Tysk dagspresse er en av de eldste i verden. Det finnes et stort antall aviser og fjernsynsselskaper, men størsteparten av pressen er regional. Også fjernsynsvirksomhet drives for en stor del på delstatsnivå. Landet har utstrakt pressefrihet, men gjengivelser av hakekors og ytringer som støtter nazismen er forbudt ved lov.

Begynnelsen på den tyske pressehistorien var flygebladene; den første avisen, Leipziger Zeitung, kom 1660. Gjennom 1700- og 1800-tallet vokste pressen langsomt frem, helt til omkring 1800 bare som offisielle meldings- og annonseblad. Pressen var da av liten nyhetsmessig og politisk betydning, og underlagt sensur. Fra denne perioden stammer Hamburgischer Correspondent (1714), Berlin-avisen Vossische Zeitung (navn 1751, først som undertittel) og Augsburgische Allgemeine Zeitung (1798). Frihetskampene etter 1800 gav støtet til livligere journalistikk; i 1814 ble Rheinischer Merkur grunnlagt i Koblenz, 1837 Deutsche Allgemeine Zeitung i Leipzig, og i revolusjonsåret 1848 Münchener neueste Nachrichten. Men myndighetene undertrykte fremdeles politiske meningsytringer, og Bismarck-tiden var preget av streng sensur; avisene inneholdt lite politisk stoff. To offentlige pressekontorer leverte det meste av «opinions»-stoffet til flere hundre lokale småaviser. I 1872 grunnla R. Mosse Berliner Tageblatt, som under Theodor Wolffs redaksjon (1906–33) ble en av Europas mest innflytelsesrike aviser.

Med sosialismens frembrudd og den skjerpede politiske kampen ble pressen mer differensiert. Enkelte aviser fra årene før den første verdenskrig spilte en stor rolle i den frisinnede og uavhengige pressens historie, bl.a. Frankfurter Zeitung, Berliner Tageblatt, Hamburger Fremdenblatt, Deutsche Allgemeine Zeitung og Kölnische Zeitung. I mellomkrigstiden kom mange anerkjente aviser under innflytelse av finanskretser og ytterliggående politiske partier. Viktige aviser var Berliner Börsenzeitung (organ for de tysk-nasjonale), Vossische Zeitung (liberal), Berliner Morgenpost (venstreorientert), Vorwärts (sosialistisk) og Rote Fahne (kommunistisk). Deutsche Allgemeine Zeitung ble da kontrollert av regjeringen.

Med Hitlers maktovertagelse 1933 forsvant all pressefrihet. En rekke kjente aviser gikk inn eller ble stanset, noen fortsatte som talerør for regimet. Hovedorgan for det nasjonalsosialistiske parti var siden 1920 Völkischer Beobachter, som utkom i München og Berlin, fra 1938 også i Wien. Wolffs nyhetsbyrå ble 1934 erstattet av Deutsches Nachrichtenbüro. Under den annen verdenskrig gikk mange aviser etter hvert inn; de resterende forsvant ved sammenbruddet 1945.

I årene 1945–49 kunne aviser bare utgis med lisens fra okkupasjonsmaktene, men allerede i denne perioden ble det startet flere aviser som fikk stor utbredelse. Den regionale pressen har alltid stått sterkt i Tyskland. De overregionale avisene fra mellomkrigstiden gjenoppstod ikke, men i Vest-Tyskland ble enkelte nystartede aviser, som Frankfurter Allgemeine Zeitung (grunnlagt 1949, oppl. 2005: ca. 370 000), Die Welt (grunnlagt 1949: ca. 217 000) i Hamburg, nå også utgitt i Berlin, og Süddeutsche Zeitung (grunnlagt 1945: ca. 430 000) i München, kvalitetsaviser som leses utenfor deres geografiske nærområde. Utviklingen i vesttysk presse gikk i retning av en stadig sterkere konsentrasjon. Den som førte an i denne utviklingen var den tyske pressebaronen Axels Springer. I 1968 vedtok en statlig kommisjon regler for hvor stor del av markedet en enkelt utgivergruppe fikk lov til å kontrollere. På det tidspunkt eide Springer-gruppen 39 % av dagsavisene og 17,5 % av ukebladene.

I Øst-Tyskland var pressen kontrollert av de kommunistiske myndighetene og politisk ensrettet. Den dominerende avisen var Neues Deutschland, Berlin, som var hovedorgan for Det sosialistiske enhetspartiet (kommunistpartiet). Avisen utkommer nå som «sosialistisk dagsavis», nært knyttet til partiet PDS (opplag 2004: ca. 52 000). En av de tidligere østtyske avisene som har klart seg best, er Berliner Zeitung, som 1990 ble overtatt av vestlige interesser og fullstendig omlagt, den har nå et opplag på noe over 190 000.

Alle aviser i Tyskland er privateide, og bare noen få er partibundne. Størst er «fullformat-tabloidavisen» Bild (tidligere Bild Zeitung), Europas største avis (opplag 2005: 3,8 mill.) som trykkes i flere byer. Blant de store regionalavisene er Berliner Morgenpost (etabl. 1898, oppl.: ca. 149 000), B. Z. (Berliner Zeitung, Berlin, 1877, ca. 185 000), Hamburger Morgenpost (1949, ca. 110 000), Hamburger Abendblatt (1948, ca. 270 000), Rheinische Post (Düsseldorf, 1946, ca. 400 000) og Sächsische Zeitung (Dresden, 1946, 310 000). Til den mer betydningsfulle ukepressen hører den liberale Die Zeit (Hamburg, 1946, ca. 480 000). I en særstilling står nyhetsmagasinet Der Spiegel (Hamburg, 1947), med et opplag på ca. 1 040 000. Andre større nyhets- og reportasjemagasiner er Stern (Hamburg, 1948, ca. 1 060 000) og Focus (München, 1993, ca. 750 000).

ARD (Arbeitsgemeinschaft der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten der Bundesrepublik Deutschland), opprettet 1950, er en koordinerende organisasjon for kringkastingsselskapene i delstatene. Hvert av delstatsselskapene sender 3–5 radioprogrammer. Radioprogrammer utveksles i stor utstrekning mellom delstatsselskapene. Ved siden av dette drives det flere regionale kommersielle radiostasjoner. Under den kalde krigen etablerte amerikanerne Radio Free Europe/Radio Liberty og sendte sendinger fra Voice of America til Øst-Europa og Sovjetunionen via sendere i Vest-Tyskland.

Før den tyske gjenforeningen ble radio- og fjernsynsvirksomheten i Øst-Tyskland koordinert og overvåket av statlige kringkastingskomiteer. DDRs kringkastingsvirksomhet var ensrettet og propagandapreget. Ca. 80 prosent av befolkningen bodde imidlertid i områder som tok inn vesttysk fjernsyn, og ikke minst nyhetssendingene fra vest var populære, da informasjonsverdien av de kommunistiske myndighetenes nyhetssendinger ofte var liten.

I Tyskland er det nå to offentlige (public service) fjernsynskanaler. ARD organiserer en nasjonal fjernsynskanal med bidrag fra de regionale selskapene, samt en regional kanal i hver delstat. I tillegg kommer sendinger fra den offentlige organisasjonen ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen). Både ARD og ZDF sender også egne satellittprogrammer. Med fremveksten av satellittfjernsyn i 1980-årene ble Tyskland et stort marked for fremvoksende internasjonale, kommersielle fjernsynsselskaper. Ca. 90 % av de tyske husholdningene har kabel- eller satellitt-TV, og de fleste har tilgang til rundt 30 offentlige eller kommersielle kanaler som er gratis, noe som har gjort at betalings-TV er mindre utbredt enn mange andre steder. Blant de største kommersielle aktørene er RTL, som sender fra Luxembourg. Dette selskapet er eid av mediekonsernet Bertelsmann. Tysklands andre store mediekonsern er Axel Springer AG. Det eier i tillegg til aviser og forlag ca. en fjerdedel av TV-selskapet ProSiebenSat.1 Media AG , der en investorgruppe ledet av den amerikanske milliardæren Haim Saban eier 75 %. Et tidligere medieselskap, Kirch Media, som eide 40 % av Springer-konsernet, satset på satellitt-TV, filmrettigheter og betalings-TV; det kollapset i 2002, og ble kjøpt av Haim Sabans gruppe og deler av det inngår nå i ProSiebenSat.1

Tyskland har kommet langt når det gjelder arbeid for overgang til digital kringkasting, både radio og TV. De offentlige kringkastingsselskapene ZDF og ARD har allerede nå en rekke digitale kanaler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.