Fana herrebunad. Av . Begrenset gjenbruk

Mannsbunad fra Fana

Mannsbunaden slik den oftest har vært å se på 1900-tallet, med knebukser og to vester. Utenpå brukes mørk flasketrøye. Hun har festbunad for gifte kvinner.

Bunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Mannsbunad fra Fana, med lang bukse, to halvside vester og mørk lasketrøye. Bunaden representerer draktskikken fra 1860 og framover.

Mannsbunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Brudgom fra Birkeland i Fana, 1855. Han har to vester, den ene uten krage og den andre med høg krage, knebukser og høg hatt dekorert med kjede med sølvmynt hengende ned bak.

Brudgom fra Birkeland i Fana, 1855 (daguerotypi)
Av /Bergens Museum.

Gutt fra Birkeland i Fana, 1853. Vesten har broderi på lommeklaffene, langs framkantene og under knapperadene. Den høge kragen er dekorert med en kam langs framkanten. Halsknappen er trekt ut mellom omgangene med halstørkle. Gutten har lasketrøye og langbukser.

Gutt fra Birkeland i Fana, 1853 (daguerotypi)
Av /Bergens Museum.
Småguttene går ofte kledd i rød vest og svarte knebukser
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Mannsbunaden fra Fana har gått igjennom mange perioder fra 1900 til i dag. Fra 1930-tallet ble den mer standardisert i materialer og mønster. Det snudde igjen på 1970-tallet, da en ønsket å ta opp igjen flere elementer fra den gamle draktskikken. Etter hvert ble alle draktdelene gjennomgått og revidert, slik at det i dag er rekonstruert bunader som viser ulike tidsperioder av folkedraktskikken.

Elementer i den tradisjonelle draktskikken for menn fra Fana har aldri vært ute av bruk. En regner med at de siste som gikk tradisjonelt kledd all sin dag, levde til omkring 1920, og da hadde noen allerede tatt deler av klærne i bruk som bunad. I overgangen mellom folkedrakta og bunaden var det noen som forenklet noen plagg og tok bort noen plagg. Noen tidsperioder ble også stokket om litt. Etter hvert har en forsøkt å ta opp igjen mer og mer av den tradisjonelle draktskikken.

De første mannsbunadene som ble tatt i bruk i Fana-området, kom i bruk allerede omkring 1900. Men da var det, som for kvinnene, ei mer nasjonal drakt det dreide seg om. Fellestrekkene var svart knebukse, rød vest og svart trøye. Strømpebanda ble gjerne lagd i flaggets farger, og den røde topplua var gjerne også med. Noen av ungdommene fra Fana som kom med i norskdomsarbeidet og skaffet seg slik bunad, brukte en kombinasjon av gamle, lokale plagg og nyskapte «nasjonale». Det var også litt ulikt hvordan de som sydde, holdt seg til tradisjonsmaterialet. I den første tida var ei som hette Anna Flint den som i størst grad videreførte folkedrakta i bunadsømmen.

Etter ei tid ble det større fokus på lokale klestradisjoner som utgangspunkt for bunaden, og en begynte å lage mannsbunader basert på det gamle materialet. Først var det helst lasketrøya som ble brukt, men rundt 1925 kom også flasketrøya i bruk. De ulike tidsperiodene i folkdraktskikken i Fana er vanskelig å skille fra hverandre, og plagg med ulikt historisk utgangspunkt ble brukt parallelt.

Det fins flere utgaver av denne bunaden i bruk i dag, med ulik nærhet til folkedraktskikken. Bunaden forhandles i standardisert utgave av Husfliden i Bergen og andre lignende bedrifter, og i konfeksjonssydd utgave fra Solhjell konfeksjon, mens lokale produsenter står for større variasjon. Det er særlig bunadgruppa i Fana ungdomslag som har vært aktive i bunadarbeidet i området. De har også stor kunnskap om variasjon i draktskikken, og om hvilke rammer en kan ta utgangspunkt i for individuell variasjon i bunadbruken, om målet er å kle seg i tråd med de gamle folkedrakttradisjonene. De holder kurs, rettleder og formidler mellom kunder og produsenter. De har også utarbeidet hefter som tar for seg de ulike skjortebroderiene og andre detaljer til Fanabunadene.

