I 1999 var det ca. 15 800 registrerte aviser og 7 500 ukeblader og tidsskrifter i Russland. Nesten alle opplevde et sterkt opplagsfall i årene etter Sovjetunionens oppløsning. Verken det gamle Russland eller Sovjetunionen hadde en fri presse i vesteuropeisk forstand, bortsett fra et par korte perioder (1905-1906 og 1917). Den første avisen ble grunnlagt i Moskva i 1703 av tsar Peter den store. En tyskspråklig avis, St. Petersburger Zeitung, begynte å utkomme i 1727, og året etter kom Peterburgskija Vjedomosti (Petersburg Tidende), som begge fortsatte frem til 1917. Avisene var fra begynnelsen underlagt tsarens sensur. Tidlig på 1800-tallet kom de første lover som regulerte sensuren.

Den franskspråklige Journal de St. Petersbourg ble utgitt fra 1824 og var organ for utenriksdepartementet. Blant russiske emigranter var det politiske tidsskriftet Kolokol (Klokken), som ble utgitt i London av Aleksandr Herzen i årene 1857-1869, mye lest. Det ble også smuglet inn i Russland. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg også en russisk tradisjon for «tykke tidsskrifter» som formidlet både debattstoff og rent litterære verk. Kjente russiske forfattere som Pusjkin og Tsjekhov arbeidet i slike tidsskrifter.

Da det ble trykkefrihet i oktober 1905, ble det startet en lang rekke avisforetagender, men de fleste av dem opphørte da sensuren ble gjeninnført i april 1906. Revolusjonen i mars 1917 brakte også en kortere frihetstid for russisk presse, men den varte bare frem til oktoberrevolusjonen, og fra begynnelsen av 1920-årene kom den russiske pressen helt og fullt under kommunistpartiets kontroll. Samtidig fikk den, senere også radioen og fjernsynet, hele Sovjetunionen som nedslagsfelt. Dens oppgave ble å spre den marxist-leninistiske ideologi og oppdra befolkningen til ansvarsbevisste og patriotiske sovjetborgere. Pressen skulle også spille en rolle som klageinstans, men klager som kunne tolkes som kritikk av selve samfunnssystemet, ble luket ut.

I sovjettiden var den mest betydningsfulle avisen hovedorganet for kommunistpartiets sentralkomité, Pravda (Sannheten). Avisen hadde begynt å komme ut allerede i 1912. I 1980-årene ble den trykt i 44 byer, og opplaget var oppe i over 10 millioner eksemplarer. De største avisene var det sentrale fagforeningsråds Trud (Arbeid, opplag 1986: 19 mill.) og ungkommunistenes Komsomolskaja Pravda (opplag 1986: 17 mill.). Andre store aviser med politisk tyngde var Izvestija (Nyheter), som ble utgitt av det øverste sovjets presidium, men ble betraktet som regjeringens organ, og forsvarsdepartementets Krasnaja Svesda (Røde Stjerne). Av periodiske publikasjoner var blant annet forfatterforeningens ukeavis, Literaturnaja Gazeta, betydningsfull.

Formidlingen av nyheter skjedde gjennom det statlige telegrambyrået TASS (Telegrafnoje Agentstvo Sovjetskogo Sojusa), som ble opprettet i 1925. Pressebyrået Novosti, som ble startet i 1961, sendte ut mer featurepreget stoff.

Med Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 skjedde det en radikal endring i medienes rolle. Nyheter som tidligere ikke hadde kommet på trykk, for eksempel om ulykker og andre «negative» begivenheter, ble nå formidlet til allmennheten. Det ble også rom for samfunnskritikk, noe som blant annet skyldtes at Gorbatsjov-fløyen i kommunistpartiet brukte mediene i kampen mot motstanderne av reformpolitikken.

Utviklingen i russisk presse etter oppløsningen av Sovjetunionen har vært preget av de store omstillingsproblemene i landets økonomi. Avisene har måttet gå gjennom en brutal markedstilpasning; noen har bukket under og opplagstallene har falt dramatisk. Blant dem som har vært hardest rammet er Pravda, som i en periode i 1996 ikke kom ut i det hele tatt. Opplaget til den nå uavhengige venstreorienterte avisen falt til ca. 15 000 (1997), men var fire år senere oppe i ca. 70 000.

Russlands mestselgende dagsaviser i tiden etter årtusenskiftet har vært: fagforeningsavisen Trud, opplag: 1 700 000 (2001), Moskovskij Komsomolets, opplag: 800 000 (2001), Komsomolskaja Pravda, opplag: 785 000 (2001), Novaja Gazeta, opplag 670 000 (2001), Megrapolis Ekspress, opplag 500 000 (2003), og Izvestija , opplag: 234 000 (2002). Kvalitetsavisen Literaturnaja Gazeta (grunnlagt 1831, opplag ca. 57 000 (2002)) og de «tykke tidsskriftene» har slitt i det omskiftelige markedet. Den mestselgende ukeavisen har vært populæravisen Argumenty i Fakty, opplag ca. 2 880 000 (2000).

En viktig endring i russiske mediers arbeidsbetingelser etter 1991, er at det er dannet uavhengige nyhetsbyråer som Interfax. Den statlige kontroll over nyhetsformidlingen er derfor kraftig redusert. Det største nyhetsbyrået, Itar Tass, er imidlertid fremdeles statlig. Den politiske frigjøringen av mediene som begynte før Sovjetunionens sammenbrudd, har fortsatt, men mulighetene til å drive kritisk journalistikk har likevel vært begrenset som følge av lovløshet og mafiavirksomhet; flere russiske journalister ble myrdet i 1990-årene.

Sovjetunionen hadde to riksdekkende radio- og fjernsynsprogrammer. I tillegg hadde enkeltrepublikker og autonome områder egne radio- og fjernsynssendinger. Moskva radios utenlandsprogrammer ble sendt over hele verden på 75 språk, blant annet norsk. Etter Sovjetunionens oppløsning fortsatte massemediene å være sterkt avhengig av offentlig eller privat støtte, noe som har ført til betydelige problemer for pressefriheten, ikke minst i etermediene, der det har vært ført en hard kamp om kontrollen. I 2002 var det i alt 550 fjernsynsstasjoner i Russland, 150 av disse var statlige.

De viktigste delene av radio- og fjernsynsvirksomheten i Russland er statsdrevet. Dette gjelder de tre TV-kanalene som hører til den russiske statskringkastingen VGTRK: Telekanal Rossija, tidligere RTR (grunnlagt 1991), som dekker 92 % av befolkningen, kulturkanalen Kanal Kultury (grunnlagt 1997) og Telekanal Sport (grunnlagt 2003). Pervyji Kanal-Kanal 1, tidligere ORTs Kanal 1 (grunnlagt 1995) er eid 51 % av staten og 49 % av private, den er riksdekkende og når ut til store deler av området som utgjorde det tidligere Sovjetunionen.

I tillegg til det store antallet lokale radio- og fjernsynsstasjoner, finnes det mange kabelselskaper og et stort privat fjernsynsselskap (Nezavisimoje televidenje - NTV, grunnlagt i 1995, eid 65 % av det statlige energiselskapet Gazprom), det dekker de mest sentrale delene av Russland og sender til russiske miljøer i Israel, Europa og USA.

Staten har gjennom VGTRK også eierinnflytelse over den riksdekkende radioen og et stort antall lokale radio-stasjoner. Sendingene er på russisk og et 40-talls minoritetsspråk. Tidligere Moskva radios utenlandsprogrammer er overtatt av selskapet Golos Rossii (Voice of Russia) og har sendinger på 31 språk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.