Messias, betegner i jødedommen og i Det gamle testamente nesten alltid kongen, skjønt det også kan tales om den salvede prest (ypperstepresten) eller de som er salvet av Ånden (profetene). På gresk oversettes messias med khristos, og derfra stammer navnet Kristus, den vanligste betegnelse på Jesus i Det nye testamente (se Jesus Kristus).

Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne (722 f.Kr.) satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny David, som skulle gjenreise riket, og Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid, slik det mest utførlig er skildret i Salomos Salmer (ca. 50 f.Kr.). Frelsen ble ofte beskrevet i mytologiske farger og kunne få kosmiske dimensjoner. Messianske forventninger ble i annet århundre e.Kr. knyttet til flere historiske personer, bl.a. Simon Bar-Kochba, som falt i det siste opprør mot romerne (135 e.Kr.). Også Jesu tilhengere trodde at Jesus skulle åpenbare seg som Messias (Matt 16,16; Luk 24,21), og det var som messiansk opprører Pilatus henrettet ham (Mark 15,26). Jesus vedkjente seg i henhold til NT å være Messias overfor Det høye råd (Mark 14,62), men når han selv bare kalte seg Menneskesønnen, lå det vel i det at han oppfattet sin frelsergjerning annerledes. Likevel var det i Messiastittelen den kristne bekjennelse kom til uttrykk, men da knyttet til den oppstandne. Gud hadde oppreist Jesus fra de døde og gjort ham til Herre og Messias (Apg 2,36), og man ventet at han skulle komme igjen i makt og herlighet og opprette sitt rike. I Åp 20,1–6 gjenfinnes en jødisk apokalyptisk idé om et messiansk tusenårsrike. Paulus derimot knytter Kristi kongedømme til kirkens tid (1 Kor 15,24–28).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.