Valdresbunad med blåtrøye

Blåtrøya er en kort trøye som når ned til midjen. Den er sydd i mørkeblått vadmel og har kanting i svart fløyel. Trøya har ståkrage med nedbrettede slag. Blåtrøya er pyntet med små, røde og grønne regels brodert i ulltråd på slagene, lommestolpene, langs knapperadene og nederst på ermene. Trøya skal ikke kneppes, men den har to rekker med messingknapper og pynteknapphull brodert med grønn og rød ulltråd. Trøya har totalt 24 messingknapper: ni på hver side foran og tre nederst på hvert erme.

Den opprinnelige trøya kommer sannsynligvis fra Øvre Valdres, og eies i dag av Valdres Folkemuseum. Originalen er ufôret, og er i mørkeblått, kypertvevd vadmel med kanting, slag og lommeklaffer i brunsvart bomullsfløyel. Denne trøya hadde ni støpte messingknapper med løvemotiv på hvert framstykke og opprinnelig tre knapper på hvert erme. Framstykkene hadde videre 15 knapphullsmarkeringer og broderte regels i grønt og rødt ullgarn på slag og lommestolpene. Lommestolpene er kun til pynt. Originaltrøya har en påsydd innerlomme på høyre framstykke. En del av lomma er trolig en brodert bringeduk.

Vesten som brukes til blåtrøya, er en svært kort, dobbeltspent vest med 14 eller 16 messingknapper. Vesten blir sydd i tre ulike stoffer: rødt eller grønt ullstoff eller et spesielt stripete stoff vevd i hullbragd. Vesten har, i likhet med trøya, ståkrage og nedsydde slag. Flere av vestene fra denne perioden har ikke lommer, men bare lommestolper til pynt. Til bunaden lages vesten enten med lommer eller bare lommestolper. Lommestolpene er ofte i svart fløyel. Svart fløyel brukes også til kanting av vesten.

Flere vester er blitt kopiert for å sy vester til blåtrøyebunaden. Valdres Folkemuseum eier flere vester av den aktuelle typen i både hullbragdstoff, grønt klede og rødt vadmel. Et av snittmønstrene som er i bruk, er kopiert fra en vest i hullbragdstoff fra Vang i Valdres. Denne vesten er i privat eie. Vesten har hullbragdstoffet i bomull og ull på framstykkene og fremst på ytterkragen. Den bakre delen av kragen er i brunt vadmel. Ryggen og fôret i framstykkene er av ubleket linlerret. De åtte knapphullene er brodert med grønt kamgarn med røde regels i bakre ende. Kantinger, slag og lommestolper er i brunsvart bomullsfløyel. Framkantene er kantet med grønt ullstoff.

På tegningen til Johan Losting bruker modellen langbukse, men både knebukse og langbukse kan i dag brukes til blåtrøya. Knebuksa kan sys i svart vadmel eller i lyst skinn. Langbuksa sys i blått vadmel og skal være vid i modellen. Både langbuksa og knebuksa i vadmel er sydd etter mønster fra en original knebukse fra Vang som nå eies av Valdres Folkemuseum. Den gamle buksa i kypertvadmel har høyt liv og er sydd en gang i første halvdel av 1800-tallet. Langbuksa som sys i dag, er en forlenget utgave av knebuksa.

Buksene har seks store messingknapper på bukseklaffen, brokespjeldet. Fem små messingknapper er festet på hver side av klaffen. To mellomstore knapper brukes i linningen, seks mindre til å feste bukseselene. Ved kneet på knebuksa er det en rekke med ti små messingknapper. Knelinningen lukkes med knapp.

Det er blitt brukt mønster fra flere knebukser til å skape skinnbukser til denne bunaden. Både den ovennevnte vadmelsbuksa, skinnbuksa til Jul Toresen Hjellebråten (nå på Valdres Folkemuseum) og en skinnbukse fra Ringerikes Museum er blitt kopiert i skinn.

Jul Toresen Hjellebråtens brudgomsbukse fra Aurdal er fra 1832 og har en smal klaff som lukkes med tre knapper. Den har fem knapper ved hvert kne og brodert dekor i vrangsøm. I hovedsømmene har buksa tittekant.

Skinnbuksa ved Ringerikes Museum lukkes med fem messingknapper ved kneet, hvorav den siste lukker linningen. Denne buksa har en smal bukseklaff som lukkes med tre knapper. Sømmen midt bak ender i en åpen splitt øverst. Denne lukkes med en skinnreim. Buksa har vrangsøm på hver side av sømmen midt foran og ved klaffestolpene.

En ubleket linskjorte med broderi i hvitsøm på hals- og ermelinningen brukes innenfor vesten. Mønsteret til skjorta er konstruert ut fra en gammel halvskjorte til kvinner. Man regner med at skjortesnittet for både menn og kvinner var likt i Valdres i denne perioden. Ingen hele mannsskjorter er bevart fra denne perioden, kun krager. En skjortering eller en halsknapp – med eller uten anheng – lukker halslinningen.

Det er bevart flere par gamle strømper fra Valdres, og ett av mønstrene har vært utgangspunkt for strømpene til flere bunader. Dette mønsteret brukes også til denne bunaden, på strømper som er strikket i ubleket eller blått ullgarn. De er strikket i rett- og vrangstrikk, med ujevnt antall rette og vrange masker. Til langbuksa bruker en del i stedet vanlige svarte strømper.

Flerfargede, smettede strømpebånd knyttes øverst rundt strømpene.

Til blåtrøya kan man bruke en høypullet hatt, rød kollelue (kølleluve) med svarte pyntebånd eller en dobbelt strikkelue med stripete oppbrett. Et flerfarget silketørkle kan knyttes rundt halsen, utenpå halslinningen.

Knapper på trøye, vest og bukse er i messing. En enkel skjortering eller en halsknapp – med eller uten anheng – og mansjettknapper i sølv brukes til bunaden. Det finnes flere sølvsmeder som viderefører det tradisjonelle håndverket, og ulike typer draktsmykker i tradisjonell stil fra Valdres er dermed i handelen.