Maxie Wander

Maxie Wanders viktigste verk er boka Guten Morgen, du Schöne. Protokolle nach Tonband (1976). Boka består av intervjuer med søtten ulike kvinner i DDR, som snakker om sitt eget liv, både privatliv, erfaringer i arbeidslivet og om sine ønsker og drømmer. Intervjuene er bearbeidet språklig, utvidet gjennom egne refleksjoner, men Maxie Wander lyktes likevel med å beholde kvinnenes individuelle stemmer og skape et autentisk inntrykk. I intervjuene reflekteres kvinners livsvilkår i et samfunn som er basert på menns premisser. Boka dokumenterer at selv ikke i DDR, som på mange områder ga kvinner flere rettigheter enn Vest-Tyskland, var kvinner likestilt menn. Selv om samtalene tar utgangspunkt i DDR-samfunnets rammer, er både de problemene og de lengslene kvinnene artikulerer gyldige for kvinner også i Vest-Europa. Boka ble umiddelbart svært populær. Christa Wolf skrev et forord til den vesttyske linsensutgaven, dette ble senere tatt opp i DDR-utgaven.

Boka kan sammenliknes med Sara Kirsch’ Die Pantherfrau (1973), som Kirsch skrev på grunnlag av en rekke intervjuer med kvinner i DDR. Begge publikasjonene regnes som såkalt protokollitteratur, en dokumentarisk sjanger som utviklet seg særlig i Vest-Tyskland (blant de mest kjente eksemplene er Erika Runges Bottroper Protokolle (1968) og i DDRpå 1960- og 1970-tallet.

Guten Morgen, du Schöne ble adaptert for teater i 1978 (DDR), samme år som serie for DDR-fjernsyn (enkelte episoder ble stoppet av sensuren og først vist etter 1989).