Michel Houellebecq er en fransk forfatter, filmskaper og poet, opprinnelig utdannet jordbruksingeniør. Han har mottatt en rekke litterære priser, og ble i 2010 tildelt Goncourt-prisen, Frankrikes mest prestisjetunge litteraturpris, for romanen Kartet og terrenget.

Han ble født på den franske øya La Réunion, øst for Madagaskar. Som 6-åring ble han sendt til Frankrike for å bo hos sin farmor. Han tok senere farmorens pikenavn, Houellebecq, som forfatternavn.

På 1980-tallet ble flere av hans dikt utgitt i forskjellige litterære tidsskrift, og i 1991 fikk han publisert sine to første bøker: HP Lovecraft, contre le monde, contre la vie (1991), et litterært essay om den amerikanske science-fiction-forfatteren Howard Phillips Lovecraft, og Rester vivant : méthode (1991), en «metodebok» for poeter. Hans første diktsamling, La Poursuite du bonheur, kom i 1992. Disse utgivelsene vakte liten oppsikt, selv om forfatteren fikk Prix Tristan Tzara for La Poursuite du bonheur.

Med sin første roman Utvidelse av kampsonen, utgitt i 1994 (Originaltittel: Extension du domaine de la lutte. Norsk oversettelse 2004), ble han kjent for et større publikum. Boken ble svært godt mottatt, selv av forfatteren Angelo Rinaldi, som senere skulle bli en av Houellebecqs argeste kritikere. To år senere mottok Houellebecq Le Prix du Flore for diktsamlingen Le Sens du combat (1996).

I 1998 utgav han Interventions, en samling artikler og kronikker, og samme år kom romanen De grunnleggende bestanddeler (Originaltittel: Les Particules élémentaires. Norsk oversettelse i 2000). Denne boken vakte voldsom oppsikt og debatt – særlig på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet for å være et positivt syn på eugenikk – og gjorde Houellebecq til en verdenskjent forfatter.

Hans neste roman, Plattform fra 2001 (Originaltittel: Plateforme. Norsk oversettelse i 2002), som tar opp temaer som sexturisme og terrorisme, var enda mer kontroversiell. I etterkant av denne utgivelsen, og et intervju i tidsskriftet Lire, ble Houellebecq trukket for retten på grunn av sine uttalelser om islam. Flere verdenskjente forfattere, deriblant Salman Rushdie og Fernando Arrabal, talte Houellebecqs sak, og forfatteren ble frikjent på alle punkter.

I 2005 kom Muligheten av en øy (originaltittel: La Possibilité d'une île. Norsk oversettelse i 2006), som blant annet tar for seg spørsmål knyttet til kloning og religiøse sekter. Kartet og terrenget fra 2010 (Originaltittel: La Carte et le territoire. Norsk oversettelse i 2011) er mindre åpent provoserende enn de tidligere, og indikerte en ny stilistisk og tematisk retning i forfatterskapet, med et særlig fokus på kunstnerisk virksomhet.

I januar 2015 utgav Houellebecq romanen Underkastelse (originaltittel: Soumission. Norsk oversettelse samme år), en fremtidsvisjon om en litteraturprofessor og hans liv under og etter presidentvalget i Frankrike i 2022. Rammen for fortellingen er at lederen for et muslimsk parti vinner valgets andre runde foran lederen for det høyreekstreme Nasjonal Front, og blir landets president. Sentrale temaer i romanen er ensomhet, litteratur, politikk og religion, og allerede før utgivelsen, ble Houellebecq anklaget for islamofobi og for å nøre opp under fremmedfiendtlige ideologier i Frankrike og Europa. Selv hevdet forfatteren imidlertid at romanen var mangetydig, og at ingen kunne ta den til inntekt for et ideologisk syn.

Samme dag som Soumission kom ut, 7. januar 2015, ble flere sentrale redaksjonsmedlemmer av satiremagasinet Charlie Hebdo drept i et terrorangrep utført av franskfødte jihadister, noe som førte til at Houellebecq utsatte markedsføringen av romanen.

Houellebecq har vakt reaksjoner både med sin kretsing om det seksuelle og med sine uttalelser om islam, om kloning, og om politisk radikalisme. Han bruker elementer fra filosofi- og vitenskapshistorie på en nyskapende måte, og anses for å være en av Frankrikes viktigste og mest originale samtidsforfattere.

Buvik, Per. 2004. «Copulo, ergo sum. Tematisk spenning i Michel Houellebecqs Plateforme». I: Gro Bjørnerud Mo og Jon Holm (red.), Figura. Festskrift for Karin Gundersen. Oslo: Unipub forlag, s. 32-43.

—. 2008. «Utopi eller dystopi? Om Michel Houellebecqs roman Les Particules élémentaires». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift (NLvT), nr. 2, 2008, s. 118-129.

Lundbo, Thomas. 2012. «Gjesteblogg om Michel Houellebecq». Tilgjengelig på forlagsliv.no.

Mo, Gro Bjørnerud. 2009. Et nesten historisk preg. Essays om fransk litteratur. Oslo: Unipub forlag.

Thorstensen, Erik. 2004. «Det glade budskap». I: Gro Bjørnerud Mo og Jon Holm (red.), Figura. Festskrift for Karin Gundersen. Oslo: Unipub forlag, s. 275-281.

Uvsløkk, Geir. 2013. «Nye kampsoner? Sex, vold og maskulin dominans i to franske samtidsromaner». I: Anne Birgitte Rønning & Geir Uvsløkk (red.), Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur. Oslo: Pax, s. 85-99.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. juni 2012 skrev Hans-Christian Holm

Det heter Goncourtprisen. Han fikk den ikke for Plateforme, men for La Carte et le Territoire, som kom i 2010 og pussig nok ikke er nevnt her. Fødselsdatoen er ikke 1958.0.0, men 26.02.1956 eller 26.02.1958.



(For øvrig er aksent i imperativer som /kommentér/ og /publisér/ lov i riksmål, men ikke i gjeldende (offisiell) rettskriving, som i alle fall artikler må bruke, iflg. http://snl.no/Valg_av_m%C3%A5lform.)

26. juni 2012 skrev Kjell-Olav Hovde

Hei Hans-Christian

Takk for innspill. Det er litt pussig at Goncourtprisen har sneket seg inn her hvor den ikke har noe å gjøre. Jeg stryker det nå.



Artikkelen er ikke oppdatert siden papirutgaven i 2006 og har derfor ikke med de nyeste bøkene. Dette gjelder for de fleste av de franske forfatterne. Vi er i ferd med å få på plass nye fagansvarlige som vil revidere artiklene i nyere franske litteratur.



Så til aksentene. Vår aksentbruk på 'sitér' og 'publisér' er et resultat av en bevisst avgjørelse. Vi er klar over at dette er i strid med Språkrådet sine anbefalinger, men vi vurderer det dithen at aksentuering på enkelte imperativformer forbedrer lesbarhet, siden det differensierer to ulike, potensielle uttalemønstre. Når man skriver 'siter' er dette tvetydig mellom en uttale hvor e-lyden er kort i det ene tilfellet og lang i det andre. I mange imperativformer er aksenten også potensielt betydningsdifferensierende, som i 'plasser'/'plassér'.



Det er et godt pedagogisk prinsipp at skriveregler bør utformes for å minimere potensielle tvetydigheter og lette leseflyt. I det aktuelle tilfellet virker det ikke som Språkrådet har utformet sine retningslinjer på bakgrunn av faktorer som trumfer hensynet til lesbarhet, og det er derfor vi velger å se bort fra de her.



Minner om muligheten til å legge inn endringsforslag i artikkelen.



Beste hilsen Kjell-Olav i redaksjonen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.