Marokkos utenrikspolitikk

Marokkos utenriksminister Nasser Bourita på besøk hos USAs utenriksminister Mike Pompeo i Washington D.C. 17. september 2018.
Av /U.S. State Department.

Marokkos utenrikspolitikk er både knyttet til landets regionale stilling, konflikten i Vest-Sahara, forholdet til EU, Frankrike og Spania – og til Midtøsten-konflikten. Fra midten av 1970-årene har Vest-Sahara-spørsmålet vært sentralt i Marokkos forhold til land både i regionen og videre. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara i 1975 og den senere marokkanske trenering av FNs planer for den tidligere kolonien har ført til mye kritikk. Fra 2000-tallet ble kritikken noe svakere, samtidig som samarbeidet med flere vestlige land omkring kamp mot internasjonal terrorisme ble styrket. Særlig ble forholdet til USA styrket fra 1991 – og dernest etter 2001 – og den økonomiske og militære bistanden til Marokko ble vesentlig økt. Marokko sluttet seg til de USA-ledede styrkene under Golfkrigen i 1991, til tross for sterk hjemlig motstand.

EU er Marokkos viktigste handelspartner, og de to parter undertegnet i 1996 en avtale for å styrke den sosiale og økonomiske utviklingen i området sør for EU. En marokkansk søknad om inntreden i EU ble derimot avvist, og europeisk bistand til Marokko ble i 1990-årene begrenset grunnet landets brudd på menneskerettighetene. En annen anstøtssten i forholdet mellom Marokko og EU har vært periodevis uenighet om fiskeriavtaler; Marokko har i flere år sluppet fiskefartøy fra EU til i sine farvann.

Det kom til et midlertidig brudd på de sterke bånd mellom Marokko og Frankrike da Marokko brøt de diplomatiske forbindelsene som følge av Suezkrisen i 1956, så vel som under Algerie-krigen. Forholdet til Frankrike under kong Hassan var godt, med noen unntak; blant annet etter den marokkanske nasjonalisering av gjenværende fransk eiendom i 1973. Uenighet om fiskeriene har ikke minst rammet forholdet mellom Marokko og Spania, hvor også spørsmålet om spanske territoriale besittelser i Nord-Afrika er en kime til konflikt. Spania beholdt enklavene Ceuta og Melilla ved Marokkos selvstendighet, men Marokko anser dem som marokkanske og krever dem tilbakeført, noe Spania fortsatt har avvist.

Spania har ankepunkter mot Marokkos håndtering av den omfattende illegale innvandringen til Spania fra havner i Marokko, og i 2002 oppstod en spent situasjon da Marokko utplasserte soldater på en ubebodd øy – kalt Leila av Marokko, Perejil av Spania – utenfor den marokkanske kysten. De to landene strides om retten til øya og har vært enige om at den ikke skal besettes. Spania sendte spesialstyrker for å fjerne de marokkanske soldatene – uten at det kom til sammenstøt. Til tross for uenighet på flere områder er Spania viktig for Marokko, både som marked og som brohode til Europa. En vennskapsavtale ble inngått da kong Juan Carlos besøkte Marokko i 1991.

Marokkos forhold til de øvrige Maghreb-landene har også vært sterkt influert av Vest-Sahara-spørsmålet, hvor særlig Marokkos naboland Algerie har støttet frigjøringsbevegelsen Polisario. Etter perioder med stengte grenser i 1970- og 1980-årene ble diplomatiske forbindelser gjenopptatt 1988, før forholdet igjen ble forverret fra 1994, da Marokko begrenset adgangen for algeriere til å besøke landet. Det ble ansett som en sikkerhetsforanstaltning mot innflytelse av radikal islamisme, som stod sterkt i Algerie. Marokko og Algerie utkjempet i 1963 en kortvarig grensekrig over omstridte områder i dagens sørvestlige Algerie. Vest-Sahara-spørsmålet isolerte Marokko fra de andre Maghreb-statene, men Libya og Marokko inngikk i 1984 en unionsavtale som første skritt mot et forent Maghreb. Unionen ble ikke virkeliggjort, men alle fem stater gikk i 1989 sammen om en avtale som i navnet innebar en union mellom de fem, med begrenset effekt.

Kong Hassan spilte en aktiv rolle under fredsprosessen i Midtøsten tidlig på 1990-tallet, men Marokko høstet mye kritikk i den arabiske og muslimske verden gjennom kontakten med Israel fra midten av 1990-årene; om lag ti prosent av Israels jødiske befolkning er av marokkansk herkomst. Marokko trappet ned kontakten med Israel tidlig på 2000-tallet som følge av Israels krigføring mot de palestinske selvstyremyndighetene. Under seksdagerskrigen i 1967 sendte Marokko tropper til forsterkning i kampen mot Israel, men de nådde ikke frem før krigen var over. I 1976 og 1977 sendte kong Hassan tropper til støtte for Mobutu Sese Sekosregime i Zaïre, samtidig med fransk intervensjon. Mobutu ble gitt eksil i Marokko da han ble avsatt i 1997; det samme fikk Reza Pahlavi, sjahen av Iran, i 1979.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg