Høyesterett og Knesset

Bygningene som huser Israels høyesterett (foran) og Knesset (den firkantede bygningen midt i bildet).

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Knesset
Knesset-bygningen i Jerusalem fotografert i 2016.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Det politiske systemet i Israel er parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig. Statsoverhodet er en president, valgt av Knesset for sju (tidligere fem) år. Presidenten kan gjenvelges én gang (umiddelbart). Han har primært seremonielle funksjoner, men kan med sine offentlige uttalelser ha en viss innflytelse. President fra 2021, Isaac Herzog, har tatt en mer aktiv rolle i landets utenrikspolitikk.

Den reelle makt har tradisjonelt sprunget ut av Knesset, valgt i allmenne valg for fire år (men kan oppløses før, etter eget vedtak). Knesset har 120 medlemmer, valgt etter forholdstallsprinsippet. Stemmerettsalderen er 18 år, og hele Israel er én valgkrets. Regjeringen utgår fra, og er ansvarlig overfor, Knesset. I 1996 ble det innført direkte valg på statsminister, men denne ordningen ble forlatt etter valget i 2001.

Grunnlov

I 1948 ble Israel proklamert som selvstendig stat. Bildet viser landets første statsminister, David Ben-Gurion, som leser uavhengighetsdeklarasjonen. På veggen bak ham henger et portrett av Theodor Herzl, grunnleggeren av den sionistiske bevegelse, som hadde arbeidet aktivt for opprettelsen av en egen jødisk stat.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Israel erklærte seg selvstendig 14. mai 1948. På grunn av uenighet, blant annet om religionens rolle, lyktes det ikke å lage en grunnlov. I stedet vedtok nasjonalforsamlingen Knesset i 1949 en overgangslov som i generelle vendinger behandlet den rolle de ulike statsorganer skulle ha.

I 1950 vedtok Knesset at det kunne gis fundamentale lover som til slutt skulle utgjøre en forfatning. Slike lover er gradvis vedtatt; i tillegg er en del eldre lover gitt status som fundamentale lover. Men Israel har ingen egen, samlet grunnlov.

Valg

Benyamin Netanyahu

Den konservative tidligere offiseren Benjamin Netanyahu er Israels lengstsittende statsminister, og har kjempet seg gjennom både ustabile koalisjonsregjeringer og alvorlige korrupsjonsanklager. I juni 2021 lyktes det til slutt en bredt sammensatt koalisjon å avsette ham.

Av /WORLD ECONOMIC FORUM/swiss-image.ch.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

En israelsk statsborger eldre enn 18 år har lov til å stemme ved valg. Stemmelokalene er åpne fra klokken 08.00 til 22.00 på valgdagen. Kommunestyrene er ansvarlig for valglokalene, og valgurnene fraktes etter klokken 22.00 til 18 offisielle tellestasjoner plassert over hele landet. Fra 2015 ble sperregrensen hevet til 3,25 prosent oppslutning.

Reglene for valgkampanjen

Den uavhengige sentrale valgkomiteen, ledet ved sist valg av den israelsk-arabiske høyesterettsdommeren Salim Joubran, er ansvarlig for å overvåke valget og sikre at alle reglene er riktig observert. Den viktigste inntektskilden for partene er offentlig finansiering, fordelt på grunnlag av setene i det nåværende Knesset. Antall seter i Knesset bestemmer også tildeling av tid på tv for partipolitiske sendinger. I form av private midler, må alle partier erklære åpent hvor de har oppnådd sin finansiering. Partiene har tak på hvor store internasjonale beløp de kan motta. Det er også stilt en øvre grense for individuelle donasjoner.

Etter at de offisielle resultatene er kjent, tar presidenten kontakt med lederne for alle partier som er valgt inn i Knesset. En uke etter valgdagen inviterer presidenten formelt den partilederen som har fått flest stemmer og/eller som er mest sannsynlig i stand til å danne regjering. For å bygge en koalisjonsregjering må regjeringen ha 61 eller flere stemmer i Knesset. Loven tillater fire uker etterfulgt av en toukers forlengelse for denne prosessen, og det innebærer vanligvis intensive forhandlinger over ministerposter og regjeringens politikk. Den eksisterende regjeringen fortsetter å tjene i en «vaktmester-funksjon», og den nye regjeringen får makten først når den har blitt godkjent av Knesset.

