Makedonias samtidshistorie er landets historie etter 1991. 8. september 1991 ble Makedonia en selvstendig stat etter å ha vært en del av Jugoslavia siden 1918.

Kiro Gligorov ble det selvstendige Makedonias første president i 1991.

Kiro Gligorov av In Memoriam Day. CC BY NC 2.0

Da Jugoslavia gikk i oppløsning omkring 1990, forsøkte Makedonia i det lengste å holde på et samlet Jugoslavia. Men da Slovenia og Kroatia rev seg løs i juni 1991, var det ikke et aktuelt alternativ for Makedonia å forbli i et serbisk-dominert rest-Jugoslavia med president Slobodan Milošević som overhode.

Også Makedonia erklærte seg som uavhengig republikk etter at en folkeavstemning ble avholdt 8. september og ny grunnlov vedtatt 17. september 1991. Den makedonske uavhengighetserklæringen utløste ikke noe angrep fra den jugoslaviske hæren, som etter forhandlinger trakk seg tilbake i april 1992.

Ved valget i november 1990 stod det frem mange nye partier. Størst ble det nasjonalistiske VMRO-DPMNE, som bygde på tradisjonene fra makedonernes uavhengighetskamp, men som ble holdt utenfor regjeringen. Nest størst, og ledende i regjeringskoalisjonen, ble det reformkommunistiske Partiet for demokratisk omforming. Den tidligere kommunistlederen Kiro Gligorov ble valgt til president. Under Gligorovs ledelse klarte Makedonia å manøvrere seg gjennom det farefulle farvannet som oppløsningen av Jugoslavia og krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina skapte. Det parlamentariske liv var derimot temmelig uoversiktlig, med mange partier og sterke motsetninger.

Parlamentsvalget høsten 1994, som opposisjonspartiene boikottet, ble vunnet av en allianse av sosialister, sosialdemokrater og liberale. Statsminister for en sentrum-venstre-regjering ble Branko Crvenkovskij, en støttespiller for Kiro Gligorov. Høsten 1995 ble Gligorov utsatt for et attentat, men overlevde.

Makedonsk spesialpoliti under konflikten med de makedonske albanerne i 2001.

Makedonsk politi av Military Journal. CC BY SA 3.0

Det største innenrikspolitiske problemet var fortsatt forholdet til den albanske minoriteten. En folkeavstemning i 1994 viste at albanerne utgjorde om lag 23 prosent, men albanerne hevdet at deres andel var større. En skarp konflikt oppstod da albanerne opprettet et albansk universitet i byen Tetovo i 1995, uten myndighetenes tillatelse. Til tross for at rektoren ble fengslet og hindringer lagt i veien, fortsatte universitetet sin virksomhet.

Tusenvis av kosovoalbanske flyktninger kom til Makedonia som følge av krigen i Kosovo i 1999. Makedonske myndigheter godtok transittleirer, på betingelse av at flyktningene ikke fikk varig innpass. Myndighetene fryktet albansk flertall. Boris Trajkovski ble valgt til ny president i 1999; han ble drept i en flyulykke i 2004. Det etterfølgende presidentvalg ble vunnet av statsminister Branko Crvenkovskij fra den sosialdemokratiske alliansen SDSM.

I begynnelsen av 2001 brøt det ut opptøyer hvor etniske albanere krevde flere rettigheter for den albanske minoriteten i landet. Konflikten utviklet seg. Opprørere okkuperte landområder og mange ble drevet på flukt. EU og NATO var i 2001 med å initiere en fredsavtale, Ohrid-avtalen, som gav etniske albanere bedre rettigheter mot å legge ned våpnene. Nasjonalforsamlingen innbefattet disse rettighetene i landets grunnlov i slutten av 2001. I prinsippet ga dette minoritetene økte rettigheter, men på albansk side var det fremdeles misnøye med hvordan disse ble implementert.

I 2004 vedtok nasjonalforsamlingen at etniske albanere skulle få større lokal selvråderett i de områdene av landet hvor de dominerer. Landet fikk internasjonal anerkjennelse for sin håndtering av den etniske konflikten, og Makedonia fikk i 2005 EU-kommisjonens godkjenning som kandidatland for EU-medlemskap.

Makedonia var i en utsatt posisjon etter at landet ble selvstendig. Alle de fire nabostatene var fiendtlig innstilt. Bulgaria anerkjente tidlig Makedonia, men uten å anerkjenne eksistensen av en makedonsk nasjon. I 1994 ble fredsbevarende FN-tropper utplassert langs grensen mot Serbia for å hindre provokasjoner fra serbisk side.

Mest kritisk var imidlertid forholdet til Hellas, som nektet å anerkjenne den nye staten med navnet Makedonia. I 1992–1993 ble det holdt store protestdemonstrasjoner i Hellas. Grekerne anklaget Makedonia for ekspansjonisme og reagerte på at makedonerne valgte Verginasolen som nasjonalflagg, et symbol fra Filip 2 av Makedonias grav, funnet i Nord-Hellas.

Da Makedonia søkte medlemskap i FN i 1993, skjerpet Hellas sin motstand og blokkerte lenge EUs anerkjennelse av Makedonia. Flere land anerkjente likevel Makedonia under navnet Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (FYROM). I februar 1994 innførte Hellas en økonomisk embargo av Makedonia. I september 1995 ble det funnet et kompromiss, ved at Makedonias solsymbol ble litt forandret, den greske embargoen ble opphevet, og grekerne aksepterte navnet FYROM som en midlertidig løsning på navnestriden. Først i juni 2018 ble den makedonske og greske statsministeren enige om at navnet kunne endres til Republikken Nord-Makedonia. 

EU-kommisjonen foreslo i 2005 at landet bør bli kandidat for EU-medlemskap. Forhandlinger om EU-medlemskap vil etter planen innledes i 2019.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.