medier i Serbia

Som EU-kandidatland overvåkes mediesituasjonen i Serbia av EU. En lang rekke kritikkverdige og problematiske forhold dokumenteres regelmessig uten at EU nødvendigvis har verktøy som er sterke nok for å påvirke situasjonen på en tilfredsstillende måte. I utgangspunkt positive lovendringer må også omsettes for å få virkning, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle.

Ett av de største problemene er at regjeringen eier eller kontrollerer store deler av det serbiske medielandskap, ikke minst i den for serberne viktige TV-sektoren. Staten kan enten kjøpe opp medier direkte, særlig etter nye lovendringer i 2023, eller involvere seg i form av andre modeller for statlig finansiering, for eksempel reklame, offentlig anbud på medieprosjekter og offentlige anskaffelser av medietjenester, som deles ut til regjeringsvennlige medievirksomheter på en ugjennomsiktig måte. Kritiske medievirksomheter mottar ikke støtte og blir stemplet som statsfiendlige. Deres journalister får dessuten bare i begrenset grad intervjumuligheter med regjeringsrepresentanter. Forholdene bidrar til utbredt selvsensur. I tillegg opplever journalister også fysiske og verbale angrep samt direkte trykk utenfra.

Et annet problem i den serbiske mediesektoren er den enorme spredningen av desinformasjon, ikke minst fra russisk side. Blant annet har den i EU utestengte TV-kanalen RT (tidligere Russia Today) startet en egen serbiskspråklig kanal, RT Balkan, og det russiske nyhetsbyrået Sputnik har et serbiskspråklig tilbud. Store serbiske tabloidaviser og TV-kanaler bidrar regelmessig til spredningen av usannheter, og de spres ikke bare nasjonalt, men i hele den vestlige Balkanregionen.

I den forbindelse må også den serbiske reguleringsmyndigheten REM nevnes, som skulle ha tilsyn med alle elektroniske og audivisuelle medier, men som ikke oppfyller sin tiltenkte oppgave.

Mediemangfold

Ifølge rapporten Media Pluralism Monitor 2022 er mediemangfoldet i Serbia særlig truet med tanke på medienes politiske uavhengighet, men også med tanke på markedsmangfoldet og medienes sosiale inkludering.

Den politiske uavhengigheten trues blant annet av regjeringens finansiering av allmennkringkasteren og regjeringens involvering i resten av mediesektoren.

Markedsmangfoldet er truet av blant annet eiernes involvering som blander seg inn i journalistenes arbeid på vegne av reklamekunder. Dereguleringen av mediesektoren i 2014 og 2016 har dessuten ført til at Telekom Srbija, der staten er den største aksjeeieren, har kjøpt en rekke andre mediebedrifter.

Med tanke på medienes sosiale inkludering er kvinnenes muligheter i mediesektoren begrenset, de har for eksempel langt dårligere muligheter å komme i lederposisjoner enn menn og er nesten fraværende som kilder og subjekter i politisk medieinnhold. Videre finnes det ingen god beskyttelse mot hatefulle ytringer.

Pressefrihet og tillit til mediene

På Reportere uten grensers indeks over pressefriheten havner Serbia med 59 av 100 mulige poeng på en 91. plass, en forverring om 12 plasser sammenliknet med året før og den største nedgangen blant EU- og Balkanlandene (2023).

Serbernes tillit til mediene er lav uansett politisk ståsted. Generelt stoler serberne mest på TV-nyheter og da spesielt allmennkringkasteren RTS, men selv den har kun én av to tillit til. Særlig de yngre som bor i byene og har høy utdanning, stoler i liten grad på mediene.

Medieteknikk

85 prosent av alle serbere har internettilgang, et tall som har mer enn fordoblet seg siden 2010. De aller fleste kobler seg til nettet ved hjelp av mobiltelefonen (2023).

Mediebransjen og -økonomi

Konserner

Den serbiske staten eier både de to allmennkringkastingsselskapene Radio Televizija Srbije (RTS) og mer regionale Radio Televizija Vojvodine (RTV) i Novi Sad, halvparten av firmaet Politika novine i magazini, som utgir landets eldste avis, og telekommunikasjonsselskapet Telekom Srbja, som igjen eier 20 TV-kanaler. Siden Telekom Srbja samtidig er den største distributøren av kabel-TV i landet, har den mulighet til å forbigå uavhengige medievirksomheter.

Mange av de store serbiske medievirksomhetene eies av enkeltpersoner med tette forbindelser til regjeringen. Blant de regjeringsvennlige konsernene i TV-sektoren kan man regne Kopernikus Network, som eier omtrent 200 TV-kanaler, Pink Media Group, som eier blant annet en rekke TV-kanaler, store filmstudioer, en strømmetjeneste, en radiokanal og et flyselskap, og Happy TV. De største aktørene i radiosektoren er Maxim Media Plus med tette forbindelser til det serbiske progressive partiet og S Media Team med forbindelser til sosialistpartiet.

Med tanke på pressen er Media 026 eier og deleier i to av de største avisene i landet. Alo Media System eier både en tabloidavis og radiokanaler, Medijska mreža også en tabloidavis. Både Mondo, Ringier og Insajder Tim eier hver en avis med TV-kanal og gjerne en rekke nettsteder. Alle disse kan karakteriseres som regjeringsvennlige.

United Media eier blant annet den regjeringskritiske TV-kanalen N1 og uavhengige aviser og tidsskrifter.

Reklame

Alle av landets mer enn 2500 medievirksomheter er avhengige av reklame og/eller statlige midler for å kunne overleve. Staten er virksomheten som bruker mest penger på reklame. Samtidig har eierne av reklamebyråene tette bånd til regjeringen.

Mediebruk og medietilbud

Nyhetskilder

TV er for serberne det viktigste nyhetsmediet, etterfulgt av nettbaserte nyheter fra for eksempel nettportaler eller tidsskrifter og sosiale medier. Familie og venner, radio og papiraviser spiller en heller uvesentlig rolle.

Særlig i den autonome provinsen Voijvodina finnes en rekke medietilbud på minoritetsspråkene.

Sosiale medier

Den største rekkevidden har Facebook, etterfulgt av Youtube, Instagram og Messenger. Færre bruker Snapchat, TikTok, LinkedIn og Twitter / X.

Presse og bøker

Antallet aviser har gått betraktelig ned i de siste årene, og avisene har mistet halvparten av leserne sine mellom 2016 og 2022. Større aviser er Večernje novosti (Media 026), Politika (statlig/Media 026), Blic (Ringier), Kurir (Mondo), Informer (Insajder Tim), Alo (Alo Media System), Srpski telegraf (Media Network) og Danas (United Media).

De største avisene er ofte sensasjonspregete tabloidaviser med liten interesse for etiske og journalistiske standarder. De er regjeringsvennlige og bidrar til spredningen av propaganda og desinformasjon. For å bøte på lesermangelen, utvider de delvis aktivitetene sine til kabel-TV.

De fleste avisene i Serbia utgis på serbisk, men det er også publikasjoner på for eksempel ungarsk, kroatisk, rumensk, slovakisk, rusinsk, bulgarsk, engelsk og russisk.

I året publiseres det mellom 12 000 og 13 000 bøker og brosjyrer, de aller fleste på serbisk, men noen også på engelsk, ungarsk og en rekke andre språk. Det finnes dessuten mer enn 2000 biblioteker med omtrent 1,5 millioner brukere i landet. Mer enn halvparten av bibliotekene er skolebiblioteker og omtrent en fjerdedel folkebiblioteker.

TV, radio og strømmetjenester

TV-markedet består av to allmennkringkastere, RTS og RTV, en håndfull private nasjonale TV-kanaler og flere enn 200 regionale og lokale kanaler med digital terrestrisk lisens.

RTS har tre TV-kanaler og fire radiokanaler, RTV to TV-kanaler og tre radiokanaler. En av RTVs TV-kanaler og to av dens radiokanaler sender program på minoritetsspråk. Begge kringkastere mottar midler fra lisensgebyrene. I tillegg mottar RTV betydelige midler fra statsbudsjettet, noe som får konsekvenser for kringkasterens uavhengighet og objektivitet.

