En nasjonalistbevegelse vokste frem i 1930-årene, og et selvstendighetsparti, Hizb al-Istiqlal, ble dannet i 1943. Kravet om uavhengighet ble først fremmet med styrke i 1950-årene, da det også ble grepet til våpen mot det franske styret. Spania stilte seg mer åpen til selvstendighet enn Frankrike, og de marokkanske nasjonalistene fikk i stor utstrekning operere fra de spanskkontrollerte områdene. I 1953 avsatte og deporterte franskmennene sultan Muhammad, som støttet nasjonalistbevegelsen, til Madagaskar. Motstanden mot denne aksjonen kulminerte i åpent opprør i 1955, og Frankrike gikk med på å gjeninnsette sultanen. Frankrikes stilling ble ytterligere vanskeliggjort da det brøt ut krig i Algerie i 1954.
En fransk-marokkansk avtale av 2. mars 1956 – og en tilsvarende med Spania 7. april – førte til Marokkos øyeblikkelige selvstendighet. I oktober samme år ble Tanger gjeninnlemmet i Marokko; Tarfaya ble tilbakelevert i 1958 og Ifni i 1969. Til tross for marokkanske protester har Spania beholdt Ceuta og Melilla. Marokko gjorde ved selvstendigheten også krav på territorier som skulle gjenskape det gamle «Stor-Marokko», med områder fra Algerie, Mali og Mauritania, samt spanske besittelser i Nordvest-Afrika. Denne ekspansjonstanken lå også bak okkupasjonen av Vest-Sahara i 1975 etter at Spania trakk seg ut av kolonien.
I 1957 tok sultan Muhammad kongetittel. Etter hans død i 1961 ble han etterfulgt av sin sønn, som tok kongenavnet Hassan 2. Selv med en politisk liberal grunnlov var monarkiet sterkt, og kongen hadde utstrakt makt. Kong Hassan ønsket politisk pluralisme – også fordi han ved å tillate flere partier kunne splitte og svekke opposisjonen – og flere politiske partier vokste frem. Voksende misnøye med de økonomiske kårene førte til at kongen i 1965 erklærte unntakstilstand, hvor han selv tok over all makt. I oktober 1965 forsvant opposisjonslederen Ben Barka i Frankrike, og hans skjebne ble først klarlagt etter kong Hassans død i 1999. I 1971 var det et mislykket forsøk fra konservative offiserer på å styrte kongen for å danne republikk, og året etter overlevde han et nytt kuppforsøk.
Fra midten av 1970-årene ble konflikten om Vest-Sahara trappet opp (se Vest-Saharas historie). Kong Hassan brukte konflikten i Vest-Sahara til å styrke marokkansk nasjonalisme og sin egen politiske stilling. Som svar på tiltagende misnøye og motsetninger ble en revidert grunnlov vedtatt i en folkeavstemning i 1992, med noe større politisk frihet utover i 1990-årene – men fortsatt med en menneskerettighetspraksis som førte til internasjonal kritikk. Etter en folkeavstemning i 1996 ble det flertall for grunnlovsendringer som ga Marokko et parlament med tokammersystem. Ved parlamentsvalget i 1997 stilte over 3000 kandidater fra 16 partier til valg på de 325 setene i et representanthus (Majlis al-Nuwab) og 270 i et senat (Majlis al-Mustasharin). Partiet Istiqlal og Union socialiste des forces populaires (USFP) fikk størst oppslutning. Etter valgene ble det dannet en koalisjonsregjering av opposisjonen, og kongen utnevnte i 1998 Abderrahmane Youssoufi som Marokkos første statsminister.
Flere islamistiske grupper var aktive i Marokko på 1990-tallet, samtidig med urolighetene i Algerie, og dels inspirert av utviklingen i nabolandet. Ansvaret for terrorangrepet mot et hotell i Marrakesh i 1994 ble lagt på krefter med tilhørighet i Algerie og nordafrikanske miljøer i Frankrike. Framveksten av radikal islamisme knyttes til de betydelige økonomiske og sosiale problemer og forskjeller i det marokkanske samfunn; særlig knyttet til høy arbeidsledighet blant unge, samtidig med høy urbaniseringsgrad. De islamistiske gruppene har særlig oppslutning i fattige strøk og læresteder i storbyene. Protester mot den sosiale politikken førte til opptøyer i Tanger i 1996. I 2003 gikk en serie selvmordsbomber av i Casablanca, og 45 mennesker ble drept. Attentatet ble dels knyttet til Marokkos radikale islamistiske bevegelse, dels til al-Qaida, hvorpå en ny antiterrorisme-lovgivning ble vedtatt. Flere marokkanere var blant de arresterte etter terrorbombingen i Madrid i 2004.
Islamistene ble mer synlige på 2000-tallet, og ved valget i 2002 fikk Parti de la justice et du développement (PJD) betydelig oppslutning. Partiet regnes som moderat islamistisk, og fikk flest stemmer også ved valgene i 2011 og 2016. Ved valget i 2016 økte PJD antall representanter til 125 av i alt 395 i representanthuset. Partiet tok over regjeringsmakten i 2011, og beholdt denne etter valget i 2016, med Abdelilah Benkirane som statsminister. Flere partier boikottet valget.
Den 23. juli 1999 døde kong Hassan 2 etter 38 år på tronen og ble etterfulgt av sin sønn, som tok navnet Muhammed 6. Han anla en annen regjeringsstil enn sin far, med større åpenhet og kontakt med befolkningen, samtidig som han videreførte monarkens sterke maktposisjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.