inngå en tosidig fredsavtale med Israel, og en slik ble undertegnet i Wadi Araba, en grensekryssing mellom Israel og Jordan, 26. oktober 1994. I 1996 ble en handelsavtale inngått, og samarbeid på det sikkerhetspolitiske så vel som økonomiske området innledet.

• Les mer om fredsprosessen Israel–Jordan.

Syria og Israel inngikk en våpenstillstandsavtale i 1949, og var i direkte krig med hverandre i 1967, da Israel okkuperte Golanhøydene, og i 1973, da Syria søkte å gjenerobre området. Forholdet til Israel var en sentral del av politikken til president Hafez al-Assad, og har preget syrisk utenrikspolitikk. Den første avtalen siden 1949 ble inngått 31. mai 1974, som følge av amerikansk diplomati etter Oktoberkrigen. Etter forhandlinger i Washington i februar og april, ble en avtale oppnådd, hvorved Israel trakk sine styrker på syrisk territorium tilbake til om lag de samme grensene som var etablert på Golanhøydene som følge av Seksdagerskrigen. En FN-styrke, United Nations Disengagement Force (UNDOF), ble utplassert i et separasjonsområde mellom partene. Senere syrisk politikk overfor Israel har vært preget av Golan-spørsmålet, og fredsforhandlingene har først og fremst vært et spørsmål om bytte av land mot fred.

Direkte bilateral kontakt mellom de to land ble etablert som følge av Madrid-konferansen i 1991, og ledet inn i påfølgende hemmelige forhandlinger om en fredsavtale. Disse var nær ved å føre fram, da Israels statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet i 1995. Deretter stanset prosessen opp under regjeringen ledet av Benjamin Netanyahu. Etter at Bashar al-Assad tok over som Syrias president i 2000 ble forhandlingene videreført; i 1999–2000 under statsminister Ehud Barak, og på ny i 2004–2006, under Ariel Sharon. I 2008 ble nye samtaler ført med Tyrkia som tilrettelegger, uten å føre fram til noen avtale.

• Les mer om fredsprosessen Israel–Libanon og fredsprosessen Israel–Syria.