RTS 1 er landets mest sette TV-kanal. Av andre store kanaler kan Pink TV (Pink Media), Prva (Kopernikus) og Happy TV nevnes. De store internasjonale videostrømmingstjenestene spiller ingen vesentlig rolle.

Siden reklamemarkedet for radio er sterkt begrenset, brukes mediet først og fremst til lettvint avspilling av musikk og veldig lite i nyhetssammenheng. Totalt finnes mer enn 300 kanaler. Ved siden av allmennkringkasterens kanaler er noen av de store kanalene Radio S1 (Radio S), Hit FM (Maxim Media) og Play Radio (Kopernikus). Musikkstrømming er økende, men spiller enn så lenge ingen stor rolle. Spotify etablerte seg i landet i 2020.

Historikk

Statskringkastingsselskapet RTS ble grunnlagt i 1929.

Til 1956 var alle avisene i det daværende Jugoslavia (som Serbia var en del av) eid av kommunistpartiet. Fra 1956 med økonomiske reformer ble pressens stilling friere, men fremdeles beholdt regimet kontrollen over mediene. Det første TV-programmet ble sendt i 1958. I slutten av 1980-årene kom det ut over 3000 publikasjoner, 27 av dem var dagsaviser. Under Jugoslavia-konflikten spilte mediene en viktig rolle.

Etter at Slobodan Milošević vant parlamentsvalget i 1993, sikret det regjerende sosialistpartiet seg kontroll over det statlige fjernsynet og de viktigste avisene. I Beograd fantes det uavhengige medier, men de var ute av stand til å nå massene. Den offisielle propagandaen hadde dermed god grobunn. Massemedia, særlig TV, ble viktige redskaper for nasjonalismen. Etter Jugoslavias oppløsning i 1993 førte krigene, sanksjonene og de økonomiske problemene i kjølvannet av disse til dyrere aviser og kraftige opplagsfall.

Etter Miloševićs avgang i 2000 fikk pressen en ny frihet. RTS, som tidligere hadde vært hovedsakelig statlig drevet og kontrollert, endret seg i retning av å bli en public service-kringkaster. Men endringene i mediesektoren har vært usammenhengende og ufullstendige og har skjedd sakte.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Rapporter og artikler

Internasjonale organisasjoner

Statistikk og databaser

Litteratur

  • Branković, Srboban (1998): The Media in Serbia. I: SEER: Journal for Labour and Social Affairs in Eastern Europe, Vol. 1, No. 3 (September 1998), side 135-142. Les artikkelen i JSTOR
  • Hammond, Philip og Herman, Edward S., redaktører (2000): Degraded Capability: The Media and the Kosovo Crisis. London; Sterling, Virginia: Pluto Press. Les boka i Internet Archive
  • Janjić, Stefan (2023): Disinformation in Serbia. I: Blurring the Truth. Disinformation in Southeast Europe. Utgitt av Nehring, Christopher og Sittig, Hendrik. Konrad-Adenauer-Stiftung Media Programme Southeast Europe. Side 231 til 255. Les artikkelen her
  • Kurspahić, Kemal (2003): Prime Time Crime: Balkan Media in War and Peace. Washington, DC: United States Institute of Peace Press. Les boka i Internet Archive
  • Milojević, Ana (2021): Three Decades Later: From Self-Managed to State-Captured Media in Serbia. I: Daskalova, Nikoleta og Sittig, Hendrik (redaktører): Three decades later. The media in South East Europe after 1989. Konrad-Adenauer-Stiftung Media Programme South East Europe. Side 265 til 289. Les artikkelen her
  • Radojković, Miroljub (2019): Public Service Media in Serbia:A State of Flux. I: A Pillar of Democracyon Shaky Ground. Public Service Media in South East Europe. Utgitt av Fabijanić, Darija og Sittig, Hendrik. Konrad-Adenauer-Stiftung Media Programme South East Europe. Side 215 til 233. Les artikkelen her

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Serbias samtidshistorie

Svein Mønnesland
Professor emeritus, Universitetet i Oslo