Litteraturen i Mauritius skrives for det meste på fransk og fransk-kreolsk, selv om det også er blitt utgitt bøker på engelsk, som er det offisielle språket. Et skjønnlitterært verk som bidrog sterkt til å gjøre landets natur og kultur kjent i Frankrike, var Paul et Virginie (1788) av Bernardin de Saint-Pierre, en av de viktigste romanene fra fransk førromantikk. Den litterære tradisjonen på Mauritius ble innledet i andre halvdel av 1800-tallet og er i første rekke knyttet til oppdagelse og utgivelse av folkediktning, i første rekke Le folklore de l'Île Maurice (1888), samlet av Charles Baissac (1831–92). Men allerede i 1822 hadde François Chrestien (1776–1846) gitt ut diktsamlingen Le Bobre africain, som også omfattet dikt på kreolsk. En annen dikter fra samme tid, Thomi Pitot de la Beaujardiere (1779–1857), var sterkt inspirert av den franske visedikteren Béranger.

Léoville l'Homme (1857–1928) og Robert Edward Hart (1891–1954) skrev poesi med klar tilknytning til øyas natur og kultur, og kan betraktes som grunnleggerne av en moderne poetisk tradisjon i landet. Blant de fremste nyere lyrikerne er Malcolm de Chazal (1902–81) og Edouard Maunick (f. 1931), den første tilknyttet surrealistene, den andre opptatt av eksiltilværelsen og av hvordan ulike kulturer kan sammensmeltes.

De viktigste romanforfatterne er brødrene André (1921-88) og Loys Masson (1915–69), Marcel Cabon (1912–72) og den sosialt engasjerte Dev Virahsawmy (f. 1942), som fikk sin roman Li (1976) forbudt. Sosialt engasjement kommer også til uttrykk hos Renée Asgarally (f. 1942), i for eksempel Quand montagne prend difé (1997).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.