Mannsbunad fra Ringerike

Mannsbunad fra Ringerike
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Mannsbunaden fra Ringerike er rekonstruert av Frithjof Rudstaden. Han arbeidet med prosjektet fra 1983 til 1991, da bunaden ble presentert og fikk vurdering av Bunad- og folkedraktrådet. Bunaden viser et bilde av draktskikken slik den var på Ringerike i en lang periode på 1800-tallet, med hovedvekt på første halvdel. Plaggene er nøyaktige kopier av tilsvarende gamle plagg.

Frithjof Rudstaden har stått for arbeidet som privatperson, men i tett samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet. I tillegg til bevarte draktplagg er skriftlige kilder og bildemateriale også trukket inn. Da bunaden fikk uttalelse, konkluderte Bunad- og folkedraktrådet slik: «Modellen til mannsbunaden frå Ringerike er i alle delar godt kopiert. Det er når det gjeld vyrkje, snitt, saum og utføring godt samsvar mellom det gamle tilfanget og den nye bunaden. Bunad- og Folkedraktrådet vil gjerne understreke at det er gjort eit godt arbeid med å dokumentere draktskikken og presentere denne.»

Denne typen rekonstruksjoner er ofte under utvikling over lang tid. Etter hvert som det kommer til flere egnede materialtyper, eller en greier å finne fram til bedre kildemateriale for bunaden, vil den endres.

Bunaden bærer preg av flere tidsperioder, og det er nettopp av den grunn at en snakker om folkedraktskikk i slike bynære områder. Trøya har trekk fra både renessanse – gjennom ermebryninger og sjutallssnitt i ryggen – og empire gjennom høy livlinje og krage. Det er den høye livlinja på buksa så vel som på vesten, og den høye trøyekragen, som setter hovedpreget på bunaden, og derfor framstår den som mest preget av empirestil.

Draktdeler

Trøye

Ryggen av trøya har det karakteristiske sjutallssnittet, som sammen med ermebryningene peker bakover mot renessansemote.

Mannsbunad fra Ringerike
Av /Norsk bunadleksikon.

Lokalt går trøya under navnet ringerikskofta, og den er omtalt av dikteren Johan Sebastian Welhaven og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen. Bunadtrøya er kopiert etter ei av tre bevarte kofter fra garden Vestre Holte i Nes i Ådal. Trøyetypen er den samme som er kjent i Sigdal, Eggedal, Krødsherad og Hallingdal under betegnelser som for eksempel fiskekjelke, på grunn av det karakteristiske ryggsnittet. I ryggen er det sydd inn kiler, som danner klokkefasong.

Trøya lages i mørkegrå eller svart vadmel, og blir kantet med mørkebrun fløyel. Den høye ståkragen viser tilknytningen til empiremoten. Foran har den to knapperader, men de kan ikke kneppes. På skuldrene har den ermebryninger, noe som er et alderdommelig trekk ved trøya. Den bærer altså preg av flere stilperioder på en gang, noe som ofte er tilfellet med folkedraktplagg.

Vest

Vesten har to ulike snitt og lages i mange ulike farger og materialer. Flere par broderte bukseseler er også kopiert.

Mannsbunad fra Ringerike
Av /Fylkesarkivet i Buskerud.

Vesten fins i to utgaver, med ulikt stiluttrykk. Den ene har som trøya høy krage og høy livlinje. Silke og bomull er vanlige materialer i denne perioden, og bunadvesten lages i ulike varianter av slike. Ryggen er i lin. Denne vesten er enkeltspent med knapper i stoffet eller metallknapper.

Den andre vesten lages også i ulike silke- og bomullskvaliteter, men har en litt yngre fasong. Den er dobbeltspent med en mindre ståkrage og små slag. Knappene er som i den andre vesten. Denne vesten har også høy livlinje.

Bukse

Knebukse i lyst elgskinn eller svart vadmel er kopiert etter ei skinnbukse fra Hole som nå er på Ringerikes Museum. Den bærer som vesten preg av empirestil: høy linning, smal klaff som kneppes til linninga, og framtrukne sidesømmer. Bunadbuksa har messingknapper på linninga, og tilsvarende knapper og spenner ved knesplitten. Skinnbuksa dekoreres med pyntesøm på klaffen, utført med blå silketråd.

Seler

Det brukes broderte bukseseler til bunaden. Disse er brodert på stramei, og er trolig noe yngre enn resten av plaggene til bunaden. Det er kopiert ulike mønstre til selene, brodert med ullgarn og perler. En regner med at broderte seler kom på moten under nyrokokko-perioden midt på 1800-tallet, og at strameiselene er fra siste del av 1800-tallet.

Skjorte

En har ikke funnet bevarte skjorter fra Ringerike som er så gamle som resten av plaggene bunaden bygger på. Men Frithjof Rustaden fant en rest av ei skjorte som isolasjon i et hus som skulle rives. Denne tøybiten dannet utgangspunkt for skjorta til bunaden.

Bunadskjorta er i lin eller bomull, og har fått lengde som gamle skjorter en kjenner fra andre områder. Det som imidlertid er i utakt med vest og trøye, er skjortekragen. Som regel hadde en i slike motepåvirkede områder en stående skjortekrage som var like høy som eller høyere enn vestekragen.

Strømper og band

Strømpene lages i blått eller ubleiket ullgarn, med rett- og vrangstrikk. De holdes oppe av flettede strømpeband i ulike farger.

Hodeplagg og halstørkle

Det brukes en høy filthatt til bunaden. Den er sylinderformet og har moderat brem. Som alternativ kan en bruke ei blå strikkelue med rød oppbrett. Høye filthatter var vanlige i alle områder av landet som var påvirket av empiremoten. Når det gjelder topplua, er det litterære beskrivelser som er kilden til denne.

I halsen knytes det gjerne et mangefarget silketørkle utenpå skjortekragen.

Metall

Kniv
/Norsk bunadleksikon.

I halsen på skjorta brukes det enten en skjortering som er kopiert etter gamle forbilder på Ringerike, eller en dobbel halsknapp som er lagd av samme slags knapper som i trøya. Videre er det mansjettknapper i ermelinningene på skjorta. Knappene i trøya er enten i sølv eller tinn, mens knappene i vesten kan være messing. I buksa er det messingknapper og messingspenner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg