Mauritanias franskspråklige litteratur

Den skriftlige litteraturen i Mauritania er ikke omfattende, men den muntlige litteratur er høyt utviklet. Den store interessen for muntlig diktning går tilbake til lenge før landet ble en europeisk koloni, og Mauritania er undertiden blitt kalt «landet med en million diktere». Kulturen i Mauritania er preget av at de nordlige delene består av ørken som grenser mot Algerie og Vest-Sahara, mens landet i sør grenser mot Senegal og Mali, som er folkerike og fruktbare områder. Den er derfor sammensatt av elementer fra nord-afrikansk kultur og fra kulturene sør for Sahara, og Mauritanias litteratur er preget av stor variasjon og skrevet på en rekke ulike språk. Særlig viktig er den arabiske dialekten hassania som brukes over hele landet, men mest i nord, og de afrikanske språkene fulani, wolof og soninke som brukes i de vestlige og sørlige delene.

Selv om Mauritania var underlagt Frankrike fra slutten av 1800-tallet, fikk landet ikke en skriftlig litteratur på fransk før etter selvstendigheten i 1960. Det finnes ennå en god del motstand mot at fransk brukes som litterært språk, siden mange forbinder språket med landets tidligere undertrykkere og med den verdslige kulturen i dagens Europa. Men adskillige forfattere er også opptatt av at det franske språket er best egnet når de skal kommunisere med lesere utenfor sin egen region.

Som Mauritanias første franskspråklige forfatter av betydning regnes Amadou Oumar Bâ (1921–1989). Han oversatte blant annet muntlig diktning fra afrikanske språk til fransk. I 1966 utga han diktsamlingen Presque griffonnages ou la francophonie («Nesten skriblerier eller frankofonien»), som gjerne regnes som det første franskspråklige litterære verk fra Mauritania. Bâ var kunnskapsrik og engasjert og angrep sosial urettferdighet både mens landet var en koloni og etter frigjøringen i 1960. Han oversatte også Koranen til fulani. Samtidig arbeidet han for at fransk måtte få en viktigere plass i Mauritanias kulturliv. Oumar Bâs diktning har mange trekk til felles med négritude–litteraturen, særlig fordi den tegner et noe idyllisert bilde av afrikansk kultur før kolonitiden.

Også Djibril Sall (født 1939) har fått sterke impulser fra négritude-bevegelsen. Sall har hatt sentrale stillinger innen politiet og embedsverket i Mauritania, og han har også vært tilknyttet Interpol, men han har i perioder hatt problemer med å få utgitt sin lyrikk i eget land. I intervjuer har han fortalt at han ofte har opplevd det som vanskelig å forene politiarbeid og litterær virksomhet. Sall oppfatter Léopold Sedar Senghor som sitt dikteriske forbilde. En vesentlig del av hans verk er oversatt til engelsk, og det har også kommet ut tekster av ham på dansk. Han debuterte 1970 med samlingen Lumières noires («Svarte lys») og har senere blant annet gitt ut samlinger som Soweto (1976) og Cimetière rectiligne (1977, «Rettlinjet gravlund»).

En dikter som fikk oppleve langt mer forfølgelse enn Sall, var Tène Youssouf Guèye (1923–1989). Han var en tid leder for Mauritanias forfatterforening, men ble fengslet tre år før sin død og døde i fengsel. Bøkene hans er i stor grad en direkte og indirekte kritikk av autoritære tendenser ved landets styresett. Guèye skrev diktsamlinger og noveller, men som hovedverket hans regnes Rellâ ou les voies de l'honneur (1983, «Rellâ eller ærens veier»), som er kalt en «etnografisk roman», som det ble skrevet mange av i det franskspråklige Afrika på denne tiden. Boken regnes som den første romanen skrevet i Mauritania. Utgangspunktet for historien er en stor bryllupsfest, og man ser hvordan et bryllup påvirker en lang rekke aspekter både ved folks holdninger og ved det tradisjonelle livet utenfor de største byene i Mauritania.

