Under kolonitiden i begynnelsen av 1900-tallet skjedde all planlegging og bygging under fransk påvirkning, og det marokkanske samfunnet ble avskåret fra sin tradisjonelle bygningsarv. Blant de utenlandske arkitektene som arbeidet i Marokko i årene etter andre verdenskrig, de fleste med praksis fra Frankrike, vokste det likevel frem en bevissthet om de grunnleggende forskjellene mellom europeisk og arabisk tradisjonell arkitektur og om de ulike livsmønstrene og samfunnsmønstrene som lå bak disse forskjellene. Tidlig i 1950-årene ble det i Casablanca gjort forsøk på å bruke det tradisjonelle marokkanske bolighuset som modell for nye boliganlegg. Disse forsøkene ga kunnskaper om klimatilpasset materialbruk og planløsninger, men de europeiske byplanideene som ble benyttet, manglet kvalitetene i den tradisjonelle arabiske landsbystrukturen.
Den franske dominansen varte ved også etter frigjøringen i 1956, men med en stadig større integrering av regionale bomåter og byggemåter i forsøket på å rekonstruere den arabiske tradisjonen. Det viktigste bidraget i denne prosessen kom fra yngre marokkanske arkitekter, som alle var utdannet i utlandet. Nevnes bør Elie Azagury med et par mindre skoleanlegg, der han introduserte bruken av ny stålteknologi, og et boliganlegg i Casablanca (1960) der bruk av luftespalter i fasaden både løser klimatilpasningen og gir arkitekturen karakter. I et boliganlegg i Rabat (1960) gikk han videre og benyttet det tradisjonelle bolighusets innadvendte planløsning. På samme tid arbeidet han, sammen med andre marokkanske arkitekter, med en plan for gjenoppbygging av Agadir, og tegnet flere av byens offentlige bygninger, hvor forebyggende konstruktive tiltak i tilfelle jordskjelv spilte en avgjørende rolle for utformingen. Ansatsen til en selvstendig marokkansk arkitektur er likevel tydeligere i hans egen bolig og kontor i Casablanca fra 1966, der materialbruken og det konstruktivistiske formspråket også viser påvirkning fra samtidig internasjonal arkitektur.
Mourad Ben Embarek var utdannet i Skandinavia og ble påvirket av Alvar Aalto og Jørn Utzon. Som Azagury arbeidet også han for å etablere en moderne arkitektur med regional forankring, og som redaktør for tidsskriftet A+U studerte han tradisjonelle byggemåter og planleggingsmåter. I sin praksis hentet han likevel ikke motiver fra disse, men hadde i stedet som mål å transformere den koloniale arven til en modernisme som i sin tur er harmonisert med tradisjonen. Hans viktigste arbeid som utøvende arkitekt er den internasjonale flyplassen i Casablanca (1980), hvor hensynet til regional identitet definitivt ble underordnet nødvendigheten av funksjonelle og teknisk rasjonelle løsninger.
Også Abdeslam Faraoui og Patrice de Mazières ønsket å kombinere avansert teknologi med tradisjonelle marokkanske verdier, og deres prosjekt for en moské fra 1962 viser en islamsk bygningstype som med sin regelmessige planløsning har referanser i europeisk modernisme. En ny retning innvarsles med turistanlegget i Malabat ved Tanger fra 1965 (påbygd i 1978), som antyder en klarere tilbakevending til islamsk tradisjon ved å videreføre det marokkanske landsbymønsteret, i organiseringen av enhetene rundt et felles gårdsrom og med skyggefulle balkonger. Dette ble befestet med studentboligene ved universitetet i Rabat (1978), et anlegg som også knytter forbindelsen til andre arabiske land. Hassan 2s store moské i Casablanca (ferdigstilt i 1993) av arkitekten Michel Pinsau er en av de største i verden, med en 175 meter høy minaret.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.