Etter forfatningen av 1917 er Mexico en demokratisk forbundsstat. I praksis fungerte imidlertid landet gjennom hele 1900-tallet som en relativt autoritær ettpartistat. Fra 1917 dominerte det institusjonelle revolusjonsparti (PRI) politikken og byråkratiet og hadde monopol på såvel presidentstillingen som guvernørstillingene i delstatene. Først ved presidentvalget 2000 ble PRIs monopol brutt.

Presidenten velges i allmenne valg for seks år. Han har tradisjonelt hatt svært vide fullmakter, men disse ble 1995 beskåret, samtidig som den lovgivende forsamling, domstolene og de delstatlige og lokale myndigheter styrket sin posisjon. Etter forfatningen kan presidenten ikke gjenvelges. Bestemmelsen reflekterer erfaringer fra diktaturet (1876–1911) og den blodige borgerkrig som endte det. Den lovgivende forsamling, den nasjonale kongress, består av to hus, et føderalt deputertkammer, bestående av 500 medlemmer, valgt direkte (300) og gjennom forholdstallsvalg (200), samt et Senat med 128 medlemmer (96 velges direkte og 32 utpekes på basis av partienes styrke). Kongressen velges for tre år, Senatet for seks år. Kongressen møtes bare om høsten; for øvrig ivaretas interessene av en permanent komité på 29 medlemmer.

Mexico er inndelt i 31 stater samt forbundsterritoriet. Delstatene har egne forfatninger, men er stort sett organisert som forbundet, dog slik at delstatsforsamlingene bare har ett kammer. Den delstatlige uavhengighet har vært begrenset, men har vært økende i senere år. Hver delstat ledes av en folkevalgt og politisk nokså dominerende guvernør. På lokalt nivå er det nesten to og et halv tusen kommuner, med kommunale valgte råd.

Rettssystemet bygger hovedsakelig på franske og nordamerikanske forbilder. Domstolvesenet er primært av føderal karakter, men det er også egne delstatlige domstoler, i første rekke for mindre sivilsaker. Den føderale høyesterett er inndelt i fem avdelinger. På mellomnivå er det seks appelldomstoler og nederst distriktsdomstoler. I hver delstat ledes domstolsvesenet av en delstatlig høyesterett. Forfatningen har en spesiell bestemmelse som sikrer en privat borger rett til øyeblikkelig domstolsbehandling (amparo) hvis han eller hun føler sine konstitusjonelle rettigheter krenket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.