Marshalløyenes befolkning

Mattilberedning på Marshalløyene i 2014.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Den nyeste offisielle folketellingen på Marshalløyene (2011) beregnet en total befolkning på 53 158 personer, 27 243 menn og 25 915 kvinner, med en årlig befolkningsvekst på 0,4 prosent de siste 20 årene.

Marshalløyene har en relativt ung befolkning, der de under 15 år representerer 40 prosent av totalen. Medianalderen i 2011 var 20,3 for menn og 20,9 for kvinner. Siden 1970-tallet har det vært en raskt økende urbanisering i landet. Befolkningen i hovedstaden Majuro har nær firedoblet seg mellom 1970 og 2011, fra 7 401 til 27 797. Rundt 75 prosent av befolkningen bor i én av de to bysentraene i landet. I 2011 var forventet levealder ved fødsel 71,3 for menn og 72,5 for kvinner.

Deler av befolkningen preges fortsatt av ettervirkningene av de kjernefysiske prøvesprengningene på atollene Bikini og Enewetak i årene 1946–1958. Prøvesprengningene førte blant annet til radioaktivt nedfall over innbyggerne på Rongelap og Utrik, og en rapport fra 1995 indikerte at 40 prosent av innbyggerne som ble flyttet fra Rongelap lider av kreft.

Historie

Marshalløyene ble først befolket for rundt 2 000 år siden, da austronesiske oppdagere beveget seg nord- og vestover i det fjerne Oseania fra området rundt det som i dag er det nordlige Salomonøyene. Den opprinnelige koloniseringen av Marshalløyene var en del av den fjerde og mest vidstrakte bølgen av koloniserende migrasjon i Mikronesia-regionen. Med bakgrunn i lingvistisk nærhet er det er grunn til å tro at sjøfarerne som befolket det østlige og sentrale Mikronesia (inkludert det som nå er Marshalløyene) hadde en delt kulturell bakgrunn.

Det er usikkert hvilke av atollene folk først slo seg ned på, men arkeologiske spor etter bløtdyr-sanking på Epoon (Ebon) kan tyde på at det var i den sørvestlige delen. Spor etter hagebruk i den nordøstre delen av dagens nasjon gjør det likevel sannsynlig at resten av atollene i gruppen ble bosatt relativt raskt.

Ifølge muntlige fortellinger skal Kwajalein ha vært arnestedet for klandannelsen på Marshalløyene. Den opprinnelige Kwajalein-klanen skal så ha delt seg i en rekke nye klaner ettersom medlemmer brøt med de andre for å bosette seg på andre atoller.

Religion

De første kristne misjonærene ankom Epoon i de sørlige Marshalløyene i desember 1857. Dette var protestanter i den kalvinistiske puritaner-tradisjonen fra New England i USA. Denne formen for kristendom fikk raskt fotfeste, og nådde ut til mesteparten av nasjonens atoller i løpet av 1800-tallet, godt hjulpet av hawaiiske misjonærer. I dag er dette kirkesamfunnet kjent som United Church of Christ (eller bare «protestantene»), og er fremdeles Marshalløyenes største religiøse gruppe.

Fra begynnelsen av 1900-tallet etablerte det seg også katolske misjonærer på et knippe av atollene. I løpet av tiårene etter andre verdenskrig økte det religiøse mangfoldet i landet betraktelig, spesielt i hovedstaden, hovedsakelig fra ulike kristne grupper. I tillegg til disse finnes en liten gruppe bahá'í og, fra 2012, én muslimsk moské i ahmadiyya-retningen.

Etter United Church of Christ følger en rekke pinsekirker (sett under ett) og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormoner) som landets største religioner.

Språk

De to nasjonale språkene på Marshalløyene er marshallesisk, et kjerne-mikronesisk språk i den austronesiske språkfamilien, og engelsk. Selv om engelsk er mye brukt i skoleundervisningen, og til dels i offentlig sammenheng, snakker de aller fleste innbyggerne marshallesisk i dagliglivet. I tillegg finnes det betydelige innvandrergrupper fra Filippinene og Taiwan som snakker sine morsmål i daglig- og yrkeslivet.

98 prosent av befolkningen over ti år oppgir å være lesekyndige, der lesekyndig defineres som å kunne lese og forstå en setning på et hvilket som helst språk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg