Sør-Afrika har en lang og mangfoldig pressetradisjon, og er det ledende landet i Afrika når det gjelder medievirksomhet. Den store kringkastingsaktiviteten og de mange presseorganene gjenspeiler den sammensatte befolkningen.

Det er 17 dagsaviser og over 20 ukeaviser i landet. I tillegg utgis det rundt 270 ukeblader og magasiner. Den største er ukeavisa Sunday Times som distribueres i et opplag på 400 000.

De største dagsavisene er Daily Sun (57 000), den zulu-språklige Isolezwe (39 000), afrikaans-språklige Die Burger (33 000) og The Citizen (30 000). Papiropplaget har falt dramatisk for dagsavisene, fra et samlet opplag på 850 000 i 2016 til 345 000 i 2020.

De siste årene har det vokst fram sterke nettaviser, både kommersielle og alternative. Blant disse finner vi News 24 og Daily Maverick.

De fleste aviser og magasiner eies av fire store mediakonsern. De mest kjente av de uavhengige er ukeavisa Mail & Guardian.

Radio og TV

Deregulering av kringkastingsvirksomheten i 1996 har ført til et stort antall radiostasjoner, bare i Johannesburgområdet kan man ta inn over 40 radiostasjoner. Det statlige kringkastingsselskapet SABC begynte med fjernsynssendinger i 1976, og SABC-Television driver nå tre fjernsynskanaler som har sendinger på sju språk. I tillegg er den en privat TV-kanal (e.tv). SABC-Radio kringkaster i alt 22 innenlandske radiosendinger på elleve forskjellige språk, samt en utenlandssending på sju språk.

Sør-Afrika har også omfattende sendinger fra kommersielle leverandører av TV-sendinger via kabel og satellitt. Den dominerende er Multichoice som eies av mediekonsernet Naspers. Konsernet springer ut av eierskapet til de afrikaans-språklige avisene, men de har fått nye og sterke økonomiske muskler etter lukrative investeringer i kinesiske internettselskaper. I tillegg til Multichoice finnes også noen mindre aktører, blant disse kinesiske StarTimes.

Overgangen fra analog til digital kringkasting er kraftig forsinket. Den forventes sluttført først i 2022.

Pressen under apartheid

Avisene har spilt en meget viktig rolle i den offentlige debatten. Deler av pressen, særlig den engelskspråklige, støttet opposisjonen mot raseskillesystemet. Landet hadde, også under apartheid-tiden, en friere presse enn de fleste andre land i Afrika, selv om myndighetene arbeidet aktivt for å kneble aviser som ble for brysomme motstandere.

I 1982 ble det innført straffebestemmelser for offentliggjørelse av opplysninger som kunne skade statens sikkerhet, og myndighetene fikk meget vide fullmakter til å avgjøre hva som kunne rammes av disse bestemmelsene. Etter at unntakstilstand ble innført i 1986, opprettet myndighetene en sensurinstans for alle nyhetsmedier.

South African Broadcasting Corporation (SABC) var under apartheid statskontrollert og hadde ansvaret for all kringkastingsvirksomhet i landet, men i 1993 ble kontrollen overlatt til en ny uavhengig institusjon som står for tildelingen av kringkastingslisenser.

I 1993, i forbindelse med overgangen fra apartheid til flertallsstyre i Sør-Afrika, ble det opprettet en uavhengig mediekommisjon som skulle sikre en upartisk presse. Grunnloven garanterer pressefrihet, noe som også stort sett respekteres i praksis. Aviser og magasiner kan ha kritiske reportasjer og kommentarer til landets styrende organer, og det statlige kringkastingsselskapet SABC er mer uavhengig nå enn under apartheid-regimet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg