Mayaenes skriftsystem ble først dechiffrert på slutten av 1980-tallet og i løpet av 1990-tallet. Dette skriftsystemet er kategorisert å inneholde hieroglyfer, men en riktigere betegnelse er logosyllabisk fordi det består av både logogrammer (ordtegn) og stavelser (fonetiske tegn). 

Ifølge tilgjengelige kilder var skriftsystemet i bruk i hvert fall fra ca. 200 f.Kr. til ca. 1700 e.Kr. Til tross for spanjolenes systematiske ødeleggelser og en” naturlig” destruksjon av ulike media, særlig på grunn av klima, er flere tusen inskripsjoner i dag tilgjengelig. Det blir også kontinuerlig gjort funn av nye inskripsjoner av arkeologer og epigrafikere.

Mayaskrift er særlig utbredt i byer og bystater i den klassiske perioden (ca. 200  – ca. 900 e.Kr.) fra det sørøstlige lavlandet i Mesoamerika – det vil si særlig sør-Mexico, lavlandet i Guatemala og den vestre delen av Honduras – men var også fremherskende i den postklassiske perioden (ca. 900 – ca. 1200 e.Kr.) på Yucatán-halvøya i Mexico.

Den eldste mayaskrift (ca. 300  – 200 f.Kr) er fra byen San Bartolo i Guatemala. Byen ble oppdaget av amerikanske arkeologer ved en tilfeldighet i 2001. Inskripsjonen ble funnet i 2005. Spanjolene kom første gang i kontakt med mayaene i 1502. Etter erobringen av Mellom-Amerika under første halvdel av 1500-tallet forbød spanjolene mayaene å bruke egen skrift. Mayaenes kunnskap om det logosyllabiske skriftsystemet gikk derfor gradvis tapt og forsvant på 1700-tallet. Prinsippene for skriftsystemet var lenge ukjent, men ble gradvis dekodet fra siste halvdel av det tyvende århundre av epigrafikere fra Russland, Tyskland og USA.

”Logosyllabisk” også kalt ”hieroglyfisk” (gr. hieros ”hellig” og glufos ”skrift”) betegner et skriftsystem som består av to typer tegn. Det er ordtegn også kalt logogrammer (logos, ”ord”, gramma, ”som blir skrevet”) og stavelser eller vokaltegn (lydtegn). De fonetiske tegn i mayaskriften består av stavelser. Stavelsene består som oftest av en konsonant fulgt av en vokal (KV) eller konsonant, vokal og konsonant (KVK). 

Mange stavelsestegn ble antagelig lånt fra den eldre Isthmian-kulturens (også kjent som Epi-Olmec) skriftsystem hvis tegn sannsynligvis ble skrevet på mixe-zoque, som tilhører en annen språkfamilie. Vi kjenner ca. 800 mayategn hvor i alt ca. 200-300 ble brukt i gitte perioder. Mayaskriften ble etter hvert utviklet fonetisk, det vil si at stavelser ble atskillig mer benyttet på bekostning av logogrammer.

Setningsbygningen eller syntaks er verb-objekt-subjekt (VOS) eller verb-subjekt (VS). En lengre setning består derfor av et tidsadverbial (T-ADV), verb, objekt, subjekt og av og til et lokativ adverb (L-ADV). Den lengste inskripsjonen som er funnet er ’The Hieroglyphic Stairway’ fra Tempel 26 i byen Copan, som ligger i det vestre Honduras. Den er på 21 meter og inneholder 2200 tegn. Inskripsjonen forteller store deler av dynastiets historie fra grunnleggeren av ætten K’ihnich Yax K’uk’ Mo’ (426 – 437 e.Kr.) 

Det eksisterer i dag ca. tredve maya-språk. Ordbøker til moderne maya-språk inneholder en del ord i inskripsjonene fra den klassiske perioden. Klassisk ch’olan eller klassisk ch’olti’an’, også kjent som klassisk lavland maya, er det språket som skriftsystemet til den klassiske maya-kulturen er skrevet på. Denne varianten brukes i dag av ch’orti’-maya, som lever i det sørøstlige Guatemala og den vestre delen av Honduras. Men skriftsystemet demonstrerer også slektskap til flere samtidige maya-språk (ch’olan og tzeltal) fra lavlandet. I den postklassiske perioden, hvor skriften er kjent fra byer på Yucatán i Mexico, var språket yukatek. Det er funnet flere låneord fra mayaspråk som yukatek (i den klassiske perioden), tzeltzal og kanskje kekchi og fra nahuatl. Sistnevnte tilhører en annen språkfamilie. Det var etterhvert kontakt med nahua fra det sentrale Mexico.

Mange av mayainskripsjonene er bevart på stenmonumenter funnet i byer som ikke var kjent for spanjolene. Men vi vet at det ble malt og utskåret tekster på alle tenkelige media som vaser, bygninger, stenobjekter som for eksempel steler (dvs. store stenmonumenter som kan være opptil 35 fot), i bøker laget av bark eller skinn (kalt kodekser), i huler og på objekter som skjell, jade, ben etc. Disse tekstene beskriver kalendere, historie, myter, kosmologi, ritualer, handel, oversikt over tributter, diplomati, krig, politikk, dynastiske relasjoner etc.

Skriftsystemet reflekterer språket til aristokratiet og kunne brukes av alle skriftlærde uansett by hvor det ble talt ulike mayaspråk. Lese- og skrivekyndighet i befolkningen er derimot ikke godt kjent. Veggrafitti fra Tikal i Guatemala og en bok fra hva som synes å være et egalitært samfunn i byen Ceren i El Salvador tyder imidlertid på at skriftkyndighet var mer utbredt i enkelte sosiale sammenslutninger.

Mayakulturen var organisert i mer eller mindre uavhengige byer og bystater hvorav noen bystater (klassisk periode: Tikal, Copan, Palenque og Calakmul) var større enn andre og for kortere tidsperioder skapte hegemonier (postklassisk periode: Chitzen Itza og Uxmal). Maya-skriften har en felles stil, men samtidig representerer den ulike tidsperioder og geografiske regioner. Den regionale paleografiske variasjon kan fortelle om vennligsinnet samkvem eller fiendskap mellom byer og om deres innbyrdes status. Skriften var også en politisk-lingvistisk (fonologisk) identitetsmarkør i særlig monolingvale (ettspråklige) mindre byer. Ordene i den enkelte inskripsjon har forskjellige stavinger som representerer ulik fonologi. Det var derfor regionale ortografiske varianter (dialekter) fremstilt i inskripsjonene. 

Selv om mayaepigrafikken hadde en voldsom dynamikk særlig frem til år 2000, noe som førte til at nesten alle inskripsjoner og tegn i korpus er dekodet, blir det stadig gjort viktige funn. I dag lærer også flere mayaer (ca. 8–9 millioner) prinsippene til skriftsystemet hvorav en del har høyere utdannelse i lingvistikk. Se særlig organisasjonen Academia de lenguas Mayas de Guatemala (http://www.almg.org.gt) hvis medlemmer er mayaer som taler ulike mayaspråk. 

Coe, Michael D. Breaking the Maya Code. London: Thames and Hudson. 1992.

Houston, Stephen D. All Things Must Change: Maya Writing over Time and Space. 21-42. Boone, Elizabeth H. og Gary Urton (red.). Their Way of Writing. Scripts, Signs, and Pictographies in Pre-Columbian America. Dumbarton Oaks Research Library and Collection. Wash. D.C. 2011.

Houston, Stephen D., Oswaldo Chinchilla Mazariegos og David Stuart. The Decipherment of Ancient Maya Writing. University of Oklahoma Press. 2001.

Martin, Simon og Nikolai Grube. Chronicle of the Maya Kings and Queens. London: Thames and Hudson. 2000.

Saturno, William, David Stuart og Boris Beltrán. Early Maya Writing at San Bartolo, Guatemala. Published online 5 January; 2006; 10.1126/science.1121745. http://www.sciencemag.org/cgi/rapidpdf/1121745v1.pdf

Wichmann, Søren. (red.), The Linguistics of Maya Writing. Salt Lake City: University of Utah Press. USA. 2004.

Wichmann, Søren. Mayan historical linguistics and epigraphy: a new synthesis. Annual Review of Anthropology 35: 279-294. 2006.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.