Massemedier i Russland har gjennom historien vært hemmet av sensur. Både under tsarveldet og sovjet-tiden ble sensuren imidlertid praktisert med ulik grad av strenghet. De siste årene Sovjetunionen eksisterte og årene etter oppløsningen utover på 1990-tallet var pressefriheten stor. Myndighetene har utover på 2000-tallet kontroll over de største etermediene og benytter denne kontrollen ikke til å sikre mangfold, men til å gi myndighetenes synspunkter forrang. I aviser, tidsskrifter og bøker er det stort meningsmangfold.

I 1999 var det ca. 15 800 registrerte aviser og 7 500 ukeblader og tidsskrifter i Russland. Nesten alle opplevde et sterkt opplagsfall i årene etter Sovjetunionens oppløsning. Verken det gamle Russland eller Sovjetunionen hadde en fri presse i vesteuropeisk forstand, bortsett fra et par korte perioder (1905-1906 og 1917). Den første avisen ble grunnlagt i Moskva i 1703 av tsar Peter den store. En tyskspråklig avis, St. Petersburger Zeitung, begynte å utkomme i 1727, og året etter kom Sankt-Peterburgskije Vjedomosti (Sankt-Petersburg Tidende), som begge fortsatte fram til 1917. Avisene var fra begynnelsen underlagt tsarens sensur. Tidlig på 1800-tallet kom de første lover som regulerte sensuren.

Den franskspråklige Journal de St. Petersbourg ble utgitt fra 1824 og var organ for utenriksdepartementet. Blant russiske emigranter var det politiske tidsskriftet Kolokol (Klokken), som ble utgitt i London av Aleksandr Herzen i årene 1857-1869, mye lest. Det ble også smuglet inn i Russland. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg også en russisk tradisjon for «tykke tidsskrifter» som formidlet både debattstoff og rent litterære verk. Kjente russiske forfattere som Pusjkin og Tsjekhov arbeidet i slike tidsskrifter.

Da det ble trykkefrihet i oktober 1905, ble det startet en lang rekke avisforetagender, men de fleste av dem opphørte da sensuren ble gjeninnført i april 1906. Revolusjonen i mars 1917 brakte også en kortere frihetstid for russisk presse, men den varte bare fram til oktoberrevolusjonen, og fra begynnelsen av 1920-årene kom den russiske pressen helt og fullt under kommunistpartiets kontroll. Samtidig fikk den, senere også radioen og fjernsynet, hele Sovjetunionen som nedslagsfelt. Dens oppgave ble å spre den marxist-leninistiske ideologi og oppdra befolkningen til ansvarsbevisste og patriotiske sovjetborgere. Pressen skulle også spille en rolle som klageinstans, men klager som kunne tolkes som kritikk av selve samfunnssystemet, ble luket ut.

I sovjettiden var den mest betydningsfulle avisen hovedorganet for kommunistpartiets sentralkomité, Pravda (Sannheten). Avisen hadde begynt å komme ut allerede i 1912. I 1980-årene ble den trykt i 44 byer, og opplaget var oppe i over 10 millioner eksemplarer. De største avisene var det sentrale fagforeningsråds Trud (Arbeid, opplag 1986: 19 millioner) og ungkommunistenes Komsomolskaja Pravda (opplag 1986: 17 millioner). Andre store aviser med politisk tyngde var Izvestija (Nyheter), som ble utgitt av det øverste sovjets presidium, men ble betraktet som regjeringens organ, og forsvarsdepartementets Krasnaja Svesda (Røde Stjerne). Av periodiske publikasjoner var blant annet forfatterforeningens ukeavis, Literaturnaja Gazeta, betydningsfull.

Formidlingen av nyheter skjedde gjennom det statlige telegrambyrået TASS (Telegrafnoje Agentstvo Sovjetskogo Sojusa), som ble opprettet i 1925. Pressebyrået Novosti, som ble startet i 1961, sendte ut mer featurepreget stoff.

Med Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 skjedde det en radikal endring i medienes rolle. Nyheter som tidligere ikke hadde kommet på trykk, for eksempel om ulykker og andre «negative» begivenheter, ble nå formidlet til allmennheten. Det ble også rom for samfunnskritikk, noe som blant annet skyldtes at Gorbatsjov-fløyen i kommunistpartiet brukte mediene i kampen mot motstanderne av reformpolitikken.

Utviklingen i russisk presse etter oppløsningen av Sovjetunionen har vært preget av de store omstillingsproblemene i landets økonomi. Avisene har måttet gå gjennom en brutal markedstilpasning; noen har bukket under og opplagstallene har falt dramatisk. Blant dem som har vært hardest rammet er Pravda, som i en periode i 1996 ikke kom ut i det hele tatt. Opplaget til den nå uavhengige venstreorienterte avisen falt til ca. 15 000 i 1997, men var fire år senere oppe i ca. 70 000.

Det har vært en kraftig opplagsnedgang for papiraviser i Russland på 2000-tallet. Avisene ligger gratis tilgjengelig på nett og leses hovedsakelig der. Det er et langt større politisk mangfold i pressen enn i etemerdiene, men det blir øvd betydelig press både fra myndighetene og andre maktgrupperinger mot aviser som driver kritisk gravejournalistikk. Russlands mestselgende dagsaviser er: Regjeringsavisen Rossiijskaja gazeta 3 296 000 (2017), Kommersant: 98 000 (2017), Moskovskij Komsomolets, opplag: 700 000 (2017), Komsomolskaja Pravda, opplag: 305 000 (2017), Novaja Gazeta, opplag 188 000 (2017), og Izvestija, opplag: 183 000 (2017). Fagforeningsavisen Trud, som i sovjetperioden var verdens største dagsavis med et opplag på 21,5 millioner (1990) er nå i praksis en ukeavis med beskjedent opplag.

Kvalitetsavisen Literaturnaja Gazeta (grunnlagt 1831, opplag ca. 57 000 (2002). De «tykke tidsskriftene», som som Novyj Mir, Znamja, Oktjabr og Druzjba Narodov, sliter i det omskiftelige markedet. Disse har spilt en helt sentral role i russisk kulturliv.

Den mestselgende ukeavisen er populæravisen Argumenty i Fakty, opplag ca. 1 640 000 (2017). Det gamle kvalitetsmagasinet Ogonjok har et opplag på 88 000 (2017).

Det finnes også en rekke gratisaviser, som RBK: 80 000 (2017) og Metro, som kommer ut i sju regioner: 183 000 (2017). Den engelskspråklige kvalitetsavisen Moscow Times legges ut på kafeer og har et opplag på 55 000.

En viktig endring i russiske mediers arbeidsbetingelser etter 1991, er at det er dannet uavhengige nyhetsbyråer som Interfax. Den statlige kontroll over nyhetsformidlingen er derfor kraftig redusert. Det største nyhetsbyrået, Itar Tass, er imidlertid fremdeles statlig. Den politiske frigjøringen av mediene som begynte før Sovjetunionens sammenbrudd, har fortsatte utover på 1990-tallet, men har stoppet opp på 2000-tallet.

Flere russiske journalister ble myrdet i 1990-årene. Mordet på Anna Politkovskaja er det mest omtalte tilfellet.

Sovjetunionen hadde to riksdekkende radio- og fjernsynsprogrammer. I tillegg hadde enkeltrepublikker og autonome områder egne radio- og fjernsynssendinger. Moskva radios utenlandsprogrammer ble sendt over hele verden på 75 språk, blant annet norsk. Etter Sovjetunionens oppløsning fortsatte massemediene å være sterkt avhengig av offentlig eller privat støtte, noe som har ført til betydelige problemer for pressefriheten, ikke minst i etermediene, der det har vært ført en hard kamp om kontrollen.

Fjernsyn er det ubestridt mest brukte massemediet i Russland. De viktigste delene av radio- og fjernsynsvirksomheten i Russland er statsdrevet eller har tette forbindelser til regjeringen. Dette gjelder Pervyj kanal (Første kanal) og Rossija 1. Kanalen NTV kontrolleres av det statskontrollerte energiselskapet Gazprom. Betal-TV er på frammarsj.

Staten har også eierinnflytelse over den riksdekkende radioen og et stort antall lokale radio-stasjoner. Sendingene er på russisk og et 40-talls minoritetsspråk.

Tidligere Moskva radios utenlandsprogrammer ble i er overtatt av selskapet Golos Rossii (Voice of Russia) i 1993 og hadde sendinger på 31 språk. I 2014 ble Golos Rossii reorganisert som Radio Sputnik med nyhetsbyrå, radiosendinger og nettavis på mer enn 30 språk.

Den statsdrevne TV-kanalen Russia Today ble opprettet i 2005 og sender over satelitt på engelsk, fransk, spansk og arabisk. Både Sputnik og Russia Today forfekter offisielle, russiske synspunkter.

Den uavhengige tv-kanalen Dozjd (Regn) sender programmer med samfunnskritisk innhold, og er ofte kontroversiell. Dozjd har vært utsatt for ulike byråkratiske hundre fra myndighetenes side. Kanalen baserer seg på betal-tv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.