Roma og Milano er de viktigste sentrene for de italienske massemediene.

I forhold til antall innbyggere er det relativt få dagsaviser i Italia, og de har lave opplagstall. En medvirkende årsak er at italienske aviser gjennomgående har en seriøs journalistikk som stiller krav til leserne, noe som har medført en sosialt begrenset utbredelse og en større betydning av TV-mediet som nyhetskilde for store deler av befolkningen. De største dagsavisene er Corriere della Sera og La Repubblica samt den daglige sportsavisen La Gazzetta dello Sport. Deres nettsteder er også blant de mest besøkte nyhetsstedene i landet. Blant mye besøkte nettsider er også sidene til nyhetskanalene TgCom24 og SkyTG24.

Det finnes totalt 412 TV-kanaler i landet hvorav 354 drives av italienske selskaper (2023). Allmennkringkasteren Rai (Radiotelevisione Italiana) er tilbyderen med de største markedsandelene, etterfulgt av kanalene i Mediaset-gruppen. Rai har 17 regionale kontorer og et minoritetsspråklig tilbud på for eksempel tysk, ladinsk og slovensk.

Italienske politikere og partier har en sterk tendens til å påvirke mediene. Dette gjelder både for allmennkringkasteren Rai der politikerne kan velge noen av styremedlemmene samt kontrollere omfanget av lisensavgiften, for reguleringsmyndigheten Agcom, dens styre utnevnes av parlamentet, og for kommersielle medier. I forbindelse med sistnevnte kan Silvio Berlusconi, landets lengstsittende regjeringssjef etter 1945, tjene som eksempel: Han kontrollerte blant annet tre av sju nasjonale TV-kanaler samtidig som han hadde en aktiv politisk karriere.

Mediemangfold, pressefrihet og tillit til mediene

Med tanke på mediemangfoldet er risikoene for medienes grunnleggende beskyttelse lave, men de er middels høye for medienes sosiale inkludering, politiske uavhengighet og markedsmangfoldet. Særlig problematiske er eierkonsentrasjonen blant tradisjonelle nyhetsmedier, ikke minst med tanke på audiovisuelle medier, og allmennkringkasterens politiske avhengighet.

Reportere uten grensers pressefrihetsindeks ligger Italia med 72 poeng av 100 mulige på en 41. plass blant 180 land (2023). Pressefriheten trues fortsatt av organisert kriminalitet, særlig sør i landet, og av ekstremistiske grupperinger. Selvsensur, for eksempel på grunn av redaksjonelle føringer eller frykt for organisert kriminalitet, ekstremistiske grupperinger og ærekrenkelsessøksmål, til og med initiert av høytstående politikere som Giorgia Meloni, er til tider et problem.

Italienerne stoler først og fremst på nyheter på offentlig TV og radio, etterfulgt av aviser og deres nettsteder og private TV- og radiokanaler. Tilliten er ganske gjennomsnittlig i en EU-kontekst.

Blant enkelte medier er tilliten størst til nyhetsbyrået ANSA, som nesten åtte av ti stoler på, etterfulgt av nyhetskanalen SkyTG24.

Medieteknikk

87 prosent av befolkningen har internettilgang (2023), en lav verdi i EU-målestokk. Det finnes fortsatt noen forskjeller mellom by og bygd. De aller fleste bruker smarttelefonen til internettilgang, men halvparten av befolkningen har også nettbrett eller bærbar PC, og en tredjedel har stasjonær PC.

Mediebransjen og medieøkonomi

Aktører

Allmennkringkasteren Rai med sine mer enn 20 radio- og TV-kanaler har de største markedsandelene. Den eies av finans- og næringsdepartementet. Politikerne kan velge noen av styremedlemmene samt kontrollere omfanget av lisensavgiften, slik at Rai ikke er uavhengig.

Flere mediekonserner kontrolleres av kjente familier fra forretningsverden. Mens for eksempel Agnelli-familien har forbindelser til forlagsgruppen Gedi, forvaltes Fininvest/Mediaset/Media for Europe av Berlusconi-familien. Av store mediekonserner kan ellers Comcast/Sky, CairoRCS Media, Caltagirone Editore og Monrif nevnes.

Finansiering

Rai finansieres av en kombinasjon av lisensavgifter og reklameinntekter. Lisensavgiften ligger ved 70 euro per husholdning per år etter å ha blitt kuttet med omtrent 22 prosent (2024). Ytterlige kutt kan ikke utelukkes siden Matteo Salvini og hans Lega Nord er imot subsidieringen av Rai.