Ousmane Moussa Diagana (1951–2001) fikk stor innflytelse på kulturlivet i Mauritania både som språkforsker og som dikter. Han skrev to avhandlinger om soninke-språket. Den ene behandlet det fonetiske systemet; den andre behandlet grammatikken. Han arbeidet også med en soninke–fransk ordbok som ble utgitt posthumt i 2011. Men det er som lyriker han er mest kjent. Også han er tydelig påvirket av Senghor. Notules de rêves pour une symphonie amoureuse (1994, «Små drømmenotater for en kjærlighetssymfoni») er en lovsang til erotikk i alle former og til diktningens muse. I Cherguiya, ou Odes lyriques à une femme du Sahel (1999, «Cherguiya, eller lyriske oder til en kvinne fra Sahel») er det kvinnene fra Mauritania som blir lovprist.

I årene rundt årtusenskiftet har det stått fram flere romanforfattere i Mauritania. De fleste av disse kommer fra den nordre delen av landet, og de tar ofte opp temaer forbundet med ørkenen og nomadenes liv. Moussa Ould Ebnou (født 1956) skrev to romaner på fransk før han gikk over til å publisere på arabisk. L'amour impossible (1990, «Den umulige kjærligheten») representerer overgangen i Mauritania fra en etnografisk til en psykologisk roman. Barzakh (1994) har en komplisert og ærgjerrig oppbygning med mange innslag både av science fiction og av intertekstualitet. Samtidig ønsker Ould Ebnou å angripe fordommer ved å fremheve verdiene i nomadenes tradisjonelle levemåte.

Av de få yngre forfatterne som kommer fra det sørlige Mauritania, er Bios Diallo, født 1966, trolig den mest markante. Også han er påvirket av négritude-bevegelsen, men for ham er ikke Senghor, men Aimé Césaire det store forbildet. Diallo har gitt ut flere diktsamlinger som forteller om en kritisk holdning til forholdene i landet. Men hans mest kjente bok er romanen Une vie de sébile (2010, «Et tiggerskål-liv»), som tar utgangspunkt i hvor vanskelig det er for folk fra ulike deler av landet å leve sammen i fred.

M'Barek Ould Beyrouk (født 1957) var opprinnelig journalist. Han arbeidet først for regjeringskontrollerte aviser, men klarte etter hvert å etablere landets første avis som er uavhengig av makthaverne. I Ould Beyrouks romaner står tradisjonen og det moderne mot hverandre, og han skildrer både menn som søker makt og selvstendige, opprørske kvinner. Han debuterte som romanforfatter i 2006 med Et le ciel a oublié de pleuvoir («Og himmelen har glemt å regne»), og har etter hvert gitt ut fire romaner og en novellesamling. I 2016 fikk han den mest prestisjefylte prisen som til nå har gått til en forfatter fra Mauritania, den sveitsiske prisen for franskspråklig afrikansk litteratur Prix Ahmadou Kourouma, for Le Tambour des larmes (2015, «Tårenes tromme»).

Boye Alassane Harouna (født 1953) flyttet til Frankrike i 1996, og oppnådde stor oppmerksomhet både i og utenfor sitt fødeland i 1999 med sin sterke skildring av de umenneskelige forholdene i et fengsel i Mauritania på 1980-tallet: J'étais à Oualata («Jeg var i Oualata»). Han har også skrevet romaner om innvandrere og fremmedarbeidere i Frankrike. Mamadou Lamine Kane (født 1981) regnes som den mest markante blant de yngste forfatterne. Både hans lyrikk og hans prosatekster er preget av en sterkt kritisk holdning til samfunnsforholdene i landet. Blant hans diktsamlinger kan nevnes Les Musulmans d'Inal  (2013, «Muslimene fra Inal»). Romanen La Ballade de Kaba (2012, «Balladen om Kaba») har som utgangspunkt det ofte vanskelige forholdet mellom folkegruppene i Mauritania.

I Mauritania, der de tradisjonelle kjønnsrollene fremdeles står sterkt, ser det ut til at ingen kvinnelige forfattere ennå har klart å markere seg. Landet har flere dyktige litteraturhistorikere. Man kan blant annet nevne M'Bouh Séta Diagana, som i 2008 ga ut en fyldig presentasjon av det litterære livet i Mauritania før og nå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.