Marie de France

Det er uklart hvem hun var, og grunnen til at hun kalles Marie de France (Marie fra Frankrike), er at hun presenterer seg selv slik i en av sine tekster: «Jeg heter Marie og er fra Frankrike». Hun opphold seg trolig ved det engelske hoffet under Henrik 2 Plantagenet. Hun var meget lærd, og oversatte både fra engelsk og latin til gammelfransk.

Marie de France skrev hovedsakelig om høvisk kjærlighet, som oftest i form av fabler og såkalte lais (hymner, salmer), kortere versefortellinger om fortidige bedrifter som ble resitert eller sunget, gjerne til musikk. Hun introduserte for alvor denne sjangeren i den franske litteraturen, en sjanger som kommer fra Bretagne, der flere kjente middelalderlegender har sitt opphav.

I en diskret tone uttrykte hun sitt syn på kjærligheten som den altoverskyggende lidenskap, som kilde til alle gleder og sorger. Hun har likevel et mer jordnært syn på kjærligheten enn mange forfattere i samtiden. Et hovedtema er verdien av troskap mellom elskende og ektefolk.

Den viktigste blant hennes lais er den udødelige kjærlighetshistorien om Tristan og Isolde, som stammer fra den britisk-bretonske muntlige fortellertradisjonen. Marie de France gjenforteller en episode av fortellingen om disse to elskende i Lai du Chèvrefeuille (Kaprifolens hymne). En av de mer originale tekstene i Maries forfatterskap er hennes Lai de Bisclavret, der hovedpersonen er varulv (Bisclavret er det bretonske navnet for varulv), en humoristisk tekst der varulven, som er snill mot alle, ender opp som helten, og hans utro kone blir straffet med neseløse barn.

• Frankrikes litteratur
• Middelalderlatinsk litteratur
• Fransk
• Fabel
• Lai

• Gallagher, Edward J.: The Lays of Marie de France, with introduction and commentary, Hackett Publishing, 2010.
• Nordahl, Helge: «Innledning», i Marie de France, Fortellinger, oversatt av Helge Nordahl, Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 1982.