Det finnes en rik folkediktning på malayisk. Den omfatter blant annet ordtak, eventyr og små stevaktige vers (pantun). Mye av dette er nedskrevet og utgitt etter 1900.

Den skrevne litteraturen går sannsynligvis langt tilbake i tiden. De eldste tekstene vi kjenner stammer fra 1500-tallet, men det må alt da ha eksistert en rik litterær tradisjon. Den klassiske malayiske litteraturen var først og fremst knyttet til hoffene i fyrstedømmene i Malaya og på Sumatra. Den bestod blant annet av teologiske (islamske) skrifter, bearbeidelser av indiske epos, eventyrsykluser og islamske heltefortellinger, poetiske verk med episk og religiøst innhold, encyklopediske verk og krøniker. Den mest kjente krøniken er Sejarah Melayu (egentlig Malayiske genealogier), som trolig er fullført i 1612 og skildrer Malakka-sultanatet på 1400-tallet, sterkt sentrert omkring sultanene og adelen, men levende og anekdotisk.

Etter hvert kom denne litterære tradisjonen til å stivne i takt med stagnasjonen i de miljøene den hørte til. Løfter om fornyelse gav Abdullah bin Abdulkadir Munsyi (1796–1854), som gjennom en stor selvbiografi og et par reiseskildringer skapte en ny og mindre klisjépreget stil. Han ble likevel et enkeltstående fenomen.

Først etter andre verdenskrig har vi fått en ny, mer moderne og realistisk litteratur, sterkt inspirert av den litterære blomstringen i Indonesia på samme tid. Poesien finnes i mange former og er velutviklet; et fremtredende navn er Ee Tiang Hong (1933–1990). De fremste forfatterne etter 1960 har vært A. Samad Said (født 1935) og Shahnon Ahmad (1933–2017). Huzir Sulaiman (født 1973) er en ledende dramatiker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg