MOOC – Store norske leksikon

Massive Open Online Courses (MOOC) er undervisningstilbud som tilbys åpent på internett, for det meste innen høyere utdanning. Kursene er skalerbare med hensyn til antall studenter og kan ha mange tusen deltakere fra ulike land. Videoforelesninger og annet læringsmateriale er gratis og åpent tilgjengelig på nettet. Mange læresteder tar imidlertid betalt for å gi studiepoeng eller kursbevis.

MOOCs bygger på fjernundervisning og tar i bruk nye teknologiformer for å organisere og gjennomføre undervisningen. Teknologien gjør det mulig å nå langt flere studenter og kan potensielt virke demokratiserende på tilgangen på kunnskap, ved at studentene kan få tilgang på undervisning fra alle universiteter. I praksis har frafallsprosenten fra MOOCs vist seg å være høy. Disse erfaringene, sammen med nye læringsteorier, gjør at MOOCs nå ofte brukes som et supplement til campusundervisningen i stedet for som et alternativ.

Læringsteorier

Utviklingen av MOOCs representerer nye perspektiv innen høyere utdanning som på sikt kan skape nye organisatoriske modeller. Nettbaserte tilbud gir studenten større frihet til å selv velge ressurser og undervisningstilbud, og få tilgang til eksperter innen ulike fagfelt. I årene etter de første MOOCs har også en rekke andre betegnelser blitt benyttet, blant annet:

xMOOC, (eXtended Massive Open Online Course), som i bunn og grunn er tradisjonelle universitetskurs med en instruktør som er ansvarlig for kurset, men med en ny skalering i antall studenter.
cMOOC som bruker betegnelsen ‘connectivist’. Her er det ikke en instruktør som har et kurs, men grupper av personer som lærer sammen og utnytter sosiale medier og blogger.
SPOC (Small Private Online Course) er en versjon av en MOOC som anvendes lokalt av studenter på samme lærested uten bestemte roller som lærer eller student.

I de senere årene har ny teknologi gitt nye muligheter for MOOCs. Det gjelder blant annet bruk av sosiale medier for å kommunisere og samarbeide, og fokus på stordata og læringsanalyse for å utnytte studenters digitale spor til å tilrettelegge undervisning til studenters forutsetninger og muligheter, noe som også kalles ‘adaptiv læring’.

Historikk

Pionerene

De første MOOC-kursene ble lansert ved kanadiske universiteter i 2007 og ble gjort mulig ved RSS-teknologi. Begrepet MOOC ble lansert i 2008 av Dave Cormier ved University of Prince Edward Island. Han brukte det om et kurs hvor betalende studenter og ikke-betalende nettstudenter fikk tilgang til undervisningsmateriale på nett, og hvor klasserommet ble erstattet av chat-rom og blogg.

I den første fasen bestod MOOCs som regel av korte videopresentasjoner etter inspirasjon av Khan Academy, ‘omvendt klasserom’ der læreren legger ut korte videoer med introduksjon til bestemte tema som elevene ser på forhånd, og der tiden sammen i klasserommet benyttes til diskusjon og samtale, og ‘open educational resources (OER)’ bevegelsen, der en rekke høyere utdanningsinstitusjoner, for eksempel MIT, gjorde kursmateriell gratis tilgjengelig for alle.

Gjennombruddet

Fremveksten av MOOCs skjedde svært raskt fra 2011 og de neste 3-4 årene. Peter Norvig, professor i matematikk ved Stanford University, regnes som en av de første som tok initiativ for å utnytte Internett til å oppskalere sin egen undervisning til å nå flere studenter verden over. I løpet av kort tid fikk han over 160 000 deltakere.

Ganske raskt kom en rekke kommersielle aktører på banen. Noen eksempler på plattformer og systemer er Coursera, EdX, Udacity, FutureLearn og Canvas. Flere av disse oppnådde sterk vekst og fikk et stort antall brukere på kort tid. Forventningene var store om endringer innen høyere utdanning, men disse har ikke slått til på den måten mange trodde. I land med et kommersielt marked innen høyere utdanning, som USA og England, fikk MOOCs større grad av gjennomslag enn i land med et offentlig utdanningssystem, uten skolepenger, som de nordiske.

MOOC i Norge

Norge var et av de første landene der offentlige myndigheter fattet interesse for utviklingen av MOOCs. Regjeringen nedsatte et offentlig utvalg i 2013 for å vurdere konsekvensene av utviklingen av MOOCs for norske forhold. Utvalgets innstilling, med tittelen MOOC til Norge. Nye digitale læringsformer i høyere utdanning’, viste at vilkårene i Norge var annerledes enn i en del andre land, i og med at vi ikke har skolepenger innen høyere utdanning, men at denne utviklingen representerer utfordringer for vårt system for høyere utdanning gjennom bruk av nettbaserte løsninger og teknologiske utviklingstrekk.

Den første MOOC i Norge ble tilbudt ved NTNU i 2013. De fleste universitet og høgskolemiljøer i Norge i dag tilbyr MOOCs, men i mindre skala enn i en del andre land. Et eget nasjonalt nettsted med kursoversikt og ulike ressurser for MOOCs er etablert på ‘mooc.no’.

Kunnskapen om MOOC

Kunnskapen om MOOCs er fragmentarisk og uoversiktlig. Det er god dokumentasjon om at frafallet blant studenter som tar MOOCs er svært stort, ofte over 90%. Mange bruker likevel tilgangen til undervisningsressurser i andre læringssammenhenger.

Forskning om læringsanalyse og ‘store data’ har vist seg å være svært kompleks, og man trenger både kvantitative og kvalitative data for å forstå studenters aktiviteter over tid. En del forskning retter seg mot spesielle forhold, som fokus på lærerens rolle i MOOCs, fokus på ulike fag eller teknologiformer.

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Utdanningsteknologi

Alexandra Lazareva

Førsteamanuensis, Universitetet i Agder