Serbia

Serbia har én selvstyrt provins, Vojvodina. Til 2008 gjaldt dette også Kosovo.

Kosovo-Metohija har vært et sentralt tema i serbisk politikk siden tidlig 1990-tall. Etter voldelighetene på slutten av 1990-tallet, og NATOs inngripen, kom provinsen under FN-administrasjon i 1999 og under EUs EULEX siden desember 2008. I februar 2008 erklærte den lovgivende forsamlingen i Priština/Prishtinë den uavhengige republikken Kosovo.

Serbias nåværende grunnlov skriver seg fra 2006. Landets politiske system er parlamentarisk. Nasjonalforsamlingen Narodna Skupština har ett kammer og 250 medlemmer. Den utøvende makten er hos statsministeren, kalt Predsednik Vlade. Statsoverhodet er presidenten som velges av folket for fem år av gangen, og som kan gjenvelges én gang. Presidenten har først og fremst seremonielle funksjoner, men det er han/hun som foreslår statsminister og etter oppfordring fra regjeringen utlyser nyvalg av nasjonalforsamlingen. Presidenten kan også be nasjonalforsamlingen revurdere lovforslag han/hun mener kan være forfatningsstridige.

Siden det autoritære regimet under president Slobodan Milošević falt i 2000, har serbisk politikk vært preget av en dragkamp mellom grupper som ønsker et tettere samarbeid med det øvrige Europa og de som holder fast på en mer nasjonal linje. I de seinere årene har dette særlig gjort seg gjeldende i den serbiske politikken overfor Republikken Kosovo. Her er det en glidende overgang mellom de som inntar en pragmatisk linje med åpning for dialog, og de som står fast på standpunktet om at provinsen er fratatt Serbia urettmessig.

Den nye jugoslaviske føderasjonen av Serbia og Montenegro fikk ved opprettelsen i 1992 ikke overta det gamle Jugoslavias plass i FNs hovedforsamling; i stedet ble landet utsatt for FN-sanksjoner. Landet ble i 1996 igjen medlem av FN og ble siden også medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Ved statsforbundets oppløsning i 2006 overtok Serbia medlemskapet til Serbia og Montenegro i de internasjonale organisasjoner.

• Les mer om Serbias politiske system og Serbias forsvar.

Fyrstedømmet Zeta regnes som den første serbiske statsdannelsen. Den ble opprettet i det som i dag er Montenegro og Hercegovina i siste halvdel av 1000-tallet, men kom raskt under keiseren i Bysants.

På 1190-tallet vokste det fram en ny serbisk statsdannelse, i Raška i dagens sørvestre hjørne av Serbia. Stefan Prvovenčani ('den først kronede') ble Serbias første konge i 1217. To år senere ble den serbiske kirken autokefal (selvstyrt). Serbia vokste i makt og utstrekning utover i middelalderen og i 1346 tok kong Stefan Dušan tsartittelen. Overhodet for kirken fikk tittel patriark. På denne tiden vokste Serbia i utstrekning og omfattet store deler av Balkan. Raskt skulle dette riket bli utfordret av de ekspansive osmanerne.

Et legendarisk forsøk på å slå osmanerne tilbake fant sted på Kosovosletta i 1389. Fyrst Lazar samlet serbere og andre kristne folkeslag (ungarere, albanere, bulgarer, kroater) i en bred koalisjon, men måtte se seg slått. Innen 1459 var de siste serbiske restene av statsdannelse – bortsett fra Montenegro – slått av osmanerne, og mange serberne flyktet nordover til Ungarn.

Osmanerne foretok ingen tvangsomvending av de gjenværende serberne til islam, men ga skattefordeler og muligheter for forfremmelse til de som lot seg omvende. Noen gikk over til islam, og utviklet etter hvert en særegen kultur. De er forløperne til vår tids bosniaker. Langt de fleste serbere holdt fast ved ortodoks kristentro, og kirken fikk en styrket rolle som samlingspunkt.

Osmanerne fratok først den serbiske kirken statusen som patriarkat, og la den under patriarkatet i Konstantinopel. I 1566 ble det serbiske patriarkatet imidlertid gjenopprettet, og hovedsetet lagt til Peć i Metohija. Det var patriarken av Peć som i 1690 tok initiativet til den store evakueringen av 350 000 serbere til Ungarn etter en osmansk voldsbølge. De fikk opphold i områdene rett nord for Donau, dagens Vojvodina.

Forholdene for serberne nord for Donau var langt bedre enn for de som bodde i områder under osmanerne. Russland var en forbundsfelle for serberne. Russland ønsket å trekke osmanerne tilbake fra Balkan og gi spillerom for sine ortodokse og slaviske broderfolk, som ville være gode allierte. Serbernes offisielle skriftspråk la vekt på å ligne russisk, og blant prestestudentene var det vanlig å dra til Kiev, Russlands vugge, for å studere.

Helt på begynnelsen av 1800-tallet gjorde serberne flere opprør under ledelse av Karađorđe. Det var likevel Miloš Obrenović som fikk tittelen arvelig fyrste i 1830. 1800-tallets serbiske politikk ble preget av rivaliseringene mellom Karađorđević’ene og Obrenović’ene. Serbia vant i 1817 status som vasallstat under sultanen i Konstantinopel sin overhøyhet.

I 1835 fikk landet grunnlov og nasjonalforsamling – Skupština. Etter krigen mot osmanerne i 1877–1878 fikk Serbia full uavhengighet, og i 1882 ble fyrstedømmet Serbia til kongedømme. Den serbiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet hadde som mål å forene alle serbere på tvers av grensene mellom habsburgsk- og osmansk-dominerte områder.

For de sørslaviske innbyggerne i habsburgerriket var Serbia en ledende kraft i bestrebelsene for uavhengighet. I Serbia stod ideen om et stor-Serbia sterkt, mens sørslaverne i habsburgerriket fremmet ideen om sørslavisk samling. Etter første verdenskrig, der én av fire innbyggere i Serbia mistet livet, ble det opprettet et felles kongerike av serbere, kroater og slovenere. Fra 1929 av ble det kalt Kongeriket Jugoslavia. Mellomkrigstidens Jugoslavia var preget av dragkampen mellom de som ønsket mer selvstyre for de enkelte nasjonalitetene og de som ønsket en sentralisert stat. Militærapparatet og statsforvaltningen var i stor grad dominert av serbere.

Under andre verdenskrig ble Jugoslavia okkupert av aksemaktene, og stykket opp etter nasjonale skillelinjer. Serbia og Kroatia ble egne stater styrt av medløpere. Motstandsbevegelsen var todelt i tsjetniker og partisaner. Tsjetnikene var en høyreorientert serbisk nasjonalistbevegelse som støttet kongen. Partisanene, under ledelse av kommunistlederen Josip Broz Tito stod for en felles jugoslavisk linje og hadde oppslutning på tvers av nasjonale skillelinjer.

I løpet av krigen var det partisanene som var på offensiven, og det var de som tok over makten etter fredsslutningen. I tråd med sovjetisk nasjonalitetspolitikk ble mellomkrigstidens sentraliserte, serbisk-dominerte stat erstattet av en føderasjon av nasjonale republikker. Selv om hovedstaden fortsatt var Beograd og etniske serbere var i overvekt i stats- og militærapparatet, var det offisiell politikk at Serbias dominerende stilling skulle reduseres. Derfor ble grensen trukket slik at den serbiske delrepublikken langt fra dekket det området som var bebodd av serbere. Delrepublikkene Bosnia og Kroatia fikk stor serbisk befolkning. Dertil kom at Montenegro ble definert som egen delrepublikk og ikke en del av Serbia. Den serbiske delrepublikken ble stykket opp og fikk to autonome provinser, Vojvodina og Kosovo-Metohija. I 1971 ble ‘muslim’ innført som betegnelse på nasjonalitet og ikke som før bare religiøs tilknytning.

På 1980-tallet vokste det fram sterke nasjonalistiske stemninger i flere av de jugoslaviske delrepublikkene. I Serbia ble Slobodan Milošević formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987. De liberale kommunistlederne i Serbia ble fjernet, og Milošević utviklet en retorikk basert på følelsen av at Serbia hadde blitt vingestekket under Tito. Et dramatisk høydepunkt i den serbiske nasjonale mobiliseringen var Milošević’ tale på Kosovosletta 28. juni 1989, dagen for slaget mot tyrkerne 600 år tidligere. I den nye grunnloven i 1990 ble selvstyret for Kosovo og Vojvodina opphevet.

