Marc Chagall

Moishe Segal ble født i landsbyen Liozna og var eldst av ni søsken. Chagalls mor, Feiga-Ita Segal, hadde ambisjoner om at sønnen skulle utdanne seg som regnskapsfører eller få en stabil kontorjobb. Mens Chagall betraktet hvordan arbeiderklasselivet slet på faren, Sahar Segal. Selv om han knapt så et kunstverk i løpet av sin tidlige oppvekst, visste Chagall fra ung alder at han ville jobbe med noe kreativt.

Familien Segal levde i tråd med hasidiske tradisjoner. I Vitebsk var mer enn 50 prosent av befolkningen jødiske. Den russiske loven påla folk med jødisk tro å bosette seg på den vestlige utkanten av det russiske imperiet som nå er kjent som Belarus. Men et fåtall rike og utdannede jødiske borgere fikk bo i storbyer som Moskva, Kyiv og St. Petersburg.

For at Chagall skulle få innpass ved den offentlige skolen i Vitebsk, måtte rektoren bestikkes. Det var følgelig skolebøkene som bød på de første møtene med kunst. Yehuda Pens male- og designskole gav deretter, Chagall en etterlengtet innføring i kunstlære i 1906. Her møtte han også maleren Viktor Mekler.

Sammen med Mekler flyttet Chagall til St. Petersburg i 1907. Men uten godkjent arbeidstillatelse fikk han ikke rett til losji i byen. Chagall begynte å gå i lære som skiltmaler og bodde sparsommelig. Hos advokaten og kunstkjenneren Goldberg fikk Chagall omsider husrom mot at han ble oppført som tjener i huset. I realiteten var han da fri til å ta opp kunststudier.

Studiene startet ved Det keiserlige samfunn for fremming av kunst. Direktøren, Nikolai Roerich, sørget for at Chagall fikk et stipend som sponset ett års skolegang. Takket være mesener som Max Vinaver hadde Chagall muligheten til å ta videre utdanning ved Zvantseva-skolen i 1908. Her gikk han i lære hos scenografen og kunstneren Léon Bakst.

I 1910 reiste Chagall til Paris, hvor han blant annet studerte ved akademiene La Palette og La Grande Chaumiére. Han kjente først og fremst en sterk dragning mot det litterære miljøet. Chagall ble godt kjent med forfattere og diktere som Max Jacob, André Salmon, Guillaume Apollinaire og Blaise Cendrars. Sistnevnte snakket russisk og ble en nær venn.

Etter at han flyttet inn i kunstnerkollektivet «La Ruche» i 1911, hadde Chagall et svært produktivt år. På kunstscenen skapte han også oppsikt med verket Dedikert til min forlovede (1911). Dette var Chagalls bidrag ved Salon des Indépendants utstilling samme år. Maleriet fremstiller et fabeldyr med oksehode og menneskekropp. En kvinne har viklet seg rundt vesenets kropp med blottede ben. Rødt, lidenskapens farge, er dominerende i motivet, og verkets underlige erotisisme medførte nesten at det ble fjernet.

Chagall reiste tilbake til Vitebsk i 1914. I utgangspunktet hadde han kun et tre måneders visum, men utbruddet av første verdenskrig hindret returen til Paris. Årene som fulgte ble aktivt benyttet til maling, utstillinger og undervisning i Russland.

I 1915 stilte Chagall ut 25 verk i Moskvas Mikailova kunstsalong, og 63 av hans nyeste verk var med i utstillingen Moderne russisk kunst i Petrograd. Chagall ble også engasjert som lærer ved det nyopprettede Kunstakademiet i Vitebsk i 1919. Her jobbet han sammen med den kjente nonfigurative kunstneren Kazimir Malevitsj.

Kunstretningen suprematisme ble aktuell på akademiet gjennom Malevitsjs program. Til slutt ble dette en dominerende lære ved skolen, og Chagall sa opp jobben ved akademiet. I Russland truet også Vladimir Lenins nasjonale kunstprogram. Kommunistisk kunst var drevet av propaganda, men fremstilt som sosialrealisme, og totalt avvisende til avantgardekunst. Chagall satte en strek for oppholdet sitt i 1922. Det første stoppet på reisen vestover ble da Berlin, hvor han hadde etterlatt viktige verk i 1914.

I Berlin i 1922 fikk Chagall opplæring i teknikkene etsning og gravering hos Hermann Struck. Da han returnerte til Paris det følgende året, ble han kontaktet av kunsthandleren Ambroise Vollard. Han bestilte illustrasjoner til Nikolaj Gogols roman Døde sjeler i 1923. Etter dette fikk Chagall samtlige oppdrag både av Vollard og andre forleggere.

I 1926 laget Chagall illustrasjoner i etsning og gouache til Jean de La Fontaines Fabler. Så fikk han den prestisjetunge oppgaven med å illustrere Bibelen i 1930. Men Chagall rakk ikke å fullføre prosjektet før Vollards død i 1939. Arbeidet med illustrasjonene ble gjenopptatt på 1950-tallet, og i 1956 ble Bibelen publisert med etsninger og litografier av Chagall.

Det estimeres at 1100 trykk utgjør den totale mengden med litografier produsert av kunstneren. I 1960 publiserte trykkerne Julien Caine og Fernand Mourot det første samlede volumet med litografier. Dette ble til en serie med totalt seks bind. Mange av Chagalls litografier er reproduksjoner av malerier, tegninger og verk i gouache, eller variasjoner av gamle motiver.

Chagalls første scenografiske oppdrag var i Moskva i 1920. Her fikk han fritt spillerom til å male veggmalerier, kulisser og kostymer til åpningen av Det statlige jødiske teateret i 1921. Neste mulighet til å jobbe på teateret bød seg så under andre verdenskrig.

I 1941 ble Chagall invitert til New York av representanter fra Museum of Modern Art. Stykket Aleko skulle settes opp ved New Yorks ballett i 1942, og Chagall ble spurt om å bidra med scenografien. På grunn av problemer med fagforbundet måtte hele produksjonen imidlertid flyttes til Mexico by. Chagall involverte seg i alle aspektene til oppsetningen og gjennomførte suksessfulle forestillinger i Mexico og senere i New York. Kritikerne var imponert over fargebruken og fremstillingen av lys i baktepper som En hveteåker på en sommer ettermiddag: Aleko (1942).

Chagall og familien levde i eksil i USA under hele nedtrappingen av andre verdenskrig og vendte først tilbake til Frankrike i 1948. Her ble han blant annet engasjert som scenograf i oppsetningen av Daphnis og Chloë i Pariseroperaen i 1958.

På 1950-tallet vendte Chagall oppmerksomheten mot kunsthåndverk som keramikk, mosaikk og glassmalerier i økende grad. I perioden 1953–1962 produserte han cirka 110 kermaiske verk, og fra 1964–1974 designet han flere mosaikker.

Chagall slo seg ned i byen Vence i 1950, hvor Henri Matisses utsmykning av kapellet ved Notre-Dame du Rosaire ble en viktig attraksjon i 1951. Men det var særlig i møte med dekorasjonene i Chartres-katedralen at Chagall ble oppslukt av glassmaleri. Hans første design fikk utfolde seg på to store vinduer ved Notre-Dame de Toute Grâce i Haute-Savoie i 1957. Samtlige katedraler og synagoger ble deretter utsmykket med Chagalls fargerike design. Rockefeller-familien hyret Chagall etter å ha sett hans glassmalerier i synagogen ved Hadassah medisinske senter i Jerusalem. I Fagforeningskirken i Tarrytown står verket Den gode samaritan (1964) til ære for John D. Rockefeller Jr. Dette er det mest anerkjente bidraget blant de totalt ni vinduene designet av Chagall her.

Chagall utforsket også skulptur i sandstein, marmor og kalkstein. Han malte vaser og laget veggmalerier på keramiske fliser, som i Vence I (1962). Videre designet han motiver til billedvev, utført i samarbeid med anerkjente tekstilhåndverkere som Yvette Cauquil-Prince. Chagall var også fascinert av bysantinsk middelalderkunst, hvilket ledet til prosjekter sammen med mosaikk-kunstneren Lino Melano på midten av 1960-tallet. Chagall var da nærmere 80 år, men fortsatt full av ideer.

De tidlige motivene til Chagall var inspirert av hverdagen i Vitebsk: onkelen som spilte fele på taket, dans og musikk i bysentrum og det generelle livet på gården. Figurene er tidvis utført i en grov og karikert stil, som i en barnetegning. Chagalls teknikk var spontan og effektiv, noe som også skapte en sterk ekspressivitet. Tendensen til å male svevende gårdsdyr og mennesker ble også betegnet som en del av hans naivisme. Men i Chagalls oppfatning var dyr, mennesker og natur deler av et helhetlig skaperverk med en felles sjel. Dette er også i tråd med hasidismens lære.

Etter hvert ble motivene mer fantasifulle og drømmende: Verkene inkluderte fabeldyr og eksperimenterte med ulike stilarter. Chagall beskrev disse verkene som kun billedlig arrangement av elementer fra sine tanker og forestillinger.

Mange av Chagalls tidlige verk forsvant i løpet av første verdenskrig. 40 malerier og 160 verk i gouache lå i Herwarth Waldens forvaring i Berlin. Walden stilte ut Chagalls verk ved flere anledninger og bidro til å gjøre ham svært berømt i Tyskland. Men innen Chagall returnerte, hadde Walden solgt unna verkene til private samlere. Enkelte «tapte» verk, derav Jeg og landsbyen (1911), ble returnert da Chagall gikk til sak mot Walden, men mange ble værende i de respektive samlingene.

Samtlige verk forsvant også som resultat av usikker lagring i Paris. Et rykte om Chagalls død hadde svirret mens han var i Russland. Da han returnerte til studioet sitt i 1923, oppdaget Chagall at alle de 150 etterlatte verkene var borte. Det viste seg at gårdseieren hadde tatt noen av rammene i bruk som tak til sine husdyr. Resten av verkene ble sannsynligvis solgt unna av venner, og flere kilder pekte mot Blaise Cendrars. I perioden 1923 til 1926 forsøkte Chagall dermed å gjenskape mange av de tapte verkene i nye varianter og versjoner.

Marc Chagalls omfattende produksjon har funnet veien til private og offentlige samlinger over hele verden. I tillegg har han satt sitt preg på en rekke bygninger.

I løpet av andre verdenskrig ble byen Vitebsk jevnet med grunnen. Dette medførte at byens arkiver gikk tapt, men Chagalls memoarer Mitt liv (1922) er en av få vitnesbyrd fra livet i det landlige samfunnet.

Chagall levde også lenge nok til å oppleve at et museum ble opprettet i hans ære. Le Message Biblique i Nice rommer en stor samling av Chagalls spirituelle kunst, derav motiver fra Det gamle testamentet. Marc Chagall døde i sitt hjem i Saint-Paul-de-Vence 28. mars i 1985.

• kubismen
• kunst i Russland

• Marc Chagall.net
• Union Church of Pocantico Hills
• Musée National Marc Chagall

• Baal-Teshuva, Jacob. Chagall. Köln: Taschen. 2003
• Felicitas, Tobien. Marc Chagall. Oversatt av Sidsel Cornier. Oslo: Hjarrand A/S. 1991
• Polonsky, Gill. Chagall. London: Phaidon Press Limited. 2002