De fleste avisene er avhengige av pressestøtte eller økonomisk støtte fra store industrikonsern, politiske partier eller andre grupperinger med tilstrekkelige økonomiske ressurser til å holde i gang en tapsbringende virksomhet for til gjengjeld å kontrollere en viktig mediebedrift. Den direkte pressestøtten, som for eksempel er tiltenkt mediebedrifter for språklige minoriteter og journalistkooperativer, utgjorde 88 millioner euro i 2021 og skal avvikles i 2027. Store italienske aviser mottar ikke direkt støtte, men en del fordeler som skattelettelser og mindre tollsatser. Disse utgjorde 290 millioner euro i 2021.

Reklamesektoren omsetter for omtrent ni milliarder euro, hvorav mer enn halvparten består av nettbasert reklame, etterfulgt av TV. Google og Meta tar inn omtrent 85 prosent av de digitale reklameinntektene. Mens radioreklame øker lett, mister printsektoren kontinuerlig inntekter.

Mediebruk og medietilbud

Nyhetskilder

Italienerne bruker først og fremst TV for å informere seg, etterfulgt av nettsteder, sosiale medier og radio. Én av fire leser papiraviser, færre bruker videoplattformer og messengertjenester.

Italienerne interesserer seg mest for lokale nyheter og nasjonal politikk, etterfulgt av europeiske og internasjonale nyheter, sport, finansielle/økonomiske nyheter og vitenskap/teknologi.

Sosiale medier

Blant sosiale medier og messengertjenester bruker italienerne først og fremst WhatsApp, etterfulgt av Facebook, YouTube og Instagram. Vesentlig færre bruker Facebook Messenger og Telegram, TikTok, Twitter / X og LinkedIn.

Presse, nettsteder og bøker

Italienske aviser rammes av utfordringene i kjølvannet av digitaliseringen . Mens nesten 13 millioner italienere leste avis regelmessig i 2006, har tallet sunket til fem millioner i 2021. Antallet aviskiosker går også tilbake. Kun 12 prosent av befolkningen betaler for digitale nyheter (2023), og reklameinntektene krymper. De mest innflytelsesrike riksavisene er Corriere della Sera og La Repubblica . Il Sole 24 ORE er en av de største finansavisene i Europa. Spesielt for Italia er at man har flere store daglige sportsaviser. De to største er La Gazzetta dello Sport og Il Corriere dello Sport .

De største dagsavisene i Italia (etter lesetall i 2021/22):

Navn (Konsern) Utgivelselssted
La Gazzetta dello Sport (CairoRCS Media) Milano
Corriere della Sera (CairoRCS Media) Milano
La Repubblica (Gedi) Roma
La Stampa (Gedi) Torino
Il Corriere dello Sport (Sport Network) Roma
Il Sole 24 ORE (handelskammer Confindustria) Milano
Il Messaggero (Caltagirone Editore) Roma
Il Resto del Carlino (Monrif) Bologna
Det finnes flere gratisaviser i Italia, blant dem Leggo (Caltagirone Editore) og Metro , som distribueres i de største byene i tillegg til at de har et internettilbud. Alle politiske partier som er representert i nasjonalforsamlingen eier en dags- eller ukeavis som fungerer som partiorgan. Det utgis en rekke innflytelsesrike og seriøse uketidsskrifter , som for eksempel Panorama og L'Espresso . De største ukebladene inneholder allikevel ofte TV-programmet og sladder.

Selv om nettstedene til de store avisene er populære, blir sidene til Mediasets nyhetskanal TgCom24, Fanpage (Ciao People), ANSA (eies av en lang rekke aviser) og Comcast/Skys nyhetskanal SkyTG24 lest av enda flere italienere.

Det selges mer enn 100 millioner bøker hvert år i Italia, litt flere enn før koronapandemien. Markedsandelene til e-bøker og lydbøker er fortsatt små. Markedet byr på et enormt utvalg bøker; de 100 mest selgende bøker står for kun sju-åtte prosent av markedet (2023). Det finnes omtrent 13 000 biblioteker i landet hvorav cirka halvparten er folkebiblioteker.

TV, radio og strømmetjenester

I dag har Rai i tillegg en lang rekke digitale kanaler og er en stor mediebedrift med omfattende radio- og fjernsynsproduksjon flere steder i landet. De to største fjernsynskanalene når det gjelder antall seere er Rai Uno og Canale 5 (Mediaset), på tredje plass kommer Rai Tre. Deretter følger Rai Due, Italia 1 (Mediaset) og Rete 4 (Mediaset). Andre populære kanaler er Warner Brothers' Discovery og La7 (CairoRCS Media). Allmennkringkasteren Rai har hovedkontor i Roma mens Mediaset har hovedkontor i Milano.

Rai og Mediaset er de største aktørene i TV-markedet med tanke på andel seere. De store allmenne kanalene (Rai 1, Rai 2, Rai 3, Channel5, Italia 1, Rete 4 og La7) har 50-60 prosent markedsandel. Den tredje store aktøren er Sky, som etablerte seg i Italia i 2003, og som har et bredt tilbud med blant annet mange sportskanaler. Generelt står Rai, Sky og Mediaset for mer enn 80 prosent av den samlede omsetningen i TV-markedet.

