Mariama Bâ

Bâ ble født i Dakar. Faren var statstjenestemann og senere minister, og familien hadde god økonomi. Mariama mistet moren sin da hun var veldig liten. Hun vokste opp hos besteforeldrene i et miljø preget av islamske tradisjoner. Faren var opptatt av at datteren skulle få god undervisning, og han sendte henne til en fransk skole i Dakar. En fransk skole er sekulær, i motsetning til koranskolene der mange barn i Senegal får sin første undervisning. Mariama var en svært dyktig og motivert elev som fullførte videregående skole da hun var 14 år, et år før det som er vanlig i Senegal. I 1948 var hun ferdig utdannet lærer.

Bâ arbeidet som lærer i barneskolen i Senegal i tolv år. De siste årene av sitt liv var hun skoleinspektør. Hun var gift tre ganger og fikk til sammen ni barn. Det feministiske engasjementet hennes var ikke minst preget av ulykkelige erfaringer fra de tre ekteskapene. Særlig legger hun vekt på hvordan polygamiet ødelegger muligheten for et meningsfullt samliv mellom mann og hustru.

I 1980 ble Bâ for sin første roman tildelt NOMA-prisen for afrikansk litteratur – en pris som ble delt ut under den internasjonale bokmessen i Frankfurt am Main. Hun døde av kreft da hun var 51 år gammel. For sin andre roman ble hun tildelt Det svarte Afrikas store litterære pris i 1982, post mortem.

Gjennom hele sitt voksne liv publiserte Bâ avisartikler og andre korte tekster. Men det var mot slutten av livet at hun fullførte de to romanene som skulle gjøre henne til en av de mest kjente kvinnelige forfatterne i det franskspråklige Afrika.

Une si longue lettre ble utgitt i 1979. Boken kom i norsk oversettelse i 1980 under tittelen Brev fra Senegal. Ordrett oversatt er tittelen «Et så langt brev». Boken har form av et langt brev som hovedpersonen, Ramatoulaye Fall, skriver dagene etter at hun er blitt enke. Mottakeren er Aïssatou Bâ, hennes beste venninne. Aïssatou har tidligere vært gift, men har brutt ut av ekteskapet og flyttet til USA.

Ramatoulaye er selv mor til tolv barn. Hun elsker fremdeles sin mann og har intet ønske om å forlate ham. Når ektemannen etter mange års ekteskap tar seg en ung jente som hustru nummer to, opplever Ramatoulaye at den nye hustruen gjør alt hun kan for å krenke henne. Men den nye hustruen er like fortvilet. Ramatoulayes ektemann er rik, og faren hennes har gitt henne bort til ham for å få en god medgift. Faren bryr seg ikke om at den skoleflinke datteren hans har et sterkt ønske om å begynne på universitetet. I Senegal er en ung jente ofte nærmest en form for handelsvare. Hennes egne ønsker og rettigheter har liten betydning.

Une si longue lettre er en av de aller første romanene fra det franskspråklige Afrika som har form av et brev. Den er derfor beslektet med brevromanen, som var en populær sjanger i europeisk litteratur på 1700- og 1800-tallet. Men først og fremst er romanen en kritikk av forakten for og utnyttelsen av kvinner som har vært, og som fremdeles er dominerende i mange afrikanske samfunn.

Bâs andre roman, Un Chant écarlate (En skarlagensrød sang), ble utgitt posthumt i 1981. I begynnelsen oppnådde den ikke like stor oppmerksomhet som Bâs første bok, men etter hvert er også den blitt regnet blant klassikerne i franskspråklig afrikansk litteratur.

Boken forteller om to unge studenter, hun fra Frankrike, han fra Senegal, som blir kjent i Paris. De gifter seg, og feilaktig tror de at de kan trosse fordommene hos familiene de kommer fra. Den franske jenta Mireille prøver på alle måter å gjøre sin senegalesiske svigerfamilie til lags. Blant annet konverterer hun til islam, slik ektemannen og hans familie krever. Men det varer ikke lenge før mannen, med familiens støtte, tar seg en hustru nummer to. Også Mireille blir derfor svært ulykkelig i ekteskapet sitt.

Un Chant écarlate er ofte blitt lest som et forsvar for moderne og europeiske verdier, eller i hvert fall som en kritikk av de tradisjonelle afrikanske verdiene som står i veien for at kontinentet kan utvikle seg i samme retning som Europa. Bâs romaner forteller at hun hadde et pessimistisk syn på mange sider ved utviklingen i Afrika. Først og fremst er de en protest mot et syn som holder de gifte kvinnene tilbake i familien og fratar dem enhver mulighet til personlig utvikling.

Bâ regnes som en meget fin stilist. Stilen er enkel og klar, men den er også poetisk. Bildene og musikaliteten som preger språket hennes, står ikke minst i gjeld til muntlig franskspråklig litteratur i Senegal. Bâs tidlige død gjorde at hun ikke selv fikk oppleve at hun etter hvert skulle regnes som en av de mest innflytelsesrike kvinnelige forfatterne i sin region.

• Senegals litteratur
• Senegals historie
• Senegals geografi
• Senegals befolkning

• Jeanne-Sarah de Larquier: Pour un Humanisme du compromis dans «Un Chant écarlate de Mariama Bâ, The French review, Bind 77 (2004), s. 1092-1102, Johns Hopkins University press, Baltimore.
• Salami-Boukari Safoura: African Literature : Gender discourse, religious values and the African worldview, (Bok, 2012, tilgjengelig online).
• Amadou O. Ba: Der Briefroman «Une si longue Lettre» von Mariama Bâ und Goethes Stück «Iphigenie auf Tauris»: über Geschlechterdifferenzen aus literaturteoretischer Sicht, Neohelicon (Budapest 2013, bind 40, s. 625-636.
• Mamadou Dieng: Les femmes, la communication et le pouvoir traditionnel dans l'œuvre de Mariama Bâ, The French review, bind 92 (4) (2019), s. 40-53, Johns Hopkins University press, Baltimore.