Amerikansk presse har fra en sped begynnelse i Boston i 1690 utviklet seg til en storindustri, og i USA utgis flere aviser og magasiner enn i noe annet land. Det utkommer ca. 11 000 forskjellige tidsskrifter og magasiner i USA; ca. 1450 dagsaviser med et samlet opplag på 55,2 mill (2004). Antallet søndagsaviser er ca. 917; samlet søndagsopplag 58,5 mill. (2003) Det var ca. 6 700 ukeaviser (2003). Fra 1990-årene av har man sett en tendens til at antallet dagsaviser har falt, mens tallet på søndagsaviser har økt noe. Opplagene for begge typene har imidlertid falt, og fortsetter å falle.

Dagspressen er i hovedsak regional, men New York Times lanserte en nasjonal utgavet i 1980, og to år senere ble populæravisen USA Today lansert som en riksdekkende avis. Senere har også Wall Street Journal blitt riksdekkende med utgaver flere steder. De toneangivende avisene er store morgenaviser i de største byene, men de fleste er uten riksdekkende distribusjon. Vel ansette kvalitetsaviser er bl.a. New York Times (opplag ca. 1,1 mill. 2004), Washington Post (ca. 707 600), Los Angeles Times (902 100 mill.) og Wall Street Journal (ca. 2,1 mill.). Landets største avis er USA Today (ca. 2,2 mill.).

Den «populære» delen av dagspressen, de såkalte super market tabloids, utgjør ikke så stor del av pressebildet som i mange andre land. Disse avisene konkurrerer i større grad direkte med fjernsynet.

Fjernsynets inntog (på alvor rundt 1950) førte for øvrig ikke til den avisdøden som mange fryktet. Men i de senere år har økte produksjonsomkostninger skapt store økonomiske problemer for mange aviser. Dette har resultert i sammenslåing av aviser og avisgrupper, en konsentrasjon i amerikansk presse som har gitt de store utgivergruppene og aviskjedene økt makt. 60 % av avisopplaget (1992) består av aviser utgitt av de 20 største pressegruppene. Kjente grupper er E. W. Scripps, Knight-Ridder, New York Times Co., Hearst Corpn., Gannett Co Inc og Tribune Publishing. Etter 2000 har konkurransen fra Internett blitt merkbar også i amerikansk presse, ikke minst gjelder dette annonsemarkedet.Dagspressens utvikling og innhold

Det var boktrykker Benjamin Harris som 1690 i Boston utgav en trykksak som betraktes som forløperen til den moderne amerikanske dagspresse. Han kalte den Publick Occurances Both Forreign and Domestick og bebudet et nummer én gang i måneden - eller oftere hvis det skulle hende noe av interesse. Men Harris, som hadde flyktet fra England, hvor han hadde tilbrakt en tid i fengsel etter å ha utgitt en oppviglersk pamflett, hadde heller ikke lykken med seg i den nye verden. Han hadde ikke sikret seg myndighetenes tillatelse til å utgi sitt blad, og dermed grep guvernøren inn og stanset det. Harris ble dømt til både fengsel og gapestokk. Det varte 14 år før et nytt blad så dagens lys. Det ble utgitt av bokhandler og postmester John Campbell under navnet News-Letter i Boston. I 1719 fikk News-Letter en konkurrent i William Brookers Boston Gazette. Det var i den at Benjamin Franklin som 13-åring begynte som læregutt i trykkeriet. Ni år senere satt han som eier av Philadelphia Gazette i Pennsylvania og tjente en formue på den, før han solgte den i 1766.

Andre aviser ble grunnlagt rundt om i de britiske kolonier i Amerika; men de var alle ukeblader. Den første dagsavis, New York Daily Advertiser, begynte å utkomme i 1785, og flere fulgte etter, bl.a. Pennsylvania Daily Advertiser. De inneholdt til å begynne med lite av egentlige lokale nyheter. De tok i første omgang sikte på å informere kjøpmenn om skipsanløp i New York og Philadelphia. Kjøpmennene hadde hittil vært henvist til oppslag i kaffehusene når de ønsket å informere seg om importmulighetene. Lokal reportasje hadde disse aviser ellers lite av. Deres lesere var da også mest interessert i det som skjedde «hjemme» i England, og engelske aviser ble derfor flittig klippet. Men revolusjonen, løsrivelsen og årene deretter ble en veldig utfordring for den nye verdens presse. Avisene måtte innstille seg på selv å tilfredsstille lesernes interesse for politiske spørsmål, og artikler om samfunnsproblemer fikk etter hvert en bredere plass. Det oppstod typiske partiaviser som Gazette of The United States (1789-1818), som var føderalistenes talerør, og Philadelphia General Advertiser - bedre kjent som Aurora, som var Jefferson-republikanernes kamporgan.

I 1830-årene oppstod en ny type aviser. Istedenfor de relativt dyre aviser i stort format ble det laget billigere aviser i tabloid-format. Det første vellykte produkt av denne såkalte pennypresse var New York Sun. Den ble grunnlagt i 1833 av Benjamin H. Day. I New York Sun var nyheten det viktigste; politikken kom i annen rekke. Den konsentrerte seg om en realistisk journalistisk gjengivelse av hverdagen, og den dannet skole. Etter New York Sun fulgte aviser som er store navn i den amerikanske presses historie: New York Herald (1835), Baltimore Sun (1837), New York Tribune (1841), New York Times (1851). Særlig var New York Herald under James Gordon Bennetts dynamiske ledelse en banebryter for moderne journalistikk. Han la ikke bare den største vekt på aktuell reportasje om amerikanske forhold, men lot også «flyvende korrespondenter» dra ut i verden for å bringe utenriksstoff til sin avis. Hans utsendelse av Stanley til Afrika for å lete etter Livingstone var dengang en enestående journalistisk bragd, som vakte oppsikt over hele verden.

Annen halvpart av 1800-tallet var ikke bare journalistisk en rik og beveget tid for amerikanske aviser. Deres opplag steg sterkt, og over hele kontinentet kom det stadig flere aviser. Det var en utvikling som hang sammen med det amerikanske samfunns voldsomme ekspansjon, med forbedrede kommunikasjoner, med bosettingen i vest, med stigende befolkningstall og levestandard og med tekniske forbedringer i avisfremstillingen. I disse år ble både rotasjonspressen og settemaskinen tatt i bruk. Men det var også en periode da den innbyrdes konkurranse mellom avisene ble skarpere og mer hensynsløs. Den såkalte gule presse avløste penny-pressen. To navn er uløselig knyttet til denne type aviser: Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst. De var ved århundreskiftet USAs uomstridte «aviskonger». De drev en innbitt konkurranse med avisene New York World, som Pulitzer ervervet i 1883, og Journal American, som Hearst overtok i 1895. Disse to ble prototypen på aviser som tok i bruk alle midler for å bringe sine lesere sensasjonsstoff om folks privatliv, forbrytelser og sex. Den jernharde konkurranse førte også til dannelsen av chains - kjeder av aviser på én manns hender. De ble drevet som separate enheter og kunne ofte bekjempe hverandre på lederplass. Eierne var som regel lite interesserte i hva deres aviser mente; avgjørende var om de var gode forretninger. Denne kommersialisering av den amerikanske presse har holdt seg til i dag.

Amerikanske aviser lever på annonser og løssalg, dette gjør dem sårbare for konkurransen fra Internett, der egne nettsteder med gratis rubrikkannonser har negativ innvirkning på avisenes økonomi. Abonnementsordningen er lite utbredt. Avisenes innhold er høyst varierende; amerikansk presse er en blanding av utpregede kvalitetsaviser, mellomgode aviser og rene smussorganer.

To verdenskriger økte interessen for internasjonale forhold, og de ledende aviser har bygd ut et stort nett av egne korrespondenter, men de fleste aviser overlater meningsytringer om det som skjer utenfor USA - og for en stor del også om rikspolitikken - til columnists, spaltister. De er «syndikerte», det vil si at deres betraktninger selges til en rekke aviser. Spaltistene har ofte forskjellige oppfatninger, og det er ikke uvanlig at de står side om side i samme avis. Dette er en form for meningsbrytning som er typisk for amerikansk presse. Det finnes spaltister av alle kategorier, fra seriøse skribenter som bare beskjeftiger seg med politikk og samfunnsspørsmål til mer lettvinte journalister som konsentrerer seg om sladder i Hollywood. Nestor blant spaltistene var i mange år Walter Lippmann. Spaltistene distribueres også til mange utenlandske aviser.

Amerikansk presse har liten tilknytning til partier. Bare et par av de store som forsøker å opptre som riksaviser, kan tas til inntekt for demokratiske eller republikanske oppfatninger. Det er personene mer enn partiene som bestemmer avisenes politiske holdning. Pressen makter heller ikke å påvirke folkeopinionen i den grad dette kan skje i andre demokratiske samfunn. Det har f.eks. flere ganger hendt at presidentkandidater som har hatt mesteparten av pressen mot seg, likevel har fått de fleste stemmer.

To av verdens største og mest effektive nyhetsbyråer, Associated Press og United Press International, hører hjemme i USA. De har som sine kunder aviser over hele kloden.

De mange nasjonalitetsgrupper som har befolket USA, har ført til et behov for aviser på deres språk. Av dem utkommer flere på tysk, spansk, italiensk, kinesisk og hebraisk. Se også norsk-amerikansk presse.

Amerikansk tidsskriftpresse er rik og variert og for det meste av høy kvalitet. Blant de store og kjente finner vi nyhetsmagasinene Time (opplag 4,03 mill. 2004), Newsweek (3,1 mill.) og U. S. News & World Report (2,0 mill.). Den øvrige tidsskriftfloraen i millionopplag omfatter så ulike titler som National Geographic Magazine (5,5 mill.), Ladies' Home Journal (4,1 mill.), Playboy (3,0 mill.) og Reader's Digest (10,1 mill.). Det mest utbredte amerikanske magasinet er AARP The Magazine; det utkommer i 22,6 mill. eksemplarer. Opprinnelig var dette medlemsbladet til en pensjonistorganisasjon (American Association of Retired Persons), men organisasjonen er nå åpen for alle over 50 år, og bladet dekker et bredt spekter av emner for eldre mennesker; det utkommer annenhver måned.

Regulære radiosendinger begynte i USA på privat basis i 1920. Fjernsynssendinger begynte på eksperimentbasis allerede i 1920-årene; i 1950 var nærmere hundre stasjoner i gang og det fantes seks millioner fjernsynsmottakere. Innen 1970 var ca. 95 % av alle hjem i USA utstyrt med fjernsynsapparat. USA utgjør nå verdens største marked når det gjelder kommunikasjons- og kringkastingsvirksomhet. Landet har verdens største tetthet av radio- og fjernsynsapparater per hode. I 2002 var det 10 965 kommersielle radiostasjoner med konsesjoner, det var radioer i 99 % av alle husholdninger og hver husholdning hadde i gjennomsnitt 5,6 radioapparater hver (2000). Det var anslagsvis 254 mill. fjernsynsapparater i bruk og det var 9339 kabelfjernsynsanlegg i drift, med ca. 85,5 mill. abonnenter. I 2002 hadde 91,2 % av fjernsynseierne videomaskiner.

Amerikanske TV-serier har hatt sterkt gjennomslag over store deler av verden. En svært populær serie var den humoristiske Venner for livet (Friends), som ble produsert fra 1994 til 2004 og handlet om en sammensveiset vennegjeng i New York. Her er de seks vennene samlet på stamkafeen sin i en av de siste episodene.

Sandrew Metronome. Begrenset gjenbruk

Elektroniske tjenester reguleres av Federal Communications Commission (opprettet 1934), som stiller minstekrav til standard og utsteder lisenser. Radio- og fjernsynsvirksomheten er i all hovedsak kommersiell, finansiert gjennom reklame. Det er tre store nasjonale TV-selskaper (networks): American Broadcasting Companies (ABC), Columbia Broadcasting System (CBS) og National Broadcasting Company (NBC); hver har et nett av lokale stasjoner. Disse er uavhengige stasjoner som «abonnerer» på visse nasjonale programmer hos nettverkene (f.eks. nyheter, dramaserier etc.), særlig i beste sendetid på kvelden (prime time), men som ellers sender sine egne, lokal programmer. Rupert Murdochs Fox Television har bygd seg opp som et nytt network fra slutten av 1980-årene.

Det fins også et stort antall kabelselskaper. Blant dem er Cable News Network (CNN), som også har en internasjonal nyhetstjeneste rettet mot hele verden, ESPN, som spesialiserer seg på sport, C-SPAN, som sender politisk reportasje, særlig fra Kongressen, og MTV, som retter seg mot ungdom med sine musikkprogrammer.

Det fins flere tusen radiostasjoner, de fleste med sterkt lokalt preg. Det er en høy grad av spesialisering i programtilbudet, og i de siste tiårene har det dukket opp svært mange stasjoner som retter seg mot spesielle etniske grupper.

Et utvalg av personene i dramaserien The Sopranos, der de seks sesongene (1999–2007) handlet om mafiabossen Tony Soprano (spilt av James Gandolfini), hans familie og gangsterkolleger. Serien er en av mange påkostede og prisbelønte produksjoner fra selskapet HBO (Home Box Office).

Sandrew Metronome. Begrenset gjenbruk

Fjernsynsselskapet Corporation for Public Broadcasting finansieres av donasjoner fra privatpersoner, stiftelser, legater osv. og fra næringslivet, og mottar også støtte fra de føderale myndigheter. Selskapet satser på opplysningsprogrammer og underholdningsprogrammer av høy kvalitet gjennom radioselskapet National Public Radio (NPR) og fjernsynsselskapet Public Broadcasting Service (PBS). Disse selskapene leverer programmer til et nettverk av uavhengige lokale stasjoner i delstatene. Både PBS og NPR har et nært samarbeid med universiteter og høyskoler (colleges) og formidler akademiske kurs til hjemmestudenter. American Public Radio er et mindre, ikke-kommersielt nettverk med hovedkvarter i St. Paul, Minnesota, som også tilbyr programmer til et nettverk av flere hundre stasjoner over hele USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.