Massemedier i Kina

Massemedier i Kina er i større eller mindre grad kontrollerte av Kinas kommunistparti (KKP). Alle aviser og TV er underlagt sensur, og i tillegg er det vanlig med selvsensur for å unngå problem med styremaktene.

Bruk av internett har vokst hurtig, og Kina har i dag verdas største nettsamfunn med mer enn en halv milliard brukere. Sensuren er streng, og pornografi og opposisjon mot KKP blir ikke akseptert. Trass dette, og innenfor gitte rammer, utgjør blogging, publisering og spredning av informasjon på internett via datamaskin og mobiltelefon en betydelig faktor for påvirkning og endring av det kinesiske samfunnet.

Presse

Frem til 1890-årene eksisterte det praktisk talt ingen selvstendig innenlandsk presse i Kina. Etter hvert oppstod et meget stort antall småblader, hvorav bare noen ganske få nådde opp i opplag over 100 000. Språket var ofte konservativt med innslag av klassisk kinesisk. Ledende blad i perioden frem til slutten av 1940-årene var Shibao i Beijing, Da Gongbao i Tianjin, Zhongyang Ribao i Nanjing og Xin Wenbao i Shanghai. Shanghai hadde i samme periode en rekke blader på fremmede språk, med North China Daily News (1894–1951) som det ledende. Andre blader på engelsk var China Times og The China Press.

Media i Kina har tradisjonelt vært talerør for styresmaktene, og dette kom til uttrykk i sin mest ekstreme form under kulturrevolusjonen i 1966–1976, da mange aviser ble nedlagt og de resterende fungerte som regjeringens propagandakanaler. I 1980-årene under liberaliseringen og "De fire moderniseringer" under Deng Xiaoping var det en relativt stor grad av åpenhet i massemedia, men denne ble innskrenket etter at demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 ble slått ned. Kinesisk presse har etter dette i stor grad vært preget av reportasjer som understøtter kommunistpartiets politikk. Eksempler på disse er de viktigste nasjonale dagsavisene Renmin Ribao (Folkets Dagblad) og Gongren Ribao (Arbeidernes Dagblad), Jiefangjun Bao er organ for Folkets frigjøringshær. Det utkommer også en engelskspråklig dagsavis, kontrollert av kommunistpartiet, China Daily (Zhongguo Ribao, grunnlagt i 1981). I tillegg har hver provins sin egne dagsaviser.

I 2007 var det 1938 aviser og 9468 blader og tidsskrifter i Kina. Dette antallet har holdt seg relativt jevnt i tiden etter dette. I 2018 ble det publisert 1871 aviser og 10139 blader og tidsskrifter. Når det gjelder distribusjonen av tidsskrifter er den usikker da flere bruker egne kanaler til dette.

I 2002 ble det for første gang tillatt med utenlandske investeringer i deler av pressen. I 2003 stengte myndighetene 673 ulønnsomme statlige publikasjoner, som et ledd i en plan om å få landets aviser til å bli uavhengige av statlig støtte. Fra 1990-årene og fremover har tendensen i kinesisk presse vært en stadig sterkere kommersialisering, noe som imidlertid ikke har innebåret noen større grad av frihet for mediene. Etter at Xi Jinping ble landets leder fra 2012 har sensuren blitt strengere og med dette også selvsensuren, i stor grad fra avisenes egen side.

Nyhetsbyrået Xinhua (Det nye Kina) er blant de største i verden med rundt 180 kontor i over 100 land, samt 33 kontor i alle Kinas provinser.

Radio og fjernsyn

All kringkastingsvirksomhet i Kina er underlagt departementet for radio, film og fjernsyn. Det statlige kringkastingsselskapet China National Radio (CNR, grunnlagt i 1945) sender nasjonale programmer på kinesisk, kinesiske dialekter og minoritetsspråk i 21 kanaler. Utenlandsradioen China Radio International (tidligere Radio Beijing, grunnlagt i 1941) sender over 2700 timer per dag på mer enn 50 språk, noe som gjør den til en av verdens største radiostasjoner.

De første fjernsynssendingene startet i 1958 i Beijing, og det statlige fjernsynsselskapet China Central Television (CCTV) sender i 25 gratiskanaler, samt 19 betalingskanaler. De aller fleste kanalene sender 24 timer i døgnet. Siden 1979 er det tillatt med reklame mellom en del programmer. Regjeringen har forsøkt å begrense kinesernes adgang til å se utenlandsk satellittfjernsyn og parabolantenner ble forbudt fra 1994. Utenlandske selskaper ble også nektet å etablere kabelfjernsyn. Utenlandske kabelsendinger kan kun mottas i bygningskomplekser for utenlandske statsborgere som for eksempel diplomatområder og dyrere hoteller.

I 2020 er det i Kina over 3000 radiostasjoner og omtrent det samme antallet fjernsynsstasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg