Medianvelgerteoremet bygger på den forholdsvis enkle antakelsen om at det politiske partiet som oppnår stemmen fra den velgeren som befinner seg på midten av en fordeling av velgerne mellom to politiske/ideologiske fløyer, vil være valgets vinner. Teoremet ble utformet av Anthony Downs i boken An Economic Theory of Democracy (1957). Det bygger implisitt på et politisk system med to dominerende partier der de ideologiske forskjellene mellom partiene kommer til uttrykk langs en ideologisk dimensjon, vanligvis operasjonalisert som holdninger til omfanget av offentlig virksomhet i et land, slik dette kan måles gjennom nivået på offentlige utgifter og skattebyrder. Downs antok at velgernes holdninger til politiske spørsmål og ideologiske standpunkter kunne beskrives ved en «klokkeformet» normalfordeling, der de fleste velgerne ville befinne seg ideologisk på midten av fordelingen – med et ønske om et middels høyt utgifts- og skattenivå. Når man beveger seg fra fordelingens tyngdepunkt ut mot begge ytterpunkter av denne ideologiske dimensjonen, vil velgeroppslutningen vise en sterkt fallende tendens, der ekstreme standpunkter både på høyre- og venstresiden av midtpunktet eller medianen vil ha meget lav velgeroppslutning.

Ved at medianvelgeren ikke bare deler velgerne i to like store grupper, men også representerer et ideologisk standpunkt eller posisjon som har den høyeste velgeroppslutningen, må partiene på begge fløyer, dersom de skal vinne valget, utforme en politisk plattform som appellerer til medianvelgeren. I praksis vil dette innebære at partiene rent ideologisk, men også når det gjelder praktisk politikk, vil nærme seg hverandre og nærme seg medianvelgeren. I seg selv vil dette bidra til betydelig politisk konsensus, der konflikter mellom de politiske partiene vil ha et begrenset omfang.

Selv om medianvelgerteoremet er et teoretisk interessant utgangspunkt for analyser av partistrategier og utforming av offentlig politikk, vil man kunne stå overfor store utfordringer i anvendelsen av denne teorien. Det gjelder for eksempel studiet av partikonkurranse og politikkutforming i flerpartisystemer og i politiske systemer der viktige konfliktlinjer går langs flere og andre dimensjoner enn en tradisjonell høyre-venstreakse, her uttrykt ved statens finansielle engasjement. I dag ser vi blant annet hvordan andre konfliktdimensjoner – slik som miljøpolitikk eller innvandringspolitikk – bidrar til å fortrenge tradisjonelle konfliktlinjer som grunnlag for velgernes oppslutning om politiske bevegelser og partier i en rekke europeiske land og i USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.