Mannsbunad fra Hallingdal med steglatrøye

Flintoe: Hallinger fra Ål prestegjeld. Mannen har hvit steglatrøye og broderte bukser.

Av Ukjent/norsk folkemuseum.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Bunaden har utgangspunkt i en draktskikk som var i bruk tidlig på 1800-tallet. Trøya kalles steglatrøye, og er en trøyetype som har vært i bruk mange steder i landet. Johannes Flintoe avbildet menn både i Valdres og Hallingdal med slike klær, og det har gjort at bunaden har blitt regnet for å høre hjemme i begge områdene.

Som bunad ble klærne tatt opp igjen tidlig på 1900-tallet. Som med så mange bunader på den tida var det i folkedans- og folkemusikkmiljøet i hovedstaden at bunaden kom i bruk, og det var Heimen Husflid som satte den i produksjon. I Hallingdal gikk jo fortsatt mange karer tradisjonelt kledd i korttrøyekleu på den tida. De som skapte bunaden, tok utgangspunkt i gamle brudgomsklær, og en må regne med at disse var mer dekorert enn vanlige festklær. Bortsett fra at broderiet på bunadtrøya har vært noe ulikt, avhengig av om en har hatt bunad fra Valdres eller Hallingdal, har bunaden vært lik for de to områdene. I dag er det få som regner bunaden som en Valdres-bunad, mens den fortsatt er i bruk som hallingbunad.

Bunadene som ble tatt i bruk tidlig på 1900-tallet, tok utgangspunkt i gamle plagg, men de var ofte ikke kopiert nøyaktig med hensyn til sting og snitt. Dessuten ble det etter hvert mange ulike produsenter av disse bunadene, og alle la sitt personlige preg på bunaden. Av den grunn kan utseendet på denne bunaden variere etter hvor den er lagd, og av hvem.

Draktdeler

Trøye

Bunaden har steglatrøye i hvitt vadmel eller klede. Langs åpningen framme er trøya kantet med grønt ulltøy, og på ermene er det oppslag av svart fløyel kantet med rødt. Navnet steglatrøye kommer av fasongen i ryggen, der det er sydd inn kiler som gir vidde. Verbet å stegla betyr å spile ut – gi vidde. Snittet i ryggen og ermebryningene er trekk som gir trøya et alderdommelig preg, i og med at dette var motefenomen som kom med renessansen. Trøya er dekorert med ullgarnbroderi på framstykkene, kragen, ermebryningene og langs kantene. Den kneppes ikke.

Vest

Til bunaden brukes rød vest i ullstoff, med svarte fløyelskanter. Vesten har ståkrage og slag, og stolpelommer med sølvknapper. Foran kneppes vesten med sølvknapper. Det er tre rader med seks knapper i hver rad. Vesten er kortere enn trøya.

Bukse

Det brukes knebukse til bunaden, sydd i svart vadmel eller klede. Buksa har klaff foran, som kneppes til linninga. Ved kneet har buksa sølvknapper og spenne. På framstykkene og langs sidene er buksa brodert med akantusranker i mangefarget ullgarn.

Skjorte

Det hører hvit linskjorte til bunaden, med hvitsømsbroderi på krage og håndlinninger. Ofte brukes samme type skjorte som til den svarte mannsbunaden. Den skjortetypen er yngre enn perioden denne bunaden er fra.

Strømper og band

Det brukes hvite ullstrømper, enten i rett- og vrangstrikk eller med mønsterstrikk. Strømpene holdes oppe med mangefargede strømpeband.

Hodeplagg og tilbehør

Det brukes ei rød kollelue med svarte fløyelsband til bunaden. Rundt skjortekragen knyttes et mangefarget silketørkle. Det brukes også broderte løsmansjetter til bunaden, men de fleste bevarte gamle løsmansjetter er yngre enn den perioden da denne bunaden har sine røtter.

Metall

I skjorta brukes halsknapp eller skjortering av sølv, og mansjettknapper i skjorteermene. Det er dessuten sølvknapper på vest og bukse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Bunader og folkedrakter fra Buskerud

Jon Vidar Bergan