Marshalløyenes befolkning

Mattilberedning på Marshalløyene i 2014.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Artikkelstart

Den nyeste offisielle folketellingen på Marshalløyene (2011) beregnet en total befolkning på 53 158 personer, 27 243 menn og 25 915 kvinner, med en årlig befolkningsvekst på 0,4 prosent de siste 20 årene.

Marshalløyene har en relativt ung befolkning, der de under 15 år representerer 40 prosent av totalen. Medianalderen i 2011 var 20,3 for menn og 20,9 for kvinner. Siden 1970-tallet har det vært en raskt økende urbanisering i landet. Befolkningen i hovedstaden Majuro har nær firedoblet seg mellom 1970 og 2011, fra 7 401 til 27 797. Rundt 75 prosent av befolkningen bor i én av de to bysentraene i landet. I 2011 var forventet levealder ved fødsel 71,3 for menn og 72,5 for kvinner.

Deler av befolkningen preges fortsatt av ettervirkningene av de kjernefysiske prøvesprengningene på atollene Bikini og Enewetak i årene 1946–1958. Prøvesprengningene førte blant annet til radioaktivt nedfall over innbyggerne på Rongelap og Utrik, og en rapport fra 1995 indikerte at 40 prosent av innbyggerne som ble flyttet fra Rongelap lider av kreft.

Historie

Marshalløyene ble først befolket for rundt 2 000 år siden, da austronesiske oppdagere beveget seg nord- og vestover i det fjerne Oseania fra området rundt det som i dag er det nordlige Salomonøyene. Den opprinnelige koloniseringen av Marshalløyene var en del av den fjerde og mest vidstrakte bølgen av koloniserende migrasjon i Mikronesia-regionen. Med bakgrunn i lingvistisk nærhet er det er grunn til å tro at sjøfarerne som befolket det østlige og sentrale Mikronesia (inkludert det som nå er Marshalløyene) hadde en delt kulturell bakgrunn.

Det er usikkert hvilke av atollene folk først slo seg ned på, men arkeologiske spor etter bløtdyr-sanking på Epoon (Ebon) kan tyde på at det var i den sørvestlige delen. Spor etter hagebruk i den nordøstre delen av dagens nasjon gjør det likevel sannsynlig at resten av atollene i gruppen ble bosatt relativt raskt.

Ifølge muntlige fortellinger skal Kwajalein ha vært arnestedet for klandannelsen på Marshalløyene. Den opprinnelige Kwajalein-klanen skal så ha delt seg i en rekke nye klaner ettersom medlemmer brøt med de andre for å bosette seg på andre atoller.

Migrasjon

Fra midten av 1980-tallet begynte marshallesere å utvandre til USA. Dette skjedde etter at Marshalløyene og USA inngikk en avtale om frivillig tilknytning (Compact of Free Association), som blant annet betydde at marshallesere siden da har kunnet flytte til, bo, studere og arbeide visumfritt i USA. De første diasporasamfunnene oppstod i tilknytning til spesifikke arbeidsplasser, der det var lett for ufaglærte marshallesere å få jobb. Det mest kjente eksempelet er i byen Springdale i Arkansas, der de fleste marshallesiske hushold har ett eller flere medlemmer som jobber med å pakke kylling for Tyson Foods.

En rapport fra juni 2020 beregner at det bor rundt 20 500 mennesker født på Marshalløyene i USA i dag. Seks delstater har mer enn 1 000 marshallesiske innbyggere, med Hawaii og Arkansas som de største sentrene.

Religion

Vi vet lite om den gamle religionen og kosmologien på Marshalløyene. Dette skyldes en kombinasjon av lite kildemateriale, uenighet om betydningen av det spirituelle vokabularet og tilhørende vansker med å forstå det mytologiske universet det vokabularet tilhører. Dette inkluderer en rekke ulike ånder, guddommer og ritualer. Likevel er det én dimensjon som er fremtredende i de gamle religiøse universet, et begrep om sakral kraft.

Den sakrale kraften som kommer til uttrykk i den gamle marshallesiske religionen ligner det polynesiske begrepet mana. For marshallesiske høvdinger var denne kraften omtalt som ao. Selv om enkeltindivider kunne inneha ao, var dette også mistelig, og derfor avhengig av personlig karisma og egnethet. På samme måte som mana, var det sakrale kraften på Marshalløyene potensielt iboende alle ting, levende som ikke-levende. Likevel var det ingen ting som var hellige i seg selv. Kraften i marshallesisk religion er derfor best forstått som en serie ulike relasjoner, for eksempel mellom mennesker og guder, guddommelige høvdinger og vanlige mennesker, høvdinger og guder eller mellom mennesker og naturen.

De første kristne misjonærene ankom Epoon i de sørlige Marshalløyene i desember 1857. Dette var protestanter i den kalvinistiske puritaner-tradisjonen fra New England i USA. Denne formen for kristendom fikk raskt fotfeste, og nådde ut til mesteparten av nasjonens atoller i løpet av 1800-tallet, godt hjulpet av hawaiiske misjonærer. I dag er dette kirkesamfunnet kjent som United Church of Christ (eller bare «protestantene»), og er fremdeles Marshalløyenes største religiøse gruppe.

Fra begynnelsen av 1900-tallet etablerte det seg også katolske misjonærer på et knippe av atollene. I løpet av tiårene etter andre verdenskrig økte det religiøse mangfoldet i landet betraktelig, spesielt i hovedstaden, hovedsakelig fra ulike kristne grupper. I tillegg til disse finnes en liten gruppe bahá'í og, fra 2012, én muslimsk moské i ahmadiyya-retningen.

Etter United Church of Christ følger en rekke pinsekirker (sett under ett) og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormoner) som landets største religioner.

Helse

I kjølvannet av atomprøvesprengningene på Marshalløyene fra 1946 til 1958, var det mange som led av strålingssyke. Fremdeles kan høye forekomster av flere typer kreft knyttes direkte til atomprøvesprengningene.

Den marshallesiske befolkningen er også plaget av en rekke ikke-smittsomme sykdommer, som hjerteproblemer, diabetes type 2 og komplikasjoner relatert til fedme. I tillegg har de urbane sentrene høye forekomster av tuberkulose og lepra. De senere årene har landet også blitt hardt rammet av flere epidemiske utbrudd av denguefeber, meslinger og øyekatarr.

I september 2020 har Marshalløyene fremdeles ikke hatt et eneste tilfelle av covid-19-smitte innenfor landegrensene. Den marshallesiske diasporaen i USA har til gjengjeld vært hardt utsatt av økonomiske og helsemessige konsekvenser av pandemien, spesielt i Arkansas.

Språk

De to nasjonale språkene på Marshalløyene er marshallesisk, et kjerne-mikronesisk språk i den austronesiske språkfamilien, og engelsk. Selv om engelsk er mye brukt i skoleundervisningen, og til dels i offentlig sammenheng, snakker de aller fleste innbyggerne marshallesisk i dagliglivet. I tillegg finnes det betydelige innvandrergrupper fra Filippinene og Taiwan som snakker sine morsmål i daglig- og yrkeslivet.

98 prosent av befolkningen over ti år oppgir å være lesekyndige, der lesekyndig defineres som å kunne lese og forstå en setning på et hvilket som helst språk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg