Mandrup Pedersen Schønnebøl

I Schønnebøls embetsperiode 1647–1682 ble minst 71 mennesker formelt anklaget for trolldomsvirksomhet i Finnmark. Som lagmann var Schønnebøl til stede under behandlingen av 23 slike saker. Han frifant 18 trolldomsmistenkte kvinner og ungjenter, en mann og ei kvinne fikk bot, ei ungjente, den 12 år gammel Mari Olsdatter, ble dømt til opphold på barne- og tukthuset Bergen. Utover disse trolldomssakene avsa Schønnebøl dessuten dødsdommer over to trollkvinner i 1656, trolig fordi kvinnene sto fast på sine tilståelser om grov trolldomskriminalitet.

Lagmannens aller første embetshandlinger gikk ut på å oppheve dommen over ei kvinne som var dømt som trollkvinne av underretten. Under lagtingssamling i Vardø 4. juni 1647 frikjente lagmannen Maren Jacobsdatter, som hadde vært holdt i fengsel på Vardøhus festning med bolt og jern i 16 uker. Dommen over Maren Jacobsdatter fra førsteinstansen ble opphevet og kjent ugyldig. Lagmannen slo fast at dommen var urettmessig og understreker at domsslutningen fra hjemtinget ikke skulle være Maren Jacobsdatter til hinder og skade på navn eller rykte.

Maren var bare anklaget av én person, noe som ikke var rettslig holdbart. Vedkommende hadde heller ikke vitnehabilitet fordi vitnet tidligere var dømt som kriminell, altså en «udedisk» person, ifølge Schønnebøl. I lagmannens dom fra 1647 framgår det at ingen «udediske» mennesker må stå til troende i sine beskyldninger. Som lovgrunnlag henviste lagmannen til Koldingske recess fra 1558, artikkel 18. Det er med andre ord to viktige prinsipper som legges til grunn for lagmannens avvisning av saken; at beskyldningene kom fra en straffedømt og at det forelå bare én anklage. Sorenskriveren i Finnmark ble ilagt bot for sin urettmessige dom, mens lagrettemennene ble forskånet for bot fordi de ikke visste bedre, som det heter i lagmannens dom.

Slik fortsatte Schønnebøl med å frikjenne mistenkte trollfolk de gangene han kom nordover til Øst-Finnmark. I tillegg til å anvende dansk lovgivning avviste han tvilsomme rettsmidler, slik som vannprøven, ut fra argumentasjonen om at den ikke hadde noen lovhjemmel. Schønnebøl var den første rettsaktør i Norge som tok et systematisk oppgjør med rettspraksis i trolldomssaker. Hvis vi legger lagmannens lovhenvisninger og rettspraksis til grunn, kan vi hevde at mange av trolldomsprosessene som ble ført i Norge i løpet av 1600-tallet var å oppfatte som justismord også ut fra samtidens rettsnormer.

Fra 1647 og utover ble Schønnebøl en slags heksenes advokat i nord. Gjennom å stille svært strenge krav til vitnehabilitet representerte han en viss grad av rettssikkerhet overfor mistenkte nordnorske trollfolk. Han utnyttet de smutthullene datidens lovverk faktisk ga for rettsvern og brukte dem til å frikjenne mennesker for trolldomsanklager. «Ingen udediske mennesker skal stå til troende» får stå som hans juridiske motto. Schønnebøl fulgte konsekvent prinsippet om at tidligere dømte personer ikke skulle vitne mot andre. Med henvisning til gjeldende dansk og norsk lovgivning brukte han dette argumentet i trolldomsprosesser både i Nordland og Finnmark. Lagmannens rettspraksis er et uttrykk for at det midt under noen av de verste forfølgelsesbølgene eksisterte ulike syn på trolldommens realitet, og at momenter av tvil og skepsis var til stede.

Dersom Mandrup Pedersen Schønnebøl hadde reist på inspeksjonsrunde til Finnmark oftere enn han var pålagt (hvert tredje år), kunne mange menneskeliv vært spart. På den annen side: Dersom han ikke hadde grepet inn slik han faktisk gjorde mot forfølgelsen av trollfolk i Finnmark, ville en av de verste menneskeforfølgelsene i norsk historie sett enda verre ut. Og det skal framheves at Schønnebøls frikjennelse av trolldomsmistenkte jentebarn i Vardø sommeren 1663 gjør at norske trolldomssaker ikke omfatter brenning av små barn. Retthistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde beskriver lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl som «ein pioner når det gjaldt å avvise gudsdom og tilståingar framkomne under tortur som bevis».