Mentalisering er et psykologisk fagbegrep som handler om evnen til å forestille seg mentale (psykiske) fenomener, det vil si fenomener en ikke kan ta og føle på, eksempelvis tanker og følelser.
Mer presist kan mentalisering defineres som en grunnleggende evne til å forstå hvilken mental tilstand (tanker, følelser, ønsker, løgner, behov og så videre) som ligger bak andres og egne (intensjonale) handlinger.
Mentaliseringsevnen utvikler seg gradvis i løpet av barndommen. «Førmentaliserende» måter å tenke om mentale fenomener på kalles psykisk ekvivalenstenkning og (deretter) «late-som-modus» (leke-modus eller «pretend mode»). Riktig små barn som tenker i psykisk ekvivalens, antar at det som foregår i eget sinn tilsvarer det som foregår i verden. Altså: Slik jeg tenker det, slik er det. Verden kan derfor fortone seg skummel og dramatisk. Ved «late-som-modus» er barn i stand til å skape sin egen fantasiverden, som har lite med virkeligheten å gjøre. En sier gjerne at barn på den måten kan leke med virkeligheten. Det går an å leke at man er doktor uten at man er det.
Hos barn kan en se brå endringer fra «late-som-modus» til psykisk ekvivalens. En kan leke at det er et monster under senga og plutselig er det som det faktisk er et monster under senga. I prinsippet er ikke «full» mentaliseringsevne på plass før i 4–5-årsalderen. Da er de fleste barn i stand til å skjønne at det finnes flere perspektiver på én og samme virkelighet, det vil si at jeg kan se et fenomen fra en synsvinkel mens du kan se det fra en annen og komme til en helt annen konklusjon. Derfor kan du ha helt andre oppfatninger enn det jeg har. Dette testes med såkalte «Theory of Mind»-tester.
Mentaliseringsevnen øker i kompleksitet og dybde opp gjennom ungdomsårene og er spesielt viktig for ungdommers gradvise oppbygning av en personlig identitet. Mentaliseringsevnen stimuleres av trygge og nysgjerrige oppvekstmiljøer (i hjem, barnehage og skoler) der en er opptatt av å forstå andre barn og mennesker og deres følelser.
Mentaliseringsevnen hemmes av oppvekstmiljø preget av frykt, vold og traumer. Mentaliseringsevnen er svekket hos personer med autismespekterforstyrrelse, for eksempel Aspergers syndrom. Der andre personer intuitivt og raskt kan danne seg en oppfatning om hvordan andre har det, må personer med autismespekterforstyrrelse tenke seg om og trekke slutninger ut fra observerbar adferd («jeg ser at vedkommende smiler, ergo er det grunn til å tro at vedkommende er glad»).
Empati handler om innlevelse i andres forestillings- og opplevelsesverden. Det ligger nært opp til mentalisering, som imidlertid er et mer omfattende begrep. Mentalisering handler også om å forstå seg selv, i tillegg til at det innbefatter evnen til å sette ord på følelser og fornemmelser (symboliseringsevne).
Sympati er mer snevert. Det handler om en positiv og omsorgsfull medlevelse med andre. «Mindfulness» er et annet populært begrep. Det handler om å være opptatt av egen sinnstilstand (ikke andres), men ikke nødvendigvis for å forstå den. Mentalisering handler mer om evne til meningsdannelse.
Mentalisering har de senere årene blitt et sentralt og populært fagbegrep, mye takket være teori og forskning utført av den ungarsk-britiske professoren Peter Fonagy (London) og hans medarbeidere. Mentaliseringsbasert terapi (MBT) bygger på teorien om mentalisering. MBT er først og fremt kjent som en effektiv behandlingsform for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline personlighetsforstyrrelse).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.