Ved oppløsningen av Jugoslavia tidlig på 1990-tallet dukket mellomkrigstidens skille mellom føderalister og tilhengere av en sentralisert stat opp igjen. Kroatia og Slovenia ville ha et løst statsforbund. Primært ville Milošević ha en sentralisert stat med serbisk dominans. Dersom Jugoslavia gikk i oppløsning, ville Milošević ha nye grensedragninger slik at serbisk-bebodde områder kom inn under Serbia.

Umiddelbart etter at Slovenia og Kroatia hadde erklært seg selvstendige i juni 1992, brøt det ut krig. Den jugoslaviske folkehæren ble et redskap for serbisk politikk. Raskt ble det opprettet serbiske løsrivelsesrepublikker både i Kroatia og Bosnia. Serbia og Montenegro gikk i april 1992 sammen i et nytt Jugoslavia, ofte kalt «rest-Jugoslavia» (i perioden 2003 til 2006 kalt Serbia og Montenegro). Serbia deltok ikke offisielt i krigshandlingene i naborepublikken, men støttet utbryterrepublikkene. Dette førte til internasjonale sanksjoner mot Serbia.

I Kosovo-Metohija hadde opphevelsen av indre selvstyre i og med grunnloven av 1990 ført til stor harme blant provinsens albansk-etniske flertall. En ikke-voldelig motstandslinje ble etter hvert utfordret av tilhengere av voldelige virkemidler. Disse opprettet geriljahæren UÇK, og gikk til angrep på serbisk politi. I 1998 ble mange i lokalbefolkningen – både albanere og serbere – drevet på flukt av kamphandlingene. Jugoslavia gikk så med på å trekke hæren ut og la OSSE overvåke utviklingen i provinsen.

Kort tid etter brøt kampene ut igjen. Forhandlinger førte ikke fram, og NATO startet i mars 1999 bombing av mål i hele Serbia. Serbiske styrker responderte med å fordrive flere hundre tusen kosovoalbanere. I juni samme år ble det sluttet fred. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 la Kosovo-Metohija midlertidig under FN-administrasjon. Området fikk beskyttelse gjennom en militærstyrke – KFOR. Den jugoslaviske hæren måtte trekke seg ut, og provinsen fikk indre selvstyre.

Innen august 1999 var 170 000 av provinsens 200 000 serbere flyktet til andre deler av Serbia. I 2004 kom det til pogromlignende tilstander, der de gjenværende serberne og deres religiøse bygg ble utsatt for omfattende vold. I 2008 erklærte provinsforsamlingen i Priština uavhengighet for Republikken Kosovo, noe Serbia ikke godtok. Serbia viste til at Resolusjon 1244 ikke åpnet for løsrivelse. Grunnloven av 2006 slår fast at Kosovo-Metohija og Vojvodina er selvstyrte provinser i Serbia.

I 2000 ble Milošević tvunget til å gå av etter omfattende protester. De nye makthaverne var innstilt på tett dialog med det internasjonale samfunnet. En av forgrunnsfigurene for denne politikken, sosialdemokraten Zoran Đinđić ble myrdet i 2003.

I 2011 gikk Serbia og Kosovo inn i forhandlinger under EUs ledelse. Forhandlingene er kontroversielle både i Serbia og i Kosovo, men i april 2013 inngikk de to partene en avtale om ikke å hindre hverandres arbeid overfor EU. Denne tilnærmingen gjorde det mulig å oppnå en avtale i 2015 mellom Serbia og Kosovo om et eget kommuneforbund for kommuner med serbisk befolkningsflertall i Kosovo, om telekommunikasjoner, produksjon og distribusjon av energi samt bevegelsesfrihet. Avtalen kom i stand innenfor rammene av den EU-ledede Brussel-dialogen.

En stabiliserings- og assosieringsavtale med EU ble undertegnet i mai 2008, fulgt opp av en interimavtale om handel i februar 2010. Kandidatstatus ble oppnådd i mars 2012, og i januar 2014 startet tiltredelsessamtalene mellom Serbia og EU. Serbia er, sammen med Montenegro, de eneste landene på Balkan som har kommet så langt i forberedelsene til et EU-medlemskap. Målet er å bli medlem innen 2025. I februar 2018 lanserte EU sin strategi for Vest-Balkan, der det redegjøres for kriteriene som må være oppfylt før et medlemskap kan innvilges.

• Les mer: Serbias historie og Serbias samtidshistorie. For perioden 1918–1992, se Jugoslavias historie. For perioden 1992–2006, se Serbia og Montenegros historie.