Comcast/Sky er den største tilbyderen i betal-TV-sektoren, med hurtig voksende strømmetjenester, skjønt at Netflix også spiller en viktig rolle og er den fjerde største aktøren for audiovisuelt innhold. Amazon Prime og Disney+ har færre abonnenter. Musikkstrømming er populær særlig blant de yngre. Spotify, den mest brukte tjenesten, har vært tilgjengelig i landet siden 2013.

To av Rais radiokanaler er blant de ti populærste kanalene i landet, men de har lavere lyttertall enn de kommersielle kanalene RTL 102.5, RDS 100% Grandi Successi, Radio Deejay (Gedi), Radio Italia Solo musica italiana, Radio 105 (Mediaset) og Radio Kiss Kiss.

Historikk

Presse

Opprinnelsen til den moderne presse finnes i Italia. Venezias byråd utgav på begynnelsen av 1500-tallet en såkalt foglio di avvisi, et etterretningsblad, som inneholdt politiske nyheter fra sendemenn, konsuler, reisende kjøpmenn og skipsførere. Snart oppstod et laug av folk som skrev slike meddelelsesblad, scrittori di avvisi, avisskrivere, i Roma kalt novellanti eller gazzettanti. Disse er forløperne for senere tiders journalister.

De første regelmessige «aviser» begynte å utkomme i Firenze i 1636, i Roma i 1640. De eldste avisene som ennå utkommer er de norditalienske lokalavisene Gazzetta di Mantova (1664) og Gazzetta di Parma (1735). Avisene kom snart under regjeringens sensur. Den franske revolusjon brakte pressefrihet også til Italia, men i napoleonstiden ble sensuren gjeninnført, og en illegal presse oppstod.

Senteret for pressen i Italia lå etter revolusjonen i 1848 i nord. Først da Roma ble hovedstad i 1871, kom det fart i den romerske presse. Flere eldre aviser flyttet dit, og nye ble grunnlagt. Rundt 25 av Italias dagsaviser ble grunnlagt i annen halvdel av 1800-tallet. Det gjelder blant annet La Nazione i Firenze (1859), Giornale di Sicilia i Palermo (1860), La Stampa i Torino (1868), Corriere della Sera i Milano (1876) og Il Messaggero i Roma (1878). Corriere della Sera ble fra 1900 til midten av 1920-årene landets ledende avis med et opplag på over 600 000. Under fascismen ble pressen etter hvert ensrettet, og en del aviser gikk inn. Den frie pressen gjenoppstod i 1944–1945.

Sportsavisene og avisdistribusjon gjennom et strengt, kommunalt regulert nett av aviskiosker har bidratt til at Italia ikke har fått etablert noen virkelig store, populære tabloidaviser.

Radio og TV

Radiovirksomheten startet i Italia i 1924. I 1945 fikk det nasjonale kringkastingsselskapet navnet Radio Audizioni Italiane (RAI), og det har fra 1950 drevet tre radiokanaler. I 1954 startet Rai den første fjernsynskanalen (Rai Uno), i 1961 den andre (Rai Due) og i 1979 den tredje (Rai Tre).

Rais monopolstilling ble opphevet i 1976, noe som førte til etablering av et meget stort antall privateide fjernsynskanaler og radiokanaler. Det var i begynnelsen av 1980-årene at Silvio Berlusconi startet sine oppkjøp av lokalfjernsynsstasjoner og etter hvert kunne skape tre riksdekkende kanaler, Italia 1, Rete 4 og Canale 5, som alle ble en del av mediekonsernet Mediaset. I en folkeavstemning i 1995 stemte velgerne for en delvis privatisering av Rai.

Siden 2020 må alle radioer være DAB+-radioer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Medielandskapet

Statistikk

Pressefrihet

Litteratur

  • Ardizzoni, Michela og Ferrari, Chiara; redaktører (2010): Beyond Monopoly: Globalization and Contemporary Italian Media. Lanham: Lexington Books. Les boka i Internet Archive
  • Hibberd, Matthew (2008): The Media in Italy: Press, Cinema and Broadcasting from Unification to Digital. Maidenhead, England; New York: McGraw Hill/Open University Press. Les boka i Internet Archive
  • Padovani, Cinzia (2005): A Fatal Attraction: Public Television and Politics in Italy. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. Les boka i Internet Archive
  • Padovani, Claudia, med flere (2021): Italy: A highly regulated system in search of equality. I: The Media for Democracy Monitor 2021: How Leading News Media Survive Digital Transformation (Vol. 2). Utgitt av Trappel, Josef og Tomaz, Tales. Göteborg: Nordicom, Göteborgs universitet. Side 315 til 386. Les artikkelen her

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg