Mauritanias litteratur

Den tidligste muntlige diktningen i Mauritania var enten på arabisk (hassania eller på afrikanske språk). Av afrikanske språk som ble brukt i Mauritanias tidligste diktning er fulani det viktigste. Mauritanias muntlige diktning viser tydelig slektskap med den muntlige diktningen i andre land i Sahel-regionen. Særlig tre sjangere var populære: det episke diktet, den korte fortellingen og gåten.

Mange lingvister og antropologer mener at disse tre sjangrene ble brukt av tre forskjellige grupper i samfunnet. Eposet var mennenes diktning, og eposdiktningen gjenspeilte at Mauritania var et mannsdominert samfunn. Eposet skildret ofte forholdet mellom mann og kvinne, men dette forholdet ble alltid sett fra mannens perspektiv. Den korte fortellingen var kvinnenes diktning. Også fortellingen kunne handle om livet til de navngjetne heltene som ble skildret i eposene. Men i så fall handlet fortellingen om en enkeltstående og gjerne en mer prosaisk hendelse i heltens liv – den ga ikke noe helhetlig utsyn over dette livet og heroiserte det ikke i samme grad som eposet. Den tredje sjangeren, gåten, var beregnet på barna og ga tradisjonelle svar på spørsmålene de skulle stille når de lærte om fellesskapet de etter hvert skulle bli en del av.

I den tradisjonelle muntlige diktningen fra Mauritania har også dyr en sentral plass. Det finnes mange beretninger om modige jegere som beseiret store og farlige dyr, men også beretninger om snille mennesker (ofte barn) som hjelper dyr og så får hjelp av dem for å komme ut av en eller annen knipe. Det som preger de muntlige dyrefortellingene fra Mauritania, er at dyrene forvalter en innsikt som går ut over den menneskene har. Særlig finnes det mange fortellinger om at reven har evnen til å snakke med menneskene og gi dem de kunnskapene de trenger.

Flere forskere har bemerket at mens litteraturen som ble skapt i Mauritania de første tiårene etter selvstendigheten, i all hovedsak var skriftlig og franskspråklig, har det i årene etterpå vokst frem en ny muntlig litteratur i Mauritania. Denne litteraturen er sterkt preget av moderne litterære former som slampoesi og rap, men den bygger også på tradisjonen fra den opprinnelige diktningen i landet. Denne tradisjonen har likevel gjennomgått store forvandlinger, for eksempel ved at det sterke kvinnelige innslaget blant de moderne slampoetene har bidratt til at de tradisjonelle sammenhengene mellom sjanger og kjønn som er nevnt ovenfor, ikke later til å gjelde i den nyeste muntlige diktningen fra Mauritania.

Den første skriftlige litteraturen i Mauritania ble til på 1800-tallet og var på arabisk. De første forfatterne var gjerne jurister eller islamske teologer. Den mest kjente av dem var Ahmad bin Bâba. Man vet ikke når han ble født, men han døde i 1888. Bin Bâba skrev bøker om juridiske emner og om teologiske spørsmål, men han er mest kjent for en bok om profeten Muhammeds hustruer.

Selv om Mauritania var underlagt Frankrike fra slutten av 1800-tallet, fikk landet ikke en skriftlig litteratur på fransk før etter selvstendigheten i 1960. Det har i Mauritania alltid eksistert en del motstand mot fransk som litterært språk, siden mange forbinder dette språket med koloniseringen av landet og også med de anti-muslimske holdningene i dagens Europa. Men adskillige moderne forfattere er opptatt av at det franske språket gir dem de beste mulighetene til å kommunisere med lesere utenfor sitt eget land-

Som Mauritanias første franskspråklige forfatter av betydning regnes Amadou Oumar Bâ (1921–1989). Han oversatte blant annet muntlig diktning fra afrikanske språk til fransk og utga en samling med 18 fulanidikt i 1962. I 1966 ga han ut diktsamlingen Presque griffonnages ou la francophonie (Nærmest skriblerier eller frankofonien). Denne samlingen regnes som det første skjønnlitterære verket på fransk fra Mauritania. Bâ var kunnskapsrik og engasjert og angrep sosial urettferdighet både mens landet var en koloni og etter selvstendigheten i 1960. Han oversatte også Koranen til fulani. Samtidig arbeidet han for at fransk måtte få en viktigere plass i Mauritanias litteratur. Oumar Bâs diktning har mange trekk til felles med négritude–litteraturen, ikke minst fordi den ofte tegner et noe idyllisert bilde av afrikansk kultur før kolonitiden.

Også Djibril Zakaria Sall (født 1939) har fått sterke impulser fra négritudebevegelsen. Sall har hatt sentrale stillinger i politiet og i embetsverket i Mauritania, og han har også arbeidet for Interpol. Sall har i perioder hatt problemer med å få utgitt sin lyrikk i eget land fordi han er blitt oppfattet som en kritiker av landets myndigheter. I intervjuer har han fortalt at han ikke minst har opplevd det som vanskelig å forene sin litterære virksomhet med sitt virke som høyere politioffiser.

Sall oppfatter Léopold Sedar Senghor som sitt viktigste dikteriske forbilde. En vesentlig del av Salls verk er oversatt til engelsk, og det har også kommet ut tekster av ham på dansk. Sall debuterte i 1970 med samlingen Lumières noires (Svarte lys) og har senere gitt ut samlinger som Soweto (1976) og Cimetière rectiligne (1977, Rettlinjet gravlund). Som pensjonist har Sall vært sterkt engasjert i kampen for menneskerettigheter i Mauritania.

Tène Youssouf Guèye (1923–1989) var en tid leder for Mauritanias forfatterforening, men kom i unåde hos landets myndigheter. Han ble fengslet tre år før sin død og døde i fengsel. Bøkene hans er i stor grad en direkte og indirekte kritikk av autoritære tendenser ved styresettet i Mauritania. Guèye skrev diktsamlinger og noveller, men som hovedverket hans regnes romanen Rellâ ou les voies de l'honneur (1983, Rellâ eller ærens veier).

Rellâ er en etnografisk roman og hører derfor til en type roman som det ble skrevet mange av i det franskspråklige Afrika på denne tiden. Utgangspunktet for historien er en stor bryllupsfest, og boken viser hvordan et bryllup påvirker en lang rekke aspekter ved det tradisjonelle livet utenfor de største byene i Mauritania.

Ousmane Moussa Diagana (1951–2001) fikk stor innflytelse på kulturlivet i Mauritania både som språkforsker og som dikter. Han skrev blant annet to avhandlinger om soninke-språket. Den ene behandlet det fonetiske systemet, den andre behandlet grammatikken. Han arbeidet også med en soninke–fransk ordbok som ble utgitt posthumt i 2011. Men det er som lyriker Diagana er mest kjent. Også han er tydelig påvirket av Senghor. Notules de rêves pour une symphonie amoureuse (1994, Små drømmenotater for en kjærlighetssymfoni) er en lovsang til diktningens muse og til erotikk i vid forstand. I Cherguiya, ou Odes lyriques à une femme du Sahel (1999, Cherguiya, eller lyriske oder til en kvinne fra Sahel) er det kvinnene fra Mauritania som blir lovprist.

I årene rundt årtusenskiftet stod det frem flere romanforfattere i Mauritania. De fleste av disse kom fra den nordlige delen av landet, og de tok ofte opp temaer forbundet med ørkenen og nomadenes liv. Som den viktigste skikkelsen i denne generasjonen regnes Moussa Ould Ebnou (født 1956). Han er tospråklig og skriver både på fransk og på arabisk. Hans første roman L'amour impossible (1990, «Den umulige kjærligheten») representerer overgangen i Mauritania fra en etnografisk til en psykologisk roman.

Det virkelige gjennombruddet fikk Ould Ebnou med Barzakh (1994). Denne romanen har en komplisert og ærgjerrig oppbygning med mange innslag av intertekstualitet. Den har også sterke elementer fra science fiction og er den første romanen fra Sahel-regionen som handler om utviklingen av moderne teknologi.

I romanene sine ønsker Ould Ebnou også å angripe fordommer i det moderne Mauritania ved å fremheve verdiene ved nomadenes tradisjonelle levemåte og deres muslimske tro. Hans kritikk av europeerne er meget sterk, og han ser for eksempel krigene i Irak og i Syria i tiden like før tusenårsskiftet som utelukkende et resultat av europeisk imperialisme. Blant Ould Ebnous senere bøker kan neves en samling av mauritanske ordspråk og leveregler: Proverbes et maximes (2016) samt en bok om forholdet mellom religion og politikk i islam: Eloges du jihad pacifique (2018, Lovprisninger av den fredelige jihad). Flere kritikere har kalt Ould Ebnou for en av de mest nyskapende forfatterne i moderne afrikansk litteratur, men også for en forfatter som på langt nær har fått den oppmerksomhet han fortjener av kritikerne og publikum utenfor hans eget land.

M'Barek Ould Beyrouk (født 1957) var opprinnelig journalist. Han arbeidet først for regjeringskontrollerte aviser, men klarte etter hvert å etablere landets første avis som er uavhengig av makthaverne. I Ould Beyrouks romaner står tradisjonen og det moderne mot hverandre, og han skildrer både menn som søker makt og selvstendige, opprørske kvinner som kjemper mot dem. Han debuterte som romanforfatter i 2006 med Et le ciel a oublié de pleuvoir («Og himmelen har glemt å regne»), og har etter hvert gitt ut fire romaner og en novellesamling.

I 2016 fikk Ould Beyrok den mest prestisjefylte prisen som til nå har gått til en forfatter fra Mauritania, den sveitsiske Prix Ahmadou Kourouma, for Le Tambour des larmes (2015, «Tårenes tromme»). Denne romanen er blitt oversatt til engelsk og er dermed den første romanen av en mauritansk forfatter som er kommet i engelsk utgave.

En romanforfatter som debuterte forholdsvis sent, er Bakari Mohamed Semega (født 1959). Han er utdannet kjemiker og publiserte en rekke korte faglige artikler i aviser og tidsskrifter før han i 2009 utga sin første roman, La Vierge du matin (Morgenjomfruen). Semega publiserte en omarbeidet utgave av denne boken i 2015. Den handler om en ung pike fra soninke-folket som mister sin forlovede og sine foreldre i en ulykke på samme dag. På grunn av denne tragedien blir hun sett på som en trollkvinne av mange i landsbyen, men romanen forteller også om hennes kamp mot overtroen som stenger henne ute fra fellesskapet. Derfor er det tross alt troen på mennesket som dominerer i Semegas første roman.

Semega har også utgitt en annen roman (2014) om mauritansk ungdom som kjemper mot overtro hos foreldregenerasjonen. Han er en av mange vestafrikanske forfattere som viser at tradisjonene kan få urimelige følger hvis de etterleves ukritisk, og derfor forsvarer han oppfatningen om at gammel og ny tankegang må forenes hvis Afrika skal kunne tilpasse seg dagens virkelighet.

Boye Alassane Harouna (født 1953) flyttet til Frankrike i 1996 og oppnådde stor oppmerksomhet både i og utenfor sitt fødeland i 1999 med sin sterke skildring av de umenneskelige forholdene i et fengsel i Mauritania på 1980-tallet: J'étais à Oualata (Jeg satt i Oualata). Han har også skrevet romaner om innvandrere og fremmedarbeidere i Frankrike – blant annet har han utgitt en bok om arbeidet til en nattpatrulje i den vestfranske byen Rennes som motarbeider gjengkriminalitet og utenforskap blant afrikanske innvandrere.

På 1990-tallet fikk forfattere som var født mellom 1960 og 1970, sitt gjennombrudd. De fleste av dem er opptatt av forholdet mellom den nordlige og den sørlige delen av Mauritania og ikke minst av den væpnede konflikten mellom Mauritania og Senegal som brøt ut i 1989. En viktig skikkelse blant disse forfatterne er Bios Diallo (født 1966). Han har gitt ut flere diktsamlinger og en rekke noveller samt en fagbok om ekteskapsritualer blant fulaniene.

Flere av de mest kjent forfatterne fra Mauritania har også skrevet verker for teater. Både Guyeye og Diagana har skrevet dramaer som tar for seg hendelser fra Mauritanias historie, og disse historiske dramaene har blitt meget populære. Men det finnes også forfattere som behandler emner fra samtiden, og da i et samfunnskritisk og satirisk perspektiv. Abdoul Ali War (født 1951) har skrevet Génial Général Président i 1997, et skuespill som viser stormannsgalskapen hos en general som har tatt makten i et vestafrikansk land. Wars skuespill er tydelig beslektet med skuespillene om Ubu av den franske forfatteren Alfred Jarry. Når hovedpersonen utroper seg selv til «genialissimo», slår han samtidig inn på en vei som leder ham mot sin egen død.

War har også skrevet romaner som Le cri du muet (2000. Den stummes rop). Dette er en skildring av barn fra Vest-Afrika som tas fra sine mødre for å bli solgt som slaver. War har også utgitt flere diktsamlinger og laget manus til flere filmer.

Mauritania er et land der menn har en dominerende posisjon i samfunnet. Derfor var det lenge vanskelig for kvinner å gjøre seg gjeldende i landets litteratur. Men rundt tusenårsskiftet begynte også enkelte kvinner fra Mauritania å utgi skjønnlitteratur.

Man kjenner ikke fødselsåret til flere av de kvinnelige forfatterne fra Mauritania. Dette gjelder blant annet Aïchetou Mint Ahmedou som har utgitt en fortelling med tittelen La Couleur du vent; Il y avait une fois à Nouakchott (Vindens farge; Det var en gang i Nouakchott) som ble skrevet på 1990-tallet, men ikke utgitt før i 2011. Sentralt i boken står en ung lærerinne, og boken skildrer både utfordringer hun møter i arbeidet sitt og forholdet hennes til menn hun blir kjent med. I denne boken møter man en ung kvinne med moderne tanker i et miljø sterkt preget av gammeldagse verdier.

Mariem Mint Derwich er født i 1964. Hun har fransk mor og far fra Mauritania. Hun vokste opp i Nouakchott, men flyttet til Frankrike da hun var 18 år gammel for å studere ved Sorbonne-universitetet i Paris. Som Mint Ahmedou er også hun utdannet lærer. Hun har skrevet en lang rekke artikler om den politiske og sosiale utviklingen i Mauritania, men først og fremst er er hun kjent for diktsamlingen Mille et un Je; poèmes et notules (2014, Tusen og et Jeg; Dikt og små notater). Mint Derwichs dikt har en mer personlig og subjektiv tone enn tekstene til de fleste andre dikterne fra Mauritania. Hennes sterke tilknytning til fransk kultur er en viktig forutsetning for hennes forfatterskap.

Safi Ba er også en forfatter der fødselsåret er ukjent. Hun fikk sitt gjennombrudd i 2011 med romanen Les Chamaux de le haine ou chronique d'un vertige (Hatets kameler eller beretningen om et svimmelhetsanfall). Boken gir en sår skildring av de første ukene i kampene som brøt ut mellom Mauritania og Senegal i 1989.

Belinda Mohammed er født i 1981. Hun flyttet til Frankrike som ung og har utgitt en rekke romaner der hovedpersonene er unge kvinner som både har problemer med å frigjøre seg fra tradisjonelle verdier og tilpasse seg den moderne verden som også har satt sitt preg på Mauritania. De siste bøkene hennes viser at hun er blitt stadig mer opptatt av religiøse spørsmål, og hun kretser mer og mer omkring sentrale temaer i Koranen.

Mamadou Lamine Kane (født 1981) regnes som den mest markante blant de yngste skjønnlitterære forfatterne fra Mauritania. Både hans lyrikk og hans prosatekster er preget av en sterkt kritisk holdning til samfunnsforholdene i landet. Blant hans diktsamlinger kan nevnes Les Musulmans d'Inal (2013, Muslimene fra Inal). Romanen La Ballade de Kaba (2012, Balladen om Kaba) har som utgangspunkt det spenningsfylte forholdet mellom folket i Mauritania som lever i de sørlige delene av landet og folket fra ørkenen i nord med sin stolthet og sine særegne tradisjoner.

Den mest kjente av den unge forfatterne fra Mauritania er likevel Mohamedou Ould Slahi, født 1970. Han har ikke skrevet skjønnlitterære bøker, men bøker der han skildrer sitt eget dramatiske liv: Ould Slahi studerte til elektroingeniør i hjemlandet, men reiste i studietiden til Afghanistan og kom med i mujahedin som kjempet mot de tidligere kolonimaktene og særlig mot Sovjetunionen. I 1999 reiste han til Canada og oppholdt seg der noen måneder. I 2002 ble han arrestert av myndighetene i USA og plassert i fangeleiren Guantánamo fordi han var mistenkt for å tilhøre Al-Qaida og støtte Osama bin Laden. Ould Slahi befant seg på Guantánamo til 2016 uten at det ble reist noen formell tiltale mot ham.

Ould Slahi har alltid hevdet at han bare deltok i mujahedin før gruppen begynte å samarbeide med Al-Qaida, og at han senere tok avstand fra all terrorisme. Han fikk hjelp fra fremtredende jurister i Canada og i USA for å vise at det ikke var grunnlag for å holde ham i fengsel. Det var deres arbeid som gjorde at han til slutt ble satt fri etter 14 år, men heller ikke i 2016 frafalt USA alle anklager mot ham.

I fengselet lærte Ould Slahi seg engelsk, og han skrev fra 2005 en dagbok på engelsk, The Guantanamo diary. Utdrag av denne boken ble utgitt 2013, og hele boken ble publisert to år senere. Samme år utkom også den norske oversettelsen: Dagbok fra Guantánamo. I 2021 ble boken filmet i USA med skuespillere som Benedict Cumberbatch og Jodie Foster i de ledende rollene.

Det er blitt sagt at Mauritania er et land med «en million diktere». Dette utsagnet antyder også at lyrikken tradisjonelt har hatt en sterk posisjon i landet, i motsetning til dramatisk og episk diktning som først utviklet seg mot slutten av det forrige århundret. I de siste tiårene har Mauritania imidlertid fått flere romanforfattere av betydning. Ikke minst har Ahmadou Kouroma-prisen til Ould Beyrouk gitt mange diktere troen på at også Mauritania kan utvikle en skjønnlitteratur der alle de store sjangrene er representert.

Mauritania har flere dyktige litteraturhistorikere. Man kan blant annet nevne M'Bouh Séta Diagana, som i 2008 ga ut en fyldig presentasjon av utviklingen i det litterære livet i Mauritania og senere har utgitt flere bøker om Mauritanias litteratur. Landet har også flere forlag som både utgir faglitteratur og skjønnlitteratur. Likevel prøver fremdeles mange av forfatterne i landet å få utgitt bøkene sine i Frankrike eller i et annet land i Europa eller Nord-Amerika for dermed å få flere lesere.

• arabisk litteratur
• Mauritanias historie
• Fransk Vest-Afrika
• Mauritanias befolkning
• Skole og utdanning i Mauritania
• medier i Mauritania
• Musikk i Mauritania

• Odette de Puigaudeau: Pieds nus à travers la Mauritanie, Éditions Plon, Paris 1936 (ny utgave Édition Phébus, Paris 1992).
• M'bouh Séta Diagana: Éléments de la Littérature mauritanienne de langue française , «Une Perle discrète», Éditions Harmattan, Paris 2008.
• Mamadou Kalidou Bâ: Nouvelles tendances du roman africain francophone contemporain (1990-2010). De la violence de la narration à la narration de la violence, Éditions L'Harmattan, Paris 2012.
• M'bouh Seta Diagana et Mamadou Kalidou Bâ (redaktører): Littérature mauritanienne de langue française. Spesialutgave av tidsskriftet Interculturel francophonies. Lecce, Italia
• M'bouh Séta Diagana, Coudy Kane, Mamadou Kalida Bâ: Littératures africaines et écritures du terroir, Éditions L'Harmattan, Paris 2021, ISBN 978-2-343-22571-5.

• Un panorama de la littérature mauritanienne francophone (Alakhbar)
• Movement and Stasis: Contemporary Mauritanian Literature (Words without borders)
• Beyrouk, l’écrivain qui raconte le monde depuis le Sahara (Le Monde)