Frankrike har ca. 130 dagsaviser (2007) med et samlet opplag på rundt 12 mill. Dette er et relativt lavt tall i forhold til landets folketall. Noe av årsaken er et dårligere distribusjonsnett enn det man f.eks. har i Norden. Typisk for fransk dagspresse er at flere av de store avisene, også den største, finnes utenfor hovedstaden; provinspressen består bl.a. av Ouest-France (Rennes, i 17 lokale utgaver med totalopplag 2007: ca. 800 000), La Voix du Nord (Lille, 29 utgaver, ca. 296 000) og Sud-Ouest (Bordeaux, 23 utgaver, ca. 314 000). Regionavisenes sterke stilling skyldes ikke minst et utstrakt samarbeid om annonser. Samtidig er det riksavisene som er blitt hardest rammet av økonomiske nedgangstider og av den økende konkurransen fra radio, fjernsyn og nettaviser.

Av Paris-pressen kan særlig nevnes Le Figaro (opplag 2008: ca. 339 000) og Le Monde (ca. 320 000), sistnevnte spiller en spesiell rolle som uavhengig og seriøs kvalitetsavis. Løssalgsavisen France-Soir, som tidligere var størst blant hovedstadsavisene, mistet i 1990-årene mye av sitt opplag, den ligger (2007) på ca. 24 000. Den største dagsavisen i Paris er nå Le Parisien, som medregnet den nasjonale utgaven Aujourd'hui en France, hadde et opplag ca. 502 000 i 2006. For øvrig kan nevnes den radikale uavhengige Libération (ca. 140 000 i 2007) og kommunistorganet L'Humanité (ca. 53 600).

Fenomenet gratisaviser dukket for alvor opp i Frankrike etter at den sveitsiske gratisavisen 20 Minutes (grunnlagt 1999 av det norske Schibsted-konsernet) etablerte en fransk utgave i Paris i 2002. Landet hadde i 2007 fire store gratisaviser, som med i alt 24 lokale utgaver hadde et samlet opplag på ca. 2,66 mill. eksemplarer. Størst var Metro, med 9 lokalutgaver og et totalopplag på 982 810; 20 Minutes hadde 8 lokalutgaver og et samlet opplag på ca. 870 000.

Ukepressen spiller en betydelig rolle i Frankrike, bl.a. aktualitetsmagasinene Paris-Match, L'Express og Le Nouvel Observateur.

Grunnleggeren av den franske presse er Th. Renaudot, som 30. mai 1631 sendte ut det første nummeret av ukebladet Gazette. Utviklingen gikk langsomt, med få nystartinger og mange vanskeligheter for de forskjellige blad inntil tiden omkring revolusjonen. Like før var det første dagbladet blitt grunnlagt: Le journal de Paris (1777–1840). I perioden 1789–93 ble mer enn 1000 nye aviser startet. Det var den voldsomt økte politiske interessen som gav seg utslag, samtidig som trykke- og talefrihet var blitt innført. Blant de mest kjente av revolusjonstidens aviser var Marats L'Ami du Peuple, Brissots Le Patriote Français og Journal des Débats, som gjennom halvannet hundre år hevdet sin stilling som et av Frankrikes førende blad. Pressen fikk imidlertid mange vanskeligheter å kjempe med under det autokratiske styret som fulgte, både under Napoleon og senere. En lang rekke aviser måtte gå inn som følge av myndighetenes inngrep, og like til 1881 hemmet sensuren mer eller mindre den franske presses virksomhet. Likevel ble en rekke av de mest kjente franske aviser grunnlagt omkring midten av 1800-tallet (Le Figaro 1854, Le Temps 1861), og pressen fikk en stadig større utbredelse takket være nye tekniske hjelpemidler, høyere levestandard og stigende folkeopplysning. Det første telegrambyrået ble grunnlagt av Charles Havas 1832, og 1836 lanserte E. de Girardin den første billige populæravis, La Presse. Den ble 1863 fulgt av Le Petit Journal, som i 1898 hadde et opplag på over en million. I 1914 var Le Petit Parisien verdens største presseforetak med et opplag på 1,5 million.

Franske aviser kunne tidligere deles klart i nyhetsaviser, journaux d'information, og politiske aviser, journaux d'opinion. Blant de største avisene i den første gruppen var i mellomkrigstiden Paris-Soir, den venstreorienterte Le Petit Parisien, de konservative Le Journal, L'Intransigeant og Le Matin. Artikkelstoffet var hovedinnholdet i typiske journaux d'opinion som de ledende konservative aviser Le Temps, Le Figaro og Le Journal des Débats, sosialistenes Le Populaire og kommunistenes L'Humanité. Det rojalistiske L'Action Française var organet for en fascistisk preget politikk. Blant de mest kjente tidsskriftene var La Revue des Deux Mondes, Le Mercure de France, La Nouvelle Revue Française og en rekke politiske ukeaviser som Le Canard Enchaîné, Gringoire og Candide.

Okkupasjonstiden 1940–44 førte til en fullstendig omlegging av den franske pressestrukturen. Mange blad ble overflyttet til den frie sonen, andre ble nedlagt, overført til utlandet (London eller Alger) eller utgitt illegalt, og enkelte ble nazifisert. Få av de illegale avisene fortsatte etter frigjøringen. Ved en lov i 1944 ble alle blad som kom ut med okkupasjonsmaktens samtykke forbudt, og deres eiendom ble konfiskert. Nystartede blad fikk overta trykkpresse og lokaler, og enkelte ble også bevilget startkapital. Som følge av denne drastiske utrenskningen gikk antall blad sterkt ned, og tendensen fortsatte i etterkrigstiden: I 1946 var det 203 dagsaviser i Frankrike, hvorav 26 i Paris; 20 år etter var tallene 100 og 12. Samtidig forsvant den politiske pressen mer og mer til fordel for nyhetsavisene. I 1945 hadde tre partiaviser de største opplagene: L'Humanité (kommunistisk), Le Populaire (sosialistisk) og L'Aube (MRP). Ti år senere hadde den første tapt en tredjedel av sine lesere, den andre var ved å gå inn, og den tredje hadde stanset. Etter 1945 skjedde det også en fullstendig omveltning i forholdet mellom Paris-avisene og provinsavisene. I 1945 hadde Paris-avisene et opplag på 7 mill. og provinsavisene 4 mill.; vel 20 år etter hadde provinsavisene 6 mill. i opplag og Paris-avisene 3,1 mill.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.