Makedonias historie begynner i antikken. Det historiske Makedonia utgjøres av republikken Makedonia, provinsen Makedonia i Nord-Hellas og Blagoevgrad-provinsen i Bulgaria. I 580-årene evt. ble Makedonia underlagt slavisk herredømme. I middelalderen var området vekselvis underlagt det bulgarske keiserriket og det bysantinske riket, mens det fra 1392 til 1912-1913 var en del av Det osmanske rike.

Mot slutten av 1800-tallet oppsto bevegelser for å opprette en egen stat i regionen Makedonia. Landområdet ble delt mellom Albania, Bulgaria, Hellas og Serbia etter Balkankrigene i 1912-1913. Den serbisk-kontrollerte delen gikk inn i Jugoslavia i 1918. Under andre verdenskrig ble Makedonia delt mellom Bulgaria og det italiensk-okkuperte Albania. Grensene ble i hovedtrekk fastsatt etter krigen og Makedonia ble etablert som folkerepublikk innenfor Jugoslavia.

8. september 1991 ble Makedonia en selvstendig stat etter en folkeavstemning.

Det området som kan betegnes som det geografiske eller historiske Makedonia, utgjøres i dag av republikken Makedonia (betegnelsen FYROM er en ofte brukt forkortelse for «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia», tidligere kalt «Vardar-Makedonia»), provinsen Makedonia i Nord-Hellas («Egeisk Makedonia») med byen Thessaloniki, og Blagoevgrad-provinsen i BulgariaPirin-Makedonia»).

Området har alltid vært viktig for handel og samferdsel, og derfor omstridt. Gjennom Makedonia går den viktige ferdselsveien fra Egeerhavet til Donauområdet.

Det er omstridt om oldtidens makedonere var grekere, slik grekerne hevder, eller om de var et eget indoeuropeisk folk nært beslektet med grekerne. Kjernen i oldtidens Makedonia var slettelandet innenfor Thessalonikibukta. Kongeriket Makedonia ble grunnlagt på 600-tallet fvt. av Perdikkas 1.

På slutten av 500- og begynnelsen av 600-tallet ble Makedonia erobret av slaviske stammer som innvandret nordfra og assimilerte den tidligere befolkningen. I 680 trengte de turkotatariske bulgarerne over Donau, og Bysants måtte anerkjenne en bulgarsk stat. Senere ble bulgarerne assimilert av slaverne, bare navnet sto igjen. Under den bulgarske khan Boris 1 (852–889) ble Makedonia en del av det bulgarske riket.

I 865 gjorde Boris kristendommen til statsreligion. De slaviske apostlene Kyrillos og Methodios fra Thessaloniki skapte, etter oppdrag fra Konstantinopel, et slavisk skriftspråk som snart fikk fotfeste i Bulgaria. Under deres elever ble byene Preslav i Bulgaria og Ohrid i Makedonia de viktigste kulturelle sentre. Den lærde Kliment gjorde Ohrid til et litterært og religiøst sentrum rundt 900.

Under Boris' sønn, Simeon, nådde det første bulgarske middelalderriket sitt høydepunkt, men ble slått av Bysants i 927. Tsar Samuil (976–1014) gjenopprettet et slavisk (vestbulgarsk eller makedonsk) rike med Ohrid som hovedstad. I makedonsk historieskrivning blir dette sett på som den første uavhengige makedonske stat.

Etter langvarige kriger erobret det bysantinske riket herredømme over hele området i 1018. På 1200-tallet oppstod igjen Bulgaria som en mektig stat (det andre bulgarske riket). På 1300-tallet inngikk Makedonia i den serbiske middelalderstaten. Den serbiske kongen Dušan Nemanja lot seg krone til keiser i 1346 i Skopje, som han gjorde til sin hovedstad. Men på 1300-tallet begynte de osmanske tyrkerne sine angrep mot Balkanhalvøya. Den serbiske hæren ble slått i 1389 i slaget på Kosovo-sletta.

I 1392 ble Skopje erobret av tyrkerne, i 1430 falt Thessaloniki, og i 500 år var området en del av Det osmanske riket.

Slaget ved Prilep i Makedonia var en del av Balkankrigene. Fremstillingen er fra et serbisk postkort fra 1912.

Slaget ved Prilep av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

Makedonia var av de første områdene på Balkan som ble innlemmet i det osmanske riket, og et av de siste til å løsrive seg (1912-1913). I den første fasen av den osmanske erobringen, fra 1354, ble en sterk militær og administrativ struktur innført i det okkuperte områdene.

Under det tyrkiske herredømmet ble tradisjonene fra middelalderens slaviske riker brutt. Befolkningen i Makedonia ble svært sammensatt: slavere, tyrkere, tyrkere, armenere, grekere og romansktalende valakere. Mange sefardiske jøder bosatte seg i Makedonia etter utdrivelsen fra Spania i 1492. Thessaloniki ble en overveiende jødisk by. Den slaviske befolkningen var en fattig bondebefolkning. De var analfabeter og underlagt muslimske godseiere. De fleste fortsatte å være kristne (ortodokse), og identiteten ble ofte forbundet med kirkelig tilhørighet.

I 1766 ble patriarkatet i Ohrid opphevet, og den greske innflytelsen økte. Fra 1870 ble en bulgarsk kirke organisert, noe som bidro til å gi befolkningen en bulgarsk tilhørighet. I annen halvdel av 1800-tallet vokste motstanden mot det tyrkiske herredømmet. Russland ønsket innflytelse på Balkan og stod frem som de slaviske folkenes forsvarer. Etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 opprettet Russland ved freden i San Stefano et Stor-Bulgaria som omfattet hele Makedonia, men ved Berlinkongressen i 1878 gikk de vestlige stormaktene inn for at Makedonia ble gitt tilbake til Tyrkia.

I perioden 1878–1912 kastet nabostatene Hellas, Serbia og Bulgaria sine øyne på Makedonia, som de ønsket å innlemme i sine stater. Serbia ønsket adgang til havet, mens Bulgaria ville gjenopprette «St. Stefano-Bulgaria». Hellas ønsket å innlemme den sørlige delen. Makedonia ble i denne perioden en brikke i stormaktsspillet, idet de vestlige stormaktene, blant andre Storbritannia, anklaget Tyrkia for overgrep mot sine kristne undersåtter. Ved å sende inn lærere, prester og geriljasoldater forsøkte nabostatene å gjøre sin innflytelse gjeldende i Makedonia og gjøre befolkningen til bulgarere, serbere eller grekere. Gradvis vokste det frem en makedonsk nasjonalfølelse. Blant albanerne vokste det frem en albansk nasjonalbevegelse som først krevde økt selvstyre innen det osmanske riket.

I 1893 ble det i Thessaloniki opprettet en «Indre makedonsk revolusjonær organisasjon» (IMRO, slavisk VMRO), som var en frigjøringsbevegelse rettet mot det tyrkiske herredømmet. Til dels var IMRO bulgarskvennlig, men etter hvert ble målet full makedonsk autonomi innenfor en balkanføderasjon («Makedonia for makedonerne»). Lederen, Goce Delčev, som i dag hedres som makedonernes store frihetskjemper, ble drept av tyrkerne i 1903, like før en omfattende oppstand mot tyrkerne («St. Eliasdag-oppstanden») ble igangsatt. «Kruševo-republikken» eksisterte 3.–11. august 1903, men en stor tyrkisk styrke slo oppstanden ned.

Under den første balkankrig i 1912 ble tyrkerne fordrevet fra Makedonia. Den annen balkankrig endte i 1913 med at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas, mens Bulgaria bare fikk en mindre del. «Vardar-Makedonia» var en del av kongedømmet Serbia frem til første verdenskrig.

Først etter krigsutbruddet i 1912 gjorde albanske krav om økt selvstyre innen et osmansk rammeverk umulig, tok albanske lederne til orde for uavhengighet. Den 28. november 1912 erklærte de opprettelsen av en uavhengig albansk stat som inkluderte de albansk-bebodde delene av vest-Makedonia.

I den greske delen, Egeisk Makedonia, ble befolkningsstrukturen radikalt forandret i begynnelsen av 1920-årene da mange grekere fra Bulgaria og særlig Tyrkia ble bosatt i området, mens mange slavere dro til Bulgaria og tyrkere til Tyrkia.

Da den nye sørslaviske staten, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia) ble opprettet i 1918, ble Vardar-Makedonia regnet som «Sør-Serbia». Offisielt språk var serbisk, og alle tilløp til makedonsk språk eller identitet ble undertrykt. Makedonernes motvilje mot den serbiske undertrykkelsen førte til sympati for Bulgaria, og ønsket om autonomi stod sterkt.

Skopje tidlig i 1920-årene.

Skopje av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Da Jugoslavia ble okkupert av Tyskland og Italia i april 1941, ble Makedonia innlemmet i et Stor-Bulgaria under tysk kontroll. Bulgarernes opptreden som okkupasjonsmakt i Makedonia fremkalte en sterk anti-bulgarsk holdning. Grunnlaget var dermed lagt for at den jugoslaviske politikeren Titos kommunistparti i 1943 kunne vedta at makedonerne var en egen nasjon, og i 1944 ble Makedonia offisielt en delrepublikk i folkerepublikken Jugoslavia. Makedonsk ble vedtatt som offisielt språk.

Etter 1945 ble en storstilt nasjonsbygging satt i gang. Makedonsk kultur ble systematisk utbygd, og snart hadde Den sosialistiske republikken Makedonia alle nasjonale kulturinstitusjoner, som universitet, vitenskapsakademi og nasjonalteater.

Under den greske borgerkrigen (1945–1949) ble forholdet mellom Jugoslavia og Hellas spent, da mange med slavisk bakgrunn deltok på opprørernes side og fikk støtte fra Makedonia. Forholdet til Bulgaria var normalt frem til bruddet mellom Sovjetunionens leder Stalin og Tito i 1948. Tito samarbeidet med den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov om en balkanføderasjon, og det bulgarske kommunistpartiet anerkjente et eget makedonsk språk i Pirin-Makedonia. Senere gikk partiet tilbake på dette. Forholdet mellom Bulgaria og Jugoslavia ble svært spent på grunn av det makedonske spørsmålet. Bulgaria anklaget Tito for å ha skapt en kunstig nasjon og hevdet at makedonerne egentlig var bulgarere. Den kalde krigen skjerpet motsetningene.

Makedonerne viste sin uavhengighet overfor serberne ved å erklære den makedonsk-ortodokse kirken uavhengig i 1967, uten at den serbisk-ortodokse kirken anerkjente løsrivelsen. Serbiske nasjonalister så fortsatt på makedonerne som serbere. Forholdet mellom de ortodokse makedonerne og de muslimske minoritetene – albanerne, tyrkerne og de islamiserte makedonerne (torbesjerne) – var spent. I løpet av 1980-årene ble særlig forholdet til albanerne verre. Sigøynerne fikk bedre forhold i Makedonia enn i kanskje noe annet land.

Etter det katastrofale jordskjelvet i Skopje i 1963 gjennomgikk Makedonia en storstilt oppbygging og industrialisering. Men innenfor Jugoslavia var Makedonia den fattigste delrepublikken, med en levestandard nesten på u-landsnivå. Til tross for overføringer fra de rikere delrepublikkene fortsatte Makedonia å være økonomisk tilbakeliggende og ble rammet av den jugoslaviske økonomiske krisen i 1980-årene.

Kiro Gligorov ble det selvstendige Makedonias første president i 1991.

Kiro Gligorov av In Memoriam Day. CC BY NC 2.0

Da Jugoslavia gikk i oppløsning omkring 1990, forsøkte Makedonia i det lengste å holde på et samlet Jugoslavia. Men da Slovenia og Kroatia rev seg løs i juni 1991, var det ikke et aktuelt alternativ for Makedonia å forbli i et serbisk-dominert rest-Jugoslavia med president Slobodan Milošević som overhode. Også Makedonia erklærte seg som uavhengig republikk etter at en folkeavstemning ble avholdt 8. september og ny grunnlov vedtatt 17. september 1991. Den makedonske uavhengighetserklæringen utløste ikke noe angrep fra den jugoslaviske hæren, som etter forhandlinger trakk seg tilbake i april 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.