Menons paradoks er et av de epistemiske paradoksene og refererer til en utfordring som Sokrates møter i Platons dialogMenon, mot ideen om at det er mulig å lære eller erverve seg ny kunnskap. Sokrates´dialogpartner, Menon, argumenterer her mot ideen om at dygd er en kunnskap som kan læres gjennom et generelt dilemma mot at ny kunnskap overhodet er mulig.

La oss for eksempel si at man vil lære seg hva epler er. Da er det slik, hevder Menon, at enten så vet man hva dette er fra før, slik at man er i stand til å skjelne epler fra andre ting. Eller så vet man det ikke, og i så fall er man ikke i stand til å skjelne epler fra andre ting. Dersom det første er sant, er ikke ny kunnskap om epler hverken mulig eller nødvendig. Men dersom det andre er sant, vil man heller ikke være i stand til å skaffe ny kunnskap om epler, siden man ikke vil være i stand til å skille dem ut fra andre ting i utgangspunktet. Om man ikke kan skjelne epler fra bananer, kan man heller ikke vite hvilke ting det er man burde studere for å lære hva epler er. Følgelig, er ny kunnskap om epler umulig enten man vet hva de er eller ikke.

Siden dette poenget kan generaliseres til å gjelde for alle ting, hendelser, eller fenomener, følger det av paradokset at vi enten vet alt som er å vite fra før, eller at vi ikke er i stand til å vite noe som helst siden ny kunnskap har vist seg å være en umulighet.

I dialogen Menon søkes problemet løst gjennom den såkalte gjenerindringslæren (gresk: anamese). Ifølge Sokrates, vet vi alt fra før fordi vår sjel er udødelig og har gått gjennom en serie av reinkarnasjoner og hvor sjelen har lært alt som er å vite gjennom sin tilværelse som frittflytende sjel uten kropp i mellom-stadiet mellom kroppslig død og ny fødsel. Idet sjelen forenes med en ny kropp grumses denne kunnskapen til, men den kan klargjøres og vekkes til live igjen gjennom at mennesket i møte med materielle ting, hendelser og fenomener gjenkjenner og gjenerindrer det som sjelen uklart og grumsete hadde kunnskap om fra før. På denne måten aksepterer Sokrates at helt ny kunnskap ikke kan komme til, men han forsøker likevel å redde ideen om at man kan lære noe og utvikle seg gjennom doktrinen om gjenerindring.

Platons elev og etterfølger, Aristoteles, søkte å løse problemet på en annen måte gjennom å hevde at ny kunnskap strengt tatt bare er en klargjøring av det vi uklart og ureflektert visste fra før av. For eksempel kan vi vite å skjelne epler fra annen frukt gjennom en uklar forestilling om hva som er epler, hva ikke. Vitenskap og tenkning kan så klargjøre denne forestillingen for oss - eksempelvi gjennom å komme opp med en allmenn definisjon av eplers natur - og på denne måten får vi "ny" kunnskap gjennom å klargjøre, definere og bevisstgjøre oss det vi uklart visste fra før.

I nyere diskusjoner dukker varianter av Menons paradoks opp som det såkalte definisjonsparadokset.

Les mer om Menons paradoks og andre epistemiske paradoks på Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.