Magnus 7 Eriksson

Faktaboks

Magnus 7 Eriksson
Magnus VII Eriksson, Magnus 7. (Norge), Magnus 2. (Sverige), Smek
født:
1316
død:
1. desember 1374
Dette bildet av Magnus er fra Magnus Erikssons landslag, den første svenske landsloven, som trådte i kraft rundt 1350.
Av .

Magnus Eriksson. På sitt svenske segl sees kongen med rikseplet i høyre og septeret i venstre hånd. Ved hans venstre side et skjold med det norske riksvåpen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Magnus 7 Eriksson var konge av Norge fra 1319 til 1374 (etter 1355 var riket delt mellom Magnus og sønnen Håkon 6.) og konge av Sverige i perioden 1319-1364. I Norge er han kalt Magnus 7., og i Sverige Magnus 2. («Smek»). Han var sønn av den svenske hertug Erik Magnusson og Håkon 5s datter Ingebjørg. Magnus var gift med Blanca av Namur.

Konge i Norge og Sverige

Magnus Eriksson arvet Norge etter sin morfar Håkon 5. i 1319 og ble samme år valgt til konge i Sverige etter at hans farbror Birger Magnusson var avsatt. Under Magnus' mindreårighet søkte enkehertuginne Ingebjørg å spille en ledende rolle, men i 1322 tok riksrådet makten i Sverige og året etter i Norge. I 1332 overtok Magnus regjeringen selv, men måtte bekjempe flere stormannsopprør i Norge.

I årene 1343–1344 gikk han med på at hans yngste sønn Håkon skulle overta styret i Norge så snart han ble myndig i 1355. Trolig var dette et kompromiss mellom Magnus' ønske om at Håkon skulle etterfølge ham i Norge, og norske stormenns mål om å få en fullt ut innenlandsk konge på plass igjen så snart som mulig. Kongens eldste sønn Erik ble valgt til svensk tronfølger.

Delt makt med Håkon

Da Håkon tiltrådte som myndig konge, beholdt Magnus landet på begge sider av Oslofjorden, Island og trolig Hålogaland under sitt direkte styre og ledet norsk utenrikspolitikk ennå i flere år. I Sverige ble det under Magnus foretatt store lovarbeider (Magnus Erikssons almänna landslag og stadslag), men rikets finanser var elendige på grunn av krigs- og utenrikspolitikken. Magnus søkte å vinne Skåne og Halland, men kom i konflikt med hansabyene og Danmark. I 1348 innledet han en uheldig krig mot Russland.

I 1357 brøt det ut et svensk stormannsopprør mot kongen med støtte av tronfølgeren Erik som endte med en riksdeling også i Sverige mellom Magnus og Erik. Sistnevnte døde i 1359, og etter nok en spent siutasjon mellom kong Magnus og mektige kretser innenfor det svenske aristokratiet, ble Håkon også valgt til svensk konge i 1362, og dermed var både Norge og Sverige delt mellom far og sønn. I 1363/1364 ble Magnus' søstersønn, Albrecht d.y. av Mecklenburg, innkalt og hyllet på Mora ting som reaksjon på at Magnus og Håkon hadde alliert seg med kong Valdemar Atterdag av Danmark.

Magnus og Håkon ble beseiret, og førstnevnte tatt til fange. Håkon oppretthold imidlertid tittelen «konge av Sverige» og beholdt kontrollen over deler av Vest-Sverige. Magnus slapp fri i 1371 etter at Håkon hadde ført et felttog mot Stockholm. Magnus måtte oppgi kravet på den svenske tronen som ledd i avtalen, men i praksis opprettholdt han dette til sin død og styrte i sine siste år igjen sin del av Norge. Magnus druknet seinhøsten 1374 på en reise fra Bergen, da skipet grunnstøtte ved Lyngholmen utenfor Bømlafjorden.

Tilnavnet «Smek» skyldtes beskyldninger fra hans fiender om homoseksualitet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg