Maïssa Bey, født 1950, algerisk franskspråklig forfatter. Hun er født i den sørvestre delen av landet og er en av de få moderne forfatterne fra Algerie som har bodd hele livet i sitt fedreland. Bøkene hennes er likevel preget av en kritisk holdning til den religiøse fanatismen og den politiske ensrettingen som har preget det moderne Algerie. Bey studerte filologi i Alger og ble senere lektor i fransk på en videregående skole. De siste årene har hun vært forfatter på heltid.

Bey debuterte med romanen Au commencement était la mer («I begynnelsen var havet») i 1996. Blant hennes øvrige romaner som har vakt oppmerksomhet kan nevnes Cette fille-là (2001, «Denne piken der»), Surtout ne te retourne pas (2005, «Vend deg i hvert fall ikke om»), Pierre, sang, papier ou cendre (2008, Stein, blod, papir eller aske») og Puisque mon cœur est mort (2010, «Siden mitt hjerte er dødt»).

I 1998 vant Bey en pris for samlingen Nouvelles d'Algérie («Noveller fra Algerie»). Også flere av romanene hennes er prisbelønte; blant annet fikk hun i 2008 Afrikas store pris for franskspråklige romaner for Pierre, sang, papier ou cendre. Hun har også skrevet skuespill og lyrikk. Diktsamlingen Sahara mon amour (2005, «Sahara, mitt elskede»), er illustrert av en kjent algerisk fotograf.

De fleste av Beys bøker behandler familierelasjoner og hvordan disse påvirkes av de mannsdominerte holdningene som preger dagens Algerie. Hennes feministiske grunnsyn er blitt stadig mer fremtredende. Dette ser man ikke minst i hennes seneste roman Hizya (2015). Hovedpersonen her er en velutdannet ung kvinne som ikke får brukt sine kvalifikasjoner på grunn av fordommene i samfunnet. Komposisjonen er lånt fra W, eller barndomsminnet (1975) av den franske forfatteren Georges Perec: Historien om Hizyas rutinemessige arbeid i en skjønnhetssalong blir fortalt med vanlig skrift. Hennes drømmer om en forskerkarriere og om en ektemann hun selv har valgt og som ikke mennene i familien har plukket ut til henne, står i kursiv på motsatt side.

Bey har gitt uttrykk for at hun blant annet står i gjeld til den algeriske forfatteren Kateb Yacine. Men hans oppfordring til politisk revolusjon blir hos henne erstattet med en kritikk av de undertrykkende kreftene som særlig algeriske kvinner får merke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.