Maren Uthaug

Uthaug debuterte som romanforfatter i 2013 med boka Sådan blev det. Boka fikk stor oppmerksomhet og gode kritikker i dansk presse og er oversatt til bokmål (Sånn ble det, 2014), nordsamisk (Nu dat lei, 2016) og nynorsk (Og sånn blei det, 2022)

Hovedpersonen er Risten, som flytter med sin far Knut til Danmark som syv-åring. Hun blir gitt det mer danskklingende navnet Kirsten av sin stemor. Møtet med Danmark, det danske språket og møtet med andre kulturer byr på utfordringer. Dette blir skildret med en mørk, litt barsk humor, noe som også menneskeliggjør vanskelige situasjoner og valg som må gjøres. Boken veksler mellom ulike tidsepoker, fra 1974 til rundt 2007, og gir et bilde av Risten/Kirsten i ulike faser av livet. Kirstens samiske røtter følger bokens handlinger som en rød tråd, der både dysfunksjonelle situasjoner og vare møter mellom mennesker blir belyst.

I 2017 kom romanen Hvor der er fugle. Den er oversatt til nynorsk av Ingvild Holvik med tittelen Der det finst fuglar. Handlingen er satt til Trøndelagskysten og området rundt Uthaug og Ørlandet – til et lite øysamfunn og det nære fastlandet i tiden fra 1920-tallet og til de første tiårene etter andre verdenskrig. Tematikken i romanen beskriver hvordan lengsler, utenforskap, bedrag, vennskap, penger og makt er med på å forme menneskers valg. Den umulige kjærligheten står i sentrum for alle delene av handlingen. Hannah og Johan er to av de mest sentrale personene i handlingen. Deres personer og utvikling er en brutal, men også vakker beskrivelse av hvordan man i en tid er prisgitt sin posisjon i samfunnet, familiens materielle velstand og andres velgjørenhet for å klare seg. Mennesker tar i bruk det de har i sin makt for å leve og klare seg, og å oppdra sine barn.

I 2019 publiserte Maren Uthaug romanen En lykkelig slutning. Den er oversatt til nynorsk ved Ingvild Holvik med tittelen Ein lykkeleg slutt. Handlingen er en slektskrønike der leseren følger en familie med flere generasjoner begravelsesagenter. Romanen har et stort persongalleri. Hovedperson er Nicolas, som gjennom historier han får høre om sin familie, også tildeles en fortellerrolle overfor leseren. Handlingen utspiller seg fra begynnelsen av 1800-tallet til ut på 2000-tallet, den tidsperioden Nicolas er en voksen mann.

Navn har en sentral rolle i romanen. Det er ikke bare selve navnene som går igjen i generasjoner, men også enkelte dysfunksjonelle egenskaper og skjebner ser ut til å gå i arv i familien. Skjebnen innhenter også de som får et helt eget navn. Død er naturlig nok et sentralt motiv i en fortelling om en familie som blir velstående gjennom virket som begravelsesagenter. Her inngår pest og andre epidemier, ritualer og kontakt med avdøde slektninger og andre avdøde. Nekrofili er en tematikk i handlingen. Menneskelig varme er det som tross alt knytter personer sammen.

Uthaug setter i sine romaner menneskelige ansikter også på de som utfører det vi gjerne kaller umenneskelige handlinger. Mennesket har mange sider. Forfatteren gir menneskelige trekk til karakterer som ellers ville framstå stereotypisk usympatiske. Personene gjenspeiler hvordan det er å være fanget av samfunnets til en hver tids normer, forventninger, antipatier og sympatier – lojalitet til sine foreldre, hvordan det er å være fanget i sin egen legning, og hvordan mennesker gjør alt i sin makt for å finne måter å leve på i sin situasjon.

De prøver å gjøre det potensielle skadeomfanget som oppstår i eksistensielle kriser, så små som mulig. Sentralt for mange av personene i romanene er hvordan økonomi og fattigdom spiller en avgjørende rolle for mellommenneskelige relasjoner, og hvordan maktrelasjoner styrer menneskers valg og handlinger. Forfatteren mestrer balansegangen mellom alvor i humoren, og humor som et virkemiddel som kan gi liv og varme til det mest alvorlige.

I 2022 kom romanen 11 %. Romanen utspiller seg i den nye tiden, der leseren møter et dystopisk samfunn uten menn ute i samfunnet. Mennene er for farlige til å gå ute som frie mennesker, og ble derfor for flere hundre år siden fjernet som frie individer og plassert under streng bevoktning. De mennene som fødes, blir plassert i Centrene, der de opplæres til å behage kvinner seksuelt, og fungerer som avlshanner. 11 % er det antall menn som trengs i dette samfunnet for å opprettholde og videreføre menneskeheten uten at det blir innavl.

Hovedpersonen i romanen er heksen Medea, som er kjent for å være eksepsjonelt flink til å avle opp slanger, både pytonslanger og de sjeldne tohodete slangene. Medea bor i et kloster, som holder til i en av de få eksisterende fordums patriarkvillaene. Leseren introduseres for flere kvinnelige personer, alle med sin dramatiske historie. En av dem er presten Wicca, som kan føre sin slektslinje helt tilbake til kvinnen som for flere hundre år siden førte kristendommen tilbake til sin matriarkalske opprinnelse og til Moderen. Slanger er også helt sentrale i de kristne seremoniene som tilber Moderen og vektlegger kvinnens kropp og hennes plass i samfunnet. Slik blir møtet mellom Medea og Wicca avgjørende for rammen og hendelsene som historien i 11 % bygges rundt. Alle i det nye samfunnet strever med sitt. På gaten råder mannedamene. Kjærligheten mellom kvinner er heller ikke uten problemer, og det blir komplisert når en gutt dukker opp i det fri.

Romanens stil er preget av Uthaugs satiriske penn og forfatterens evne til å skape et litterært univers der menneskets sterke overlevelsesevne illustreres. Kjærlighet og menneskelighet er likevel ikke kun en del av et fordums samfunn. Som i Uthaugs andre romaner får leseren mange beskrivelser av det menneskeliges kraft i det som synes å være umenneskelige situasjoner. Som i Uthaugs tidligere romaner problematiserer 11 % hvordan sammfunnets ytre rammer fører både til påtvunget utenforskap og påtvunget innenforskap. Hvordan noen gjør hva det måttev ære, og til enhver pris, for å passe inn og få være en del av fellesskapet. Romanen illustrere også hvordan vennskap kan være bevart, selv etter mange år og store hindringer.