Månen er en geologisk død klode, i motsetning til Jorden. Den mangler unge fjellkjeder, har ikke hatt påviselig vulkansk virksomhet de siste tre milliarder år, og den seismiske virksomheten er meget liten og kan hovedsakelig skyldes meteorittnedfall og mindre oppsprekking (måneskjelv). I dag mangler den eget magnetfelt, men de basaltiske bergartene har «innefrosset» en magnetisk ensretting som viser at Månen hadde magnetfelt da basaltene ble dannet for 3–4 milliarder år siden. I dag har den en 60–150 km tykk skorpe og en fast litosfære ned til et dyp på 1000 km. Derunder er det en «bløt», delvis smeltet asthenosfære og kanskje en liten, tung kjerne aller innerst.

Den faste berggrunnen er dekket av en tykk løsmasse, regolitt, dannet ved at berggrunnen har vært bombardert av meteoritter, kosmisk stråling og solvind gjennom milliarder av år. I konsistens minner den om kram snø, og månefarerne etterlot seg meget tydelige fotavtrykk da de vandret omkring på landingsstedene. Tykkelsen av regolitten øker med gjennomsnittlig bare 1 mm per million år, men ved større meteorittnedfall blir løsmassene stedvis omsnudd og tildekket av nye utslyngede masser. Løsmassene består av større stein i en grunnmasse av små mineralpartikler og glassperler. Glassperlene er dannet ved størkning av smeltedråper som ble slynget opp fra nedslagskraterene.

De mest vanlige mineralene på måneoverflaten er de samme som man kjenner fra tilsvarende bergarter på Jorden: silikater som pyroksen, olivin og plagioklas og oksider, heri inkludert ilmenitt, spineller og armalcolitt, som først ble oppdaget i materiale samlet av Apollo 11. Små, men tydelige forskjeller i sammensetningen viser til dannelse av mineralene på Månen under totalt fravær av vann og under reduserende forhold, dvs. under begrenset tilgang på oksygen.

De viktigste bergartene på Månen er anortositt, månebasalt og forskjellige breksjer dannet ved meteorittnedslag. Anortositt består hovedsakelig av lys, kalsiumrik plagioklas, og bygger opp de lyse høylandsområdene (terra) og skorpen. Den ble dannet ved at plagioklas fløt opp som et slagg over de jernrike restsmeltene for 4600 millioner år siden, da hele eller store deler av Månen var et hav av flytende magma.

Månebasalt ble dannet under enorme vulkanske oppvellinger som begynte for 4,1 milliarder år siden og nådde høydepunktet for 3,8–3,1 milliarder år siden, da de store måneslettene (marene) med lava ble til. Slettene har stedvis områder med unormalt sterk tyngdekraft, maskoner, som kan skyldes rester av kjempemeteoritter i dypet. Lavaen minner om den mest utbredte vulkanske bergarten på Jorden, havbunnsbasalt, men har mindre karbon, nitrogen, svovel, klor, kvikksølv, sink og bly, dvs. stoffer som fordamper ved relativt lave temperaturer. Til gjengjeld har de relativt mer av tungtsmeltelige bestanddeler som aluminium, titan og zirkonium. Da månebasaltene vellet frem, hadde de høyere temperatur og var mer lettflytende enn basaltene på Jorden.

Noen lavaer skiller seg ut ved å ha mer kalium (K), lantanoider (eng. rare earth elements, REE) og fosfor (P) (såkalte KREEP-basalter) og antas dannet noe senere i Månens historie enn basaltene på de store måneslettene.

Ved det stadige kosmiske bombardementet av måneoverflaten har berggrunnen blitt knust og kittet sammen igjen til breksjer som har skarpkantete bergartsfragmenter i en finkornet og glassrik grunnmasse.

Se også hovedartikkel om månen, månenomenklatur og religiøse forestillinger om månen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.