Partisystem

Partisystemet er oppsplittet og koalisjonspreget, i stor grad også personpreget. Intet parti har hatt flertall i Knesset alene; alle regjeringer har derfor vært koalisjonsregjeringer. Ett parti, Arbeiderpartiet, dominerte imidlertid politikken og hadde statsministeren helt til 1977. Ved dannelsen av den konservative Likud-alliansen i 1973 fikk Arbeiderpartiet en konkurrent av betydning til høyre. Likud hadde statsministeren i periodene 1977–1983, 1986–1992, 1996–1999 og 2001–2005, men partiet ble alvorlig svekket da statsminister Ariel Sharon i 2005 brøt ut og dannet et eget liberalt parti, Kadima.

Det finnes også en stor gruppe småpartier med tilknytning til etniske eller religiøst baserte grupperinger. Det store antallet partier har gjort de parlamentariske forholdene vanskelige, og småpartiene bruker ofte ultimatum og press for å få sine saker gjennom i regjeringen, med hyppige regjeringskriser som resultat.

Politikk

Israelsk politikk har vært preget av kampen for å etablere, bygge opp og trygge staten. Israels mange kriger og den omfattende internasjonale fordømmelse landet har vært utsatt for, har gjort at israelerne har måttet stole på seg selv og sin egen makt. Blant annet ved omfattende hjelp fra USA har det vært mulig for Israel å opprettholde et omfattende og meget moderne forsvar. Sikkerhetssituasjonen har også preget økonomien, med en stor statlig rolle i de fleste næringssektorer og en stor kooperativ sektor.

Innenrikspolitikken har også i stor grad vært preget av motsetninger som har sitt utspring i landets konflikt med de palestinske innbyggerne i de områder som Israel har okkupert og med de fleste av nabolandene i regionen. Striden har særlig gått om virkemidler og fremdrift i den skjøre fredsprosessen med palestinerne, og ikke minst om den omstridte etableringen og sikringen av jødiske bosettinger på okkupert palestinsk land, en politikk som blant annet har bestått i hyppige stenginger av grensen mellom Israel og de okkuperte områdene og bygging av en sikkerhetsmur langs grensen.

Sentralisert stat

Israels begrensede størrelse, dets nybyggerpreg og konfliktene med naboene har bidratt til at politikken er blitt svært sentralisert. Valgordningen, med hele landet som én valgkrets, har gjort at partiene er blitt nasjonalt og nasjonalpolitisk orientert. Lokalvalgene holdes samtidig med nasjonale valg. På lokalt plan er det tre typer valgte råd. På mellomnivå er landet inndelt i seks administrative distrikter, med egne styrer. Disse styrer har sete i Jerusalem, Nasaret, Haifa, Ramla, Tel Aviv og Beersheba.

Rettsvesen

Rettsutviklingen er særlig påvirket av britisk og amerikansk rett, blant annet innen straffe- og prosessrett, dog brukes ikke jury. I person- og familierettslige forhold anvendes som regel religiøse forskrifter. Det er både sivile og religiøse domstoler. Høyesterett har formann, en viseformann og inntil tolv (for tiden elleve) øvrige dommere, som utnevnes for livstid av presidenten. Lokalt finnes det 29 magistratretter; avgjørelser i disse kan ankes inn for de fem distriktsdomstolene.

De finnes religiøse domstoler for landets ulike anerkjente religiøse samfunn – det jødiske, det muslimske, de kristne og det drusiske – som dømmer i person- og familiesaker. Gjelder en sak personer fra ulike samfunn, avgjør formannen i høyesterett hvilken domstol som skal behandle saken. De religiøse domstolers dommer iverksettes av de sivile domstoler.

Israel er skeptisk til internasjonale domstoler og anerkjenner normalt ikke domsavsigelser avsagt der.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg