Marie Lous Mohr

Mohr kom fra en intellektuell og kunstnerisk familie med åtte søsken. Faren var teologen Olaf Eugen Mohr og moren pianistinnen Jeanette Lous. Fredsforkjemperen Dikka Møller var hennes bestemor, og en av tantene var Lulli Lous, som hadde vært med i IKFFs ledelse fra stiftelsen i 1919. Marie Lous Mohr studerte språk ved universiteter i Norge og utlandet og ble adjunkt i gymnaset i Oslo.

I 1934 hadde Martha Larsen Jahn vært formann i IKFF i 15 år. Da hun og hele det sittende styret trakk seg, ble et nytt styre ble valgt inn med Marie Lous Mohr som leder. Foreningen fikk et solid løft. Det ble dannet flere avdelinger i ulike deler av landet, og antallet betalende medlemmer økte fra 100 til 600 i løpet av to år. Dermed ble også økonomien mye bedre. Det betydde at Marie Lous Mohr og andre kunne reise på foredragsturneer, dra i gang studiesirkler, delta på internasjonale møter og sette i gang underskriftskampanjer. Hennes første oppdrag var å reise til WILPFs kongress i Zürich. Der ble hun straks valgt inn i ligaens hovedstyre.

I 1935 arrangerte IKFF en fredsutstilling. Den besto av materiale om krig og fred: statistikk, plakater og bilder av kunstnere som Henrik Sørensen, Erik Werenskiold og Per Krohg. Utstillingen ble vist i 14 byer. Den provoserte, og i Stavanger ble den stormet av ungnazister, slik at politiet måtte stenge lokalet. IKFFs arrangementer ble nå utsatt for stadig grovere hets. og de måtte ha vakter på de åpne møtene sine.

Medlemmene i IKFF drev humanitært arbeid for flyktninger og krigsofre. De forsøkte også å påvirke norske myndigheter til å ta imot flere flyktninger. I 1939 fikk Sigrid Helliesen Lund og Marie Lous Mohr tillatelse til å reise til Praha og hente 37 jødiske barn til Norge.

I forkant av andre verdenskrig var WILPF i en meget vanskelig situasjon. I de totalitære landene ble pasifister og fredsvenner fengslet, mishandlet og drept. Ledende medlemmer av WILPF i Tyskland advarte mot å tro på fredelige metoder. Det eneste som kunne hjelpe mot Hitler, var vold. De som kunne, rømte landet. I 1940 gikk Russland til angrep på Finland. I finsk WILPF forklarte medlemmene at de ikke trodde det var mulig med krav om en våpenhvile.

IKFFs landsmøte i 1937 besluttet at medlemmene skulle stilles fritt i forsvarsspørsmålet. Mange medlemmer var absolutte pasifister, men slett ikke alle. Marie Lous Mohr måtte tillate vedtaket, men tok samtidig avstand: «Vold gir ingen løsning på problemene», skrev hun i medlemsbladet Fred og Frihet i 1938. Så lenge som mulig forsøkte medlemmene å holde motet oppe. Lous Mohr sa på landsmøtet i 1939:

«Vi tror jo på det godes seier og åndens makt som den største. Åndens makt er fremdeles mye større enn våpnenes. Det må vi huske på i vårt arbeid».

Våren 1940 tillot Kvinneligaen i alle de nordiske landene sine medlemmer å delta i sivilforsvaret. I Norge fikk medlemmene anledning til å melde seg til alle grener av organisasjonen Kvinnenes Arbeidshjelp. Dermed hadde ledelsen i IKFF strukket seg meget langt.

Klokken 5 om morgenen den 16. august 1940 gikk tysk sikkerhetspoliti til aksjon mot Norges Kommunistiske Parti. Få timer etter var det aksjon mot Stortingsgata 30, der IKFF delte kontor med Norsk Kvinnesaksforening og Yrkeskvinners Klubb. Alt skriftlig materiale ble beslaglagt. Marie Lous Mohr og Margarete Bonnevie måtte skrive beretninger om sine organisasjoner – på tysk. IKFF hadde vært forutseende og hadde allerede destruert medlemslister og viktige dokumenter. Kvinnesaksforeningen og Yrkeskvinners klubb fikk fortsette en viss virksomhet. IKFF ble oppløst og forbudt.

Ledere og medlemmer i IKFF deltok i den ikkevoldelige motstandsbevegelsen under krigen. Marie Lous Mohr engasjerte seg i humanitær hjelp, blant annet til arresterte jøder før de ble sendt til Tyskland. I 1943 ble hun selv arrestert, og satt fengslet på Grini til mai 1945. Da tok hun igjen opp sitt lederverv.

I 1946 ble Lous Mohr valgt til internasjonal visepresident i WILPF. Fra 1952 til 1956 var hun internasjonal president. Mohr bidro blant annet til motstand mot Korea-krigen fra krigsutbruddet i 1950, var med i en henvendelse til 97 regjeringer om å avskaffe dødsstraff og arbeidet mot prøvesprengning av atomvåpen. Fra 1957 av var hun igjen engasjert i den norske gruppen, i perioder også som leder.

• Norsk kvinneliga for fred og frihet
• Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
• fredsbevegelsen

• Fred og frihet nr. 4, 1938 og nr. 2, mai 1939.
• Mari Ruge (red.): Norsk gruppe av internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915 – 1940. Et forsøk på internasjonalt samarbeid. IKFF, Oslo 2015
• Mari Ruge: «Marie Lous Mohr». I Fred og frihet nr. 1, 1998
• Seip, Ellen Bonnevie: The Status of Women in Norway today. A survey. Oslo 1953
• Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo 1996