Michael Oakeshott var en britisk filosof som har påvirket toneangivende pedagogiske filosofer innenfor den såkalte London-skolen som R.S. Peters (1919–2011), P.H. Hirst og R.F. Dearden (1934–2005). Tanken om «liberal education» var sentral i London-skolen, og innholdet er i slekt med det tyske Didaktik- og Bildungsbegrepet. Både Oakeshott og den tyske og nord-europeiske didaktikktradisjonen trekker forbindelsen tilbake til den greske antikkens ide om paideia (Løvlie m.fl., 2003).

Oakeshott ble født i Chelsfield, Kent i England, og døde i Acton i Dorset. Han gikk på skole og studerte i Cambridge, og hadde i 1920-årene studieopphold ved tyske universiteter der han gjorde seg kjent med tysk filosofisk tradisjon. I Cambridge arbeidet han også som forsker og lærer i perioden 1925–49, og ved Nuttfield College 1949–51, bare avbrutt av militær innsats under andre verdenskrig. Han var leder for statsvitenskapelig institutt ved London School of Economics 1951–68.

Utgangspunktet for Oakeshott er at utdannelse ikke er en nødvendig naturprosess, men en transaksjon mellom generasjoner som kan gis forskjellig utforming og innhold. Det er de overordnede problemstillingene som interesserer Oakshott, ikke metoder og tilnærminger i praktisk undervisning. Det er overveielser om grunnleggende prinsipper og begreper som må ligge til grunn for praktisk pedagogikk, og det er her Oakeshott gir sitt bidrag til den pedagogiske filosofien.

Oakeshott er moderat konstruktivist i den forstand at han anser at mennesker og menneskenes livsverden består av fenomener, fortolkninger, handlinger, relasjoner og situasjoner som mennesker svarer på ut fra egne ønsker og intensjoner. Det er menneskets valgfrihet som gjør det nødvendig å opprette institusjoner for utdannelse og drive med undervisning. Eller sagt på en annen måte – det er menneskets karakter som tenkende menneske som gjør det både nødvendig og mulig å etablere og vedlikeholde undervisning. Utdannelse er i et samfunns- og historisk perspektiv en innvielse av nye generasjoner i en menneskelig tilværelse som består av menneskelige handlinger, håp, tanker, følelser og vaner.

Det er følgelig kjennetegnet på et menneskelig samfunn at det bare kan tilegnes gjennom dybdelæring og forståelse. I Oakeshotts perspektiv er tilegnelse av eksisterende ideer og vaner nødvendig, men utilstrekkelig. Det avgjørende i læring er å utvikle et skjønn basert på kunnskap der velbegrunnede valg kan gjøres. Dette er bare mulig når mennesket ser seg selv i et «levende speil». Det skjer når mennesket kan delta som samfunnsborger og levendegjøre sin egen versjon av menneskehetens kulturelle arv. Utdannelse må også ivareta en utviklingsdimensjon for den enkelte og samfunnet som helhet.

Oakeshott er først og fremst kjent for det han har skrevet om politisk teori, betydningen av historisk arbeid og ideen om lover som styrende kraft i samfunnet. Oakeshotts tanker om skolen er nært forbundet med hans filosofiske undersøkelser av andre samfunnsområder, der han søkte kjennetegn på det spesifikke og konkrete. Undervisning og læring blir forstått som en sosial og historisk prosess som er nødvendig for at mennesket skal tilegne seg menneskehetens åndelige arv. Hele menneskehetens virksomhet av intellektuelle og praktiske ytelser, ritualer og følelser er en åndelig verden som læreren skal åpne for elevene. Det er ved å lære at elevene kan oppleve mening og finne en plass i den verden som omgir dem.

Undervisning er for Oakeshott en planlagt handling fra en lærer som skal innvie elevene i den verden som omgir dem. Innvielsen i verden betyr både tilegnelse av kunnskap og realisering av egen personlighet. I Oakeshotts pedagogikk er kunnskap, også faktakunnskap, en naturlig del av det som skal læres i skolen. Men han er mer opptatt av hvordan vi lærer å bruke kunnskapen, og hvordan vi kan utvikle ferdigheter til bedømmelse og skjønn. Å lære bedømmelse kan bare gjøres i tett forbindelse med tilegnelse av informasjon og kunnskap. Å kunne bedømme er for Oakeshott det samme som å kunne tenke når nye, konkrete situasjoner skal mestres.

Læring for Oakeshott er å oppdage individuelle stilnyanser i språklige ytringer. Like mye som hva som sies (innholdet), er den personlige, intellektuelle omgangen med kunnskap vesentlig. Det er nødvendig for elevene å lære å lytte etter hvordan språklige nyanser uttrykker evnen til å føle og tenke. Det er et poeng hos Oakeshott at bedømmelse ikke kan læres uavhengig av kunnskap fordi det alltid er en del av den kunnskapen som læreren formidler. Utvikling av selvstendig skjønn skjer paradoksalt nok ved å etterligne de som har oppnådd slike intellektuelle vaner. For elevene er det viktig både å tilegne seg kunnskap og å lytte etter hvordan læreren tenker. De gode intellektuelle vaner er for Oakeshott kunnskapens skygge som alltid følger med i undervisningen.

  • Dearden, R.F. , P.H. Hirst og R.S. Peters (1972). Education and the development of reason. London og Boston: Routledge & Kegan Paul
  • Fuller, T. (red) (1990). The Voice of Liberal Learning. Michael Oakeshott on Education. Yale University Press: New Haven and London
  • Hirst, P.H. (1974). Knowledge and the curriculum. A Collection of philosophical papers. London and Boston: Routledge & Kegan Paul
  • Løvlie, L. og Standish, P. (2003). Introduction: Bildung and the idea of a liberal education. I Løvlie, L., Mortensen, K.P. og Nordenbo, S.E. Educating Humanity. Bildung in Postmodernity. Blackwell Publishing

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.