Michael Oakeshott

Oakeshott ble født i Chelsfield, Kent i England, og døde i Acton i Dorset. Han gikk på skole og studerte i Cambridge, og hadde i 1920-årene studieopphold ved tyske universiteter der han gjorde seg kjent med tysk filosofisk tradisjon. I Cambridge arbeidet han også som forsker og lærer i perioden 1925–1949, og ved Nuttfield College 1949–1951, bare avbrutt av militær innsats under andre verdenskrig. Han var leder for statsvitenskapelig institutt ved London School of Economics 1951–1968.

Utgangspunktet for Oakeshott er at utdannelse ikke er en nødvendig naturprosess, men en transaksjon mellom generasjoner som kan gis forskjellig utforming og innhold. Det er overveielser om grunnleggende prinsipper og begreper som må ligge til grunn for praktisk pedagogikk, og det er her Oakeshott gir sitt bidrag til den pedagogiske filosofien.

Oakeshott er moderat konstruktivist i den forstand at han anser at mennesker og menneskenes livsverden består av fenomener, fortolkninger, handlinger, relasjoner og situasjoner som mennesker svarer på ut fra egne ønsker og intensjoner. Eller sagt på en annen måte – det er menneskets karakter som tenkende menneske som gjør det både nødvendig og mulig å etablere og vedlikeholde undervisning. Utdannelse er i et samfunns- og historisk perspektiv en innvielse av nye generasjoner i en menneskelig tilværelse som består av menneskelige handlinger, håp, tanker, følelser og vaner.

I Oakeshotts perspektiv er tilegnelse av eksisterende ideer og vaner nødvendig, men utilstrekkelig. Det avgjørende i læring er å utvikle et skjønn basert på kunnskap der velbegrunnede valg kan gjøres. Dette er bare mulig når mennesket ser seg selv i et «levende speil». Det skjer når mennesket kan delta som samfunnsborger og levendegjøre sin egen versjon av menneskehetens kulturelle arv.

Oakeshotts tanker om skolen er nært forbundet med hans filosofiske undersøkelser av andre samfunnsområder, der han søkte kjennetegn på det spesifikke og konkrete. . Hele menneskehetens virksomhet av intellektuelle og praktiske ytelser, ritualer og følelser er en åndelig verden som læreren skal åpne for elevene. Det er ved å lære at elevene kan oppleve mening og finne en plass i verden.

Undervisning er for Oakeshott en planlagt handling fra en lærer som skal innvie elevene i den verden som omgir dem. I Oakeshotts pedagogikk er kunnskap, også faktakunnskap, en naturlig del av det som skal læres i skolen. Men han er mer opptatt av hvordan vi lærer å bruke kunnskapen, og hvordan vi kan utvikle ferdigheter til bedømmelse og skjønn. Å kunne bedømme er for Oakeshott det samme som å kunne tenke når nye, konkrete situasjoner skal mestres.

Det er et poeng hos Oakeshott at bedømmelse ikke kan læres uavhengig av kunnskap fordi det alltid er en del av den kunnskapen som læreren formidler. Utvikling av selvstendig skjønn skjer paradoksalt nok ved å etterligne de som har oppnådd slike intellektuelle vaner. For elevene er det viktig både å tilegne seg kunnskap og å lytte etter hvordan læreren tenker. De gode intellektuelle vaner er for Oakeshott kunnskapens skygge som alltid følger med i undervisningen.

• dannelse
• rasjonalisme

• Artikkel om Michael Oakeshott i Encyclopedia Britannica (krever abonnement)

• Dearden, R.F. , P.H. Hirst og R.S. Peters (1972). Education and the development of reason. London og Boston: Routledge & Kegan Paul
• Fuller, T. (red) (1990). The Voice of Liberal Learning. Michael Oakeshott on Education. Yale University Press: New Haven and London
• Hirst, P.H. (1974). Knowledge and the curriculum. A Collection of philosophical papers. London and Boston: Routledge & Kegan Paul
• Løvlie, L. og Standish, P. (2003). Introduction: Bildung and the idea of a liberal education. I Løvlie, L., Mortensen, K.P. og Nordenbo, S.E. Educating Humanity. Bildung in Postmodernity. Blackwell Publishing