Det området som kan betegnes som det geografiske eller historiske Makedonia, utgjøres i dag av republikken Makedonia (betegnelsen FYROM er en ofte brukt forkortelse for “Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia”, tidligere kalt «Vardar-Makedonia»), provinsen Makedonia i Nord-Hellas («Egeisk Makedonia») med byen Thessaloniki, og Blagoevgrad-provinsen i Bulgaria («Pirin-Makedonia»).

Området har alltid vært viktig for handel og samferdsel, og derfor omstridt. Gjennom Makedonia går den viktige ferdselsveien fra Egeerhavet til Donauområdet.

Det er omstridt om oldtidens makedonere var grekere, slik grekerne hevder, eller om de var et eget indoeuropeisk folk nært beslektet med grekerne. Kjernen i oldtidens Makedonia var slettelandet innenfor Thessalonikibukta. Kongeriket Makedonia ble grunnlagt på 600-tallet f.Kr. av Perdikkas 1.

På slutten av 500- og begynnelsen av 600-tallet ble Makedonia erobret av slaviske stammer som innvandret nordfra og assimilerte den tidligere befolkningen. I 680 trengte de turkotatariske bulgarerne over Donau, og Bysants måtte anerkjenne en bulgarsk stat. Senere ble bulgarerne assimilert av slaverne, bare navnet sto igjen. Under den bulgarske khan Boris 1 (852–889) ble Makedonia en del av det bulgarske riket.

I 865 gjorde Boris kristendommen til statsreligion. Slaverapostlene Kyrillos og Methodios fra Thessaloniki skapte, etter oppdrag fra Konstantinopel, et slavisk skriftspråk som snart fikk fotfeste i Bulgaria. Under deres elever ble byene Preslav i Bulgaria og Ohrid i Makedonia de viktigste kulturelle sentre. Den lærde Kliment gjorde Ohrid til et litterært og religiøst sentrum rundt 900.

Under Boris' sønn, Simeon, nådde det første bulgarske middelalderriket sitt høydepunkt, men ble slått av Bysants i 927. Tsar Samuil (976–1014) gjenopprettet et slavisk (vestbulgarsk eller makedonsk) rike med Ohrid som hovedstad. I makedonsk historieskrivning blir dette sett på som den første uavhengige makedonske stat.

Etter langvarige kriger erobret det bysantinske riket herredømme over hele området i 1018. På 1200-tallet oppstod igjen Bulgaria som en mektig stat (det andre bulgarske riket). På 1300-tallet inngikk Makedonia i den serbiske middelalderstaten. Den serbiske kongen Dušan Nemanja lot seg krone til keiser i 1346 i Skopje, som han gjorde til sin hovedstad. Men på 1300-tallet begynte de osmanske tyrkerne sine angrep mot Balkanhalvøya. Den serbiske hæren ble slått i 1389 i slaget på Kosovo-sletta. I 1392 ble Skopje erobret av tyrkerne, i 1430 falt Thessaloniki, og i 500 år var området en del av Det osmanske riket.

Makedonia var av de første områdene på Balkan som ble innlemmet i det osmanske riket, og et av de siste til å løsrive seg (1912-1913). I den første fasen av den osmanske erobringen, fra 1354, ble en sterk militær og administrativ struktur innført i det okkuperte områdene.  

Under det tyrkiske herredømmet ble tradisjonene fra middelalderens slaviske riker brutt. Befolkningen i Makedonia ble svært sammensatt: slavere, tyrkere, tyrkere, armenere, grekere og romansktalende valakere. Mange sefardiske jøder bosatte seg i Makedonia etter utdrivelsen fra Spania i 1492. Thessaloniki ble en overveiende jødisk by. Den slaviske befolkningen var en fattig bondebefolkning, analfabeter og underlagt muslimske godseiere. De fleste fortsatte å være kristne (ortodokse), og identiteten ble ofte forbundet med kirkelig tilhørighet.

I 1766 ble patriarkatet i Ohrid opphevet, og den greske innflytelsen økte. Fra 1870 ble en bulgarsk kirke organisert, noe som bidro til å gi befolkningen en bulgarsk tilhørighet. I annen halvdel av 1800-tallet vokste motstanden mot det tyrkiske herredømmet. Russland ønsket innflytelse på Balkan og stod frem som de slaviske folkenes forsvarer. Etter den russisk-tyrkiske krigen 1877–78 opprettet Russland ved freden i San Stefano et Stor-Bulgaria som omfattet hele Makedonia, men ved Berlinkongressen 1878 gikk de vestlige stormaktene inn for at Makedonia ble gitt tilbake til Tyrkia.

I perioden 1878–1912 kastet nabostatene Hellas, Serbia og Bulgaria sine øyne på Makedonia, som de ønsket å innlemme i sine stater. Serbia ønsket adgang til havet, mens Bulgaria ville gjenopprette «St. Stefano-Bulgaria». Hellas ønsket å innlemme den sørlige delen. Makedonia ble i denne perioden en brikke i stormaktsspillet, idet de vestlige stormaktene, blant andre Storbritannia, anklaget Tyrkia for overgrep mot sine kristne undersåtter. Ved å sende inn lærere, prester og geriljasoldater forsøkte nabostatene å gjøre sin innflytelse gjeldende i Makedonia og gjøre befolkningen til bulgarere, serbere eller grekere. Gradvis vokste det frem en makedonsk nasjonalfølelse. Blant albanerne vokste det frem en albansk nasjonalbevegelse som først krevde økt selvstyre innen det osmanske riket.  

I 1893 ble det i Thessaloniki opprettet en «Indre makedonsk revolusjonær organisasjon» (IMRO, slavisk VMRO), som var en frigjøringsbevegelse rettet mot det tyrkiske herredømmet. Til dels var IMRO bulgarskvennlig, men etter hvert ble målet full makedonsk autonomi innenfor en balkanføderasjon («Makedonia for makedonerne»). Lederen, Goce Delčev, som i dag hedres som makedonernes store frihetskjemper, ble drept av tyrkerne i 1903, like før en omfattende oppstand mot tyrkerne («St. Eliasdag-oppstanden») ble igangsatt. «Kruševo-republikken» eksisterte 3.–11. august 1903, men en stor tyrkisk styrke slo oppstanden ned.

Under den første balkankrig i 1912 ble tyrkerne fordrevet fra Makedonia. Den annen balkankrig endte i 1913 med at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas, mens Bulgaria bare fikk en mindre del. «Vardar-Makedonia» var en del av kongedømmet Serbia frem til første verdenskrig.

Først etter krigsutbruddet i 1912 gjorde albanske krav om økt selvstyre innen et osmansk rammeverk umulig, tok albanske lederne til orde for uavhengighet. Den 28. november 1912 erklærte de opprettelsen av en uavhengig albansk stat som inkluderte de albansk-bebodde delene av vest-Makedonia.

I den greske delen, Egeisk Makedonia, ble befolkningsstrukturen radikalt forandret i begynnelsen av 1920-årene da mange grekere fra Bulgaria og særlig Tyrkia ble bosatt i området, mens mange slavere dro til Bulgaria og tyrkere til Tyrkia.

Da den nye sørslaviske staten, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere ble opprettet i 1918, ble Vardar-Makedonia regnet som «Sør-Serbia». Offisielt språk var serbisk, og alle tilløp til makedonsk språk eller identitet ble undertrykt. Makedonernes motvilje mot den serbiske undertrykkelsen førte til sympati for Bulgaria, og ønsket om autonomi stod sterkt.

Da Jugoslavia ble okkupert av Tyskland og Italia i april 1941, ble Makedonia innlemmet i et Stor-Bulgaria under tysk kontroll. Bulgarernes opptreden som okkupasjonsmakt i Makedonia fremkalte en sterk anti-bulgarsk holdning. Grunnlaget var dermed lagt for at Titos kommunistparti i 1943 kunne vedta at makedonerne var en egen nasjon, og i 1944 ble Makedonia offisielt en delrepublikk i folkerepublikken Jugoslavia. Makedonsk ble vedtatt som offisielt språk.

Etter 1945 ble en storstilt nasjonsbygging satt i gang. Makedonsk kultur ble systematisk utbygd, og snart hadde Den sosialistiske republikken Makedonia alle nasjonale kulturinstitusjoner, som universitet, vitenskapsakademi, nasjonalteater osv.

Under den greske borgerkrigen (1945–49) ble forholdet mellom Jugoslavia og Hellas spent, da mange med slavisk bakgrunn deltok på opprørernes side og fikk støtte fra Makedonia. Forholdet til Bulgaria var normalt frem til bruddet mellom Stalin og Tito i 1948. Tito samarbeidet med den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov om en balkanføderasjon, og det bulgarske kommunistpartiet anerkjente et eget makedonsk språk i Pirin-Makedonia. Senere gikk partiet tilbake på dette. Forholdet mellom Bulgaria og Jugoslavia ble svært spent på grunn av det makedonske spørsmålet. Bulgaria anklaget Tito for å ha skapt en kunstig nasjon og hevdet at makedonerne egentlig var bulgarere. Den kalde krigen skjerpet motsetningene.

Makedonerne viste sin uavhengighet overfor serberne ved å erklære den makedonsk-ortodokse kirken uavhengig i 1967, uten at den serbisk-ortodokse kirken anerkjente løsrivelsen. Serbiske nasjonalister så fortsatt på makedonerne som serbere. Forholdet mellom de ortodokse makedonerne og de muslimske minoritetene -- albanerne, tyrkerne og de islamiserte makedonerne (torbesjerne) -- var spent. I løpet av 1980-årene ble særlig forholdet til albanerne verre. Sigøynerne fikk bedre forhold i Makedonia enn i kanskje noe annet land.

Etter det katastrofale jordskjelvet i Skopje i 1963 gjennomgikk Makedonia en storstilt oppbygging og industrialisering. Men innenfor Jugoslavia var Makedonia den fattigste delrepublikken, med en levestandard nesten på u-landsnivå. Til tross for overføringer fra de rikere delrepublikkene fortsatte Makedonia å være økonomisk tilbakeliggende og ble rammet av den jugoslaviske økonomiske krisen i 1980-årene.

Da Jugoslavia gikk i oppløsning omkring 1990, forsøkte Makedonia i det lengste å holde på et samlet Jugoslavia. Men da Slovenia og Kroatia rev seg løs i juni 1991, var det ikke et aktuelt alternativ for Makedonia å forbli i et serbisk-dominert rest-Jugoslavia med president Milošević som overhode. Også Makedonia erklærte seg som uavhengig republikk etter at en folkeavstemning ble avholdt 8. september og ny grunnlov vedtatt 17. september 1991. Den makedonske uavhengighetserklæringen utløste ikke noe angrep fra den jugoslaviske hæren, som etter forhandlinger trakk seg tilbake i april 1992.

Ved valget i november 1990 stod det frem mange nye partier. Størst ble det nasjonalistiske VMRO-DPMNE, som bygde på tradisjonene fra makedonernes uavhengighetskamp, men som ble holdt utenfor regjeringen. Nest størst, og ledende i regjeringskoalisjonen, ble det reformkommunistiske Partiet for demokratisk omforming. Den tidligere kommunistlederen Kiro Gligorov ble valgt til president. Under Gligorovs ledelse klarte Makedonia å manøvrere seg gjennom det farefulle farvannet som oppløsningen av Jugoslavia og krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina skapte. Det parlamentariske liv var derimot temmelig uoversiktlig, med mange partier og sterke motsetninger.

Parlamentsvalget høsten 1994, som opposisjonspartiene boikottet, ble vunnet av en allianse av sosialister, sosialdemokrater og liberale. Statsminister for en sentrum-venstre-regjering ble Branko Crvenkovskij, en støttespiller for Kiro Gligorov. Høsten 1995 ble Gligorov utsatt for et attentat, men overlevde. Det største innenrikspolitiske problemet var fortsatt forholdet til den albanske minoriteten. En folkeavstemning i 1994 viste at albanerne utgjorde om lag 23 prosent, men albanerne hevdet at deres andel var større. En skarp konflikt oppstod da albanerne opprettet et albansk universitet i byen Tetovo i 1995, uten myndighetenes tillatelse. Til tross for at rektoren ble fengslet og hindringer lagt i veien, fortsatte universitetet sin virksomhet.

Tusenvis av kosovoalbanske flyktninger kom til Makedonia som følge av krigen i Jugoslavia i 1999. Makedonske myndigheter godtok transittleirer, på betingelse av at flyktningene ikke fikk varig innpass. Myndighetene fryktet albansk flertall. Boris Trajkovski ble valgt til ny president i 1999; han ble drept i en flyulykke i 2004. Det etterfølgende presidentvalg ble vunnet av statsminister Branko Crvenkovskij fra den sosialdemokratiske alliansen SDSM.

I begynnelsen av 2001 brøt det ut opptøyer hvor etniske albanere krevde flere rettigheter for den albanske minoriteten i landet. Konflikten utviklet seg. Opprørere okkuperte landområder og mange ble drevet på flukt. EU og NATO var i 2001 med å initiere en fredsavtale, Ohrid-avtalen, som gav etniske albanere bedre rettigheter mot å legge ned våpnene. Nasjonalforsamlingen innbefattet disse rettighetene i landets grunnlov i slutten av 2001. I prinsippet ga dette minoritetene økte rettigheter, men på albansk side var det fremdeles misnøye med hvordan disse ble implementert. 

I 2004 vedtok nasjonalforsamlingen at etniske albanere skulle få større lokal selvråderett i de områdene av landet hvor de dominerer. Landet fikk internasjonal anerkjennelse for sin håndtering av den etniske konflikten, og Makedonia fikk i 2005 EU-kommisjonens godkjenning som kandidatland for EU-medlemskap. 

Makedonia var i en utsatt posisjon etter at landet ble selvstendig. Alle de fire nabostatene var fiendtlig innstilt. Bulgaria anerkjente tidlig Makedonia, men uten å anerkjenne eksistensen av en makedonsk nasjon. I 1994 ble fredsbevarende FN-tropper utplassert langs grensen mot Serbia for å hindre provokasjoner fra serbisk side.

Mest kritisk var imidlertid forholdet til Hellas, som nektet å anerkjenne den nye staten med navnet Makedonia. I 1992–93 ble det holdt store protestdemonstrasjoner i Hellas. Grekerne anklaget Makedonia for ekspansjonisme og reagerte på at makedonerne valgte Verginasolen som nasjonalflagg, et symbol fra Filip 2 av Makedonias grav, funnet i Nord-Hellas.

Da Makedonia søkte medlemskap i FN i 1993, skjerpet Hellas sin motstand og blokkerte lenge EUs anerkjennelse av Makedonia. Flere land anerkjente likevel Makedonia under navnet Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (FYROM). I februar 1994 innførte Hellas en økonomisk embargo av Makedonia. Først i september 1995 ble det funnet et kompromiss, ved at Makedonias solsymbol ble litt forandret, den greske embargoen ble opphevet, og grekerne aksepterte navnet FYROM. EU-kommisjonen foreslo i 2005 at landet bør bli kandidat for EU-medlemskap; ti år senere står Makedonia fremdeles på ventelisten. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.