Michael Sars

Michael Sars var en norsk professor i zoologi som også virket som sogneprest. Han var høyt ansett for sin marinbiologiske forskning.

Han drev alt i skoledagene i Bergen naturhistoriske studier og fortsatte disse i Oslo, ved siden av teologistudiet. Sars ble cand.theol. i 1828 og tiltrådte i 1831 som prest i Florø.

Sars gjorde seg i 1835 bemerket som zoolog med Beskrivelser og Iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst levende Dyr og fikk utlandsstipendium. Han flyttet i 1839 til Manger som sogneprest, og i årene etter publiserte han arbeider over bløtdyrs, stormaneters, sjøstjerners og leddormers utvikling. I 1846 ble han æresdoktor ved universitetet i Zürich og ga samme år ut første bind av Fauna littoralis Norvegiae. I 1849 drev Sars undersøkelser fra Finnmark til Lofoten, i 1851 i Adriaterhavet og i 1852–1853 ved Napoli. I 1854 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i zoologi ved Universitetet i Oslo.

I de femten årene Sars virket som professor, gjorde han en rekke viktige arbeider. Den avhandlingen han i 1868 utga om en fastsittende sjølilje, funnet av sønnen G. O. Sars på 300 favners dyp ved Lofoten, vakte stor oppsikt. Den tilhørte en gruppe man trodde for lengst var utdødd. Han studerte spesielt sjødyrenes vertikale og horisontale utbredelse i havet, og i flere faunistisk-systematiske avhandlinger finnes dyregeografiske betraktninger som peker frem mot vår tids økologisk-geografiske forskning.

Han var klar over at dyrelivets utbredelse i vår tid er resultatet av en historisk utvikling, og interesserte seg derfor for istidsgeologi. Hans avhandling Om arctiske Dyreformer i Christianiafjorden (1865) danner innledningen til studiene over reliktproblemene i Norge. Sars var en usedvanlig vidtfavnende og internasjonalt høyt ansett forsker.

Det marinbiologiske tidsskriftet Sarsia, som ble utgitt ved Universitetet i Bergen i 1961–2005, og som fra 2005 er en del av det nye tidsskriftet Marine Biology Research, var oppkalt etter ham.