Gjennom denne typen kunnskap om de lokale tradisjonene kan en også tilføre bunaden variasjon etter anledning og årstid. Fordi klesskikken holdt seg så lenge og en har jobbet grundig med kildematerialet, veit en også en del om bruken av plaggene. Til kirkebruk og høytidsbruk var alltid trøya på, i alle fall til bordsetet var over i festlig lag. Utover kvelden kunne både trøye og vester kastes, og om den ene bukseselen gled ned, hang den i ei fin bue over låret, fortelles det. Brukte mannfolka hatt, måtte den tas av innomhus, akkurat som skikken har vært i borgerlige lag av folket. Men topplua eller kollelua kunne sitte på innendørs.

Lasketrøya er uten krage. Innenfor denne ser vi kragen på vesten, og den er preget av empiremoten; den går høgt oppunder øret. I framkant er den dekorert med hanekam av rødt stoff. Til høgre ser vi strikket trøye med broderte bukseseler.

Mannsbunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Draktdeler

Trøye

Det er to ulike typer trøye i bruk til bunaden: lasketrøye og flasketrøye. Lasketrøya har vært i ubrutt tradisjon, mens flasketrøya gikk ut av bruk tidligere, og ble tatt opp igjen i 1926.

Lasketrøya har halsringing uten krage, og lages i hvit, svart eller mørkeblå vadmel eller klede. Den kantes helst med rødt, men den hvite kan også ha svarte kanter. Under framkanten har den et påsydd band, og den kan lukkes med hekter foran. Navnet sitt har den fått av snittet i ryggen, der det er sydd inn kileformede stykker, lasker, som gir vidde til trøya.

Flasketrøya har fått navn etter det franske ordet flasque, som betyr løst, nedhengende. Det er altså de oppsplittede skjøtene i ryggen som er bakgrunnen for navnet. Trøya har ståkrage og nedbrettede slag, og framstykkene har lommer med utenpåliggende klaffer. Langs framkantene er den dobbeltspent med metallknapper og røde knapphull med gule regels. Knapphullene og knappene er bare til pynt, så trøya er ikke til å kneppe. Trøya lages i mørkeblått eller svart klede eller svart vadmel. Alle kantene er røde.

Tre karer i Fanabunad som representerer draktskikken fra 1870–1880-åra og framover. Til venstre med lang mørk bukse, kort mørk vest og mørk lasketrøye. I midten med lang bukse og strikketrøye til helgedagsbruk. Til høyre en bunad som representerer draktskikken for smågutter, og de hadde gjerne ikke krage på vesten, eller trøye utenpå.

Mannsbunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Bukse

Gjennom det meste av 1900-tallet ble det brukt knebukser til bunaden, men noen få tok langbuksa i bruk til bunaden mens de siste folkedraktbrukerne fortsatt levde. Så buksa har aldri vært helt ute av bruk. Til de lange buksene hører lasketrøya, så langt en kjenner drakttradisjonen i dag, mens knebuksene har blitt brukt til begge trøyetypene.

Knebuksa blir lagd i mørkeblå eller svart vadmel eller klede, og har røde kanter i knesplittene og på linninga. Knapphullene lages røde med gule regels, og over knesplitten er det brodert ei rose i de samme fargene. Det er også broderi på enden av knelinninga.

Langbuksa lages i brun, mørkeblå eller svart vadmel eller klede. Som knebuksa er den ei klaffebukse, som kneppes til linning foran. Langbuksa kan være enten med eller uten utvendige sidesømmer. De siste har smalere klaff enn de første. Langbuksa brukes også til hvit strikketrøye som helgebunad.

Vest

Både til lasketrøye og flasketrøye er det i bruk to vester. Den mørke vesten brukes utenpå den røde. Til både knebukse og langbukse ble det tradisjonelt brukt både en og to vester. Den røde vesten var bare til ekstrafint. Småguttene bruker ofte til dagens bunad bare den røde vesten til knebukser.

Den røde vesten har rund halsringing og er vidt ringet under armene. Den lages i klede eller vadmel, og bærestykket på ryggdelen er også i rødt, men med resten av ryggen av ubleiket bomull. Den vesten som er kopiert etter de gamle folkedraktplaggene, har hel, rød rygg, og splitter i sidene og bak. Vestene kantes med grønt, og knapphullene er også grønne, men med gule regels. Vesten har lommer på framstykkene, med stående lommeklaffer som er brodert i fargene gult, blått og grønt. Vesten er dobbeltspent.

Den mørke vesten har høy ståkrage etter motepåvirkning fra empirestilen tidlig på 1800-tallet. Den har lavere halsringing enn den røde, og er dobbeltspent med røde knapphull med gule regels. Vesten lages i mørkeblått eller svart vadmel eller klede, og har røde kanter. På kragen er det stikninger som prikker, rutenett eller sikksakkborder, og ofte en rød taggekant foran (kalles kam), som igjen har gule stikninger. Vesten har lommer foran, og lommeklaffene kan være brodert i rødt, gult, grønt og blått. Vesten kan være fôret (1926-varianten) eller kantet med kulørt bomullstøy langs framkantene (den rekonstruerte).

1926-varianten av den mørke vesten er ikke til å kneppe igjen, mens den som er rekonstruert etter folkedraktmaterialet, kneppes nede når en bare bruker mørk vest.

Detalj av broderiet på den mørke vesten, med den røde vesten under
/Norsk bunadleksikon.

Skjorte

Det brukes bomullsskjorte til bunaden, slik det var vanlig den siste tida folkedrakta var i bruk. Den er rynket ved halskragen, som enten kan stå opp eller være brettet ned (nedbrettskjorte). Nedbrettskjorta hører til de rekonstruerte bunadene, og da brettes kragen ned over halstørkleet. På disse skjortene er det eventuelt broderi på innsida av kragen. Broderi på halskrage og håndlinninger er gjerne i knutsøm og tettsøm som kalles heilesaum. I halskragen er det to knapphull til sølvknappen, og under halssplitten kan det være brodert monogram.

Løsmansjetter med ymse dekor har vært i bruk i tradisjonell klesskikk og er det til dagens bunader
/Norsk bunadleksikon.

Belte og seler

Tradisjonelt har det vært brukt broderte belter og bukseseler til klesdrakta i Fana. Bukseselene er tatt opp igjen til bunaden, mens beltene er mindre i bruk. Broderte mannsbelter og bukseseler var et motefenomen over store deler av landet rundt 1900, og i Fana ble de brukt til den lokale folkedrakta. De er gjerne brodert på stramei, med halve eller hele korssting, noen ganger i kombinasjon med perler. Beltene lukkes foran med ei metallspenne. Til helgedags er de broderte bukseselene synlige utenpå den hvite strikketrøya, og til høytidsbruk er de under vestene så lenge de sitter på. Bukseselene kan ha fester av lær eller bomullsband. Det er også bevart eldre, vevde seler i området, men disse er ikke tatt opp igjen til bunaden ennå.

Hodeplagg og halstørkle

Det er flere ulike strikkeluer i bruk til bunaden. Ei er rød med grønn kant, ei anna er blå med mønsterborder. Den røde lua har tvunnet snor med dusk i enden, den blå har dusk i toppen.

Til aller største høytid ble det brukt høy svart filthatt, og det er også tatt opp igjen til bunaden. Det brukes også en lavere filthatt, svart eller mørkeblå.

Det er brukt halstørkle i silke eller bomull i området tidligere, og dette er også i bruk til bunaden. Det knytes rundt halskragen på skjorta. Er tørkleet stort, legges det to ganger rundt halsen – de mindre én gang. Begge knytes framme.

Strømper og band

Hvite strikkede strømper hører til bunaden som de gjorde det til den tradisjonelle drakta. De er strikket av ubleiket ullgarn, og har mønsterfelt på begge sider av leggen, midt bak og øverst. Mønstrene kalles helst krunespøt og åttetalsreiker. Navnet krunespøt kommer av trekanten på toppen av mønsteret på sidene, som kalles krune. Under denne fins flere motiv, som åttetallsreikar, krokareikar, stjerner, snippar og spekelasier.

Strømpebanda er flettet i ullgarn i mange fargekombinasjoner. Farger som rødt, hvitt, grønt, gult og blått er i bruk. De har ofte frynser eller dusker i endene. De tradisjonelle kan ha øyre i den ene enden og frynser i den andre. Det er også bevart band som er vevd på grind med opplukket mønster.

Metall

Det er gjerne sølv- eller messingknapper i både flasketrøye, vester og bukse. Buksa lukkes også med sølvspenne på knelinninga. Strikketrøya har også gjerne sølvknapper. Disse er ofte lagd av sølvmynter. I skjortekragen brukes en stetteknapp i sølv, med eller uten heng, og i tillegg brukes en skjortering i halssplitten. Ermeknappene er også gjerne i sølv, og til spesielle anledninger kan en feste ei sølvspenne